Fire påfunn ga dykkeren luft
Geiteskinn, tretønner og gummislanger er blant midlene som mennesker har tatt i bruk for å trekke pusten under vann.
Først med den teknisk avanserte lungeautomaten fra 1940-årene ble dykkerne uavhengig av forbindelsen til overflaten.
878 f.Kr.: Oppblåste poser av geiteskinn gjorde det mulig for assyrerkongen Assurnasipals krigere å svømme under elva Eufrat.
1690: Luft via en slange fra tønner av tre tilføres dykkerne i en klokke oppfunnet av astronomen Edmund Halley.
1838: Den første lukkede dykkerdrakten blir til da George Edwards monterer en hjelm på en heldrakt av vanntett lerret. En slange forsyner dykkeren med luft fra overflaten.
1943: De to franskmennene Cousteau og Gagnan finner opp en lungeautomat som gjennom trykkflasker og en regulator gjør det mulig å dosere luft til dykkerens munnstykke med korrekt trykk i alle dybder.
Dykker sto i vann til halsen
I 1829 oppfant brødrene John og Charles Deane en dykkerhjelm som gjorde det mulig å arbeide på 40 meters dyp.
I motsetning til senere utgaver var drakten ikke lukket.
Hjelmen var åpen i bunnen så vann kunne komme inn.
Slik som i en dykkerklokke sørget luften i hjelmen likevel for at vannet ikke steg høyere enn til halsen.
Hvis dykkeren lente seg forover, ville vannet nå munn og nese.