Fire påfunn ga dykkeren luft
Geiteskinn, tretønner og gummislanger er blant midlene som mennesker har tatt i bruk for å trekke pusten under vann.
Først med den teknisk avanserte lungeautomaten fra 1940-årene ble dykkerne uavhengig av forbindelsen til overflaten.
878 f.Kr.: Oppblåste poser av geiteskinn gjorde det mulig for assyrerkongen Assurnasipals krigere å svømme under elva Eufrat.
1690: Luft via en slange fra tønner av tre tilføres dykkerne i en klokke oppfunnet av astronomen Edmund Halley.
1838: Den første lukkede dykkerdrakten blir til da George Edwards monterer en hjelm på en heldrakt av vanntett lerret. En slange forsyner dykkeren med luft fra overflaten.
1943: De to franskmennene Cousteau og Gagnan finner opp en lungeautomat som gjennom trykkflasker og en regulator gjør det mulig å dosere luft til dykkerens munnstykke med korrekt trykk i alle dybder.
Dykkerklokker gjorde det mulig å berge verdier fra forliste skip.
Astronom gikk i dybden
På 1600-tallet eksperimenterte oppfinnere med å lage dykkerklokker, beholdere til opphold under vannet.
F.eks. bygget astronomen Edmund Halley en tønneformet klokke av tre og bly.
Under et forsøk tilbrakte Halley en hel time på havbunnen.
Den nye dykkerdrakten besto av en rekke helt avgjørende komponenter. Takket være dem var det nå mulig å utforske havet.
Drakten av stoff kledd med gummi sørger for at dykkerens kropp holder seg tørr og ikke minst varm under vannet.
Glasset i hjelmen er forsterket og forsynt med et beskyttende gitter.
Et rep utgjør dykkerens livline. Ved å rykke i repet kan han kommunisere med sine hjelpere på overflaten, f.eks. hvis han trenger å bli halt opp fort.
Blylodd plassert på rygg og bryst tynger dykkeren ned så han ikke flyter opp til overflaten under arbeidet. Hvert av de to loddene veier 20 kg.
Støvler foret med bly gjør det mulig for dykkeren å synke fort ned i dypet. Hver støvel veier 6 kg – en vekt som sikrer at dykkeren hele tiden står fast og stabilt på havbunnen mens arbeidet utføres.
Dykker sto i vann til halsen
I 1829 oppfant brødrene John og Charles Deane en dykkerhjelm som gjorde det mulig å arbeide på 40 meters dyp.
I motsetning til senere utgaver var drakten ikke lukket.
Hjelmen var åpen i bunnen så vann kunne komme inn.
Slik som i en dykkerklokke sørget luften i hjelmen likevel for at vannet ikke steg høyere enn til halsen.
Hvis dykkeren lente seg forover, ville vannet nå munn og nese.
Dykkere brukte ullue for å holde varmen i den kalde hjelmen.