Kjemiingeniøren Thomas Midgley jr. er langt fra i sitt rette element da han 30. oktober 1924 trer frem for en skare journalister. Han føler seg mest komfortabel i et laboratorium, men i dag må den keitete amerikanske forskeren stå til ansvar for sin nyeste oppfinnelse: blyholdig bensin.
Midgley er hjernen bak det epokegjørende drivstoffet som får bensinmotoren til å gå mer stabilt. Tidligere denne måneden døde imidlertid flere arbeidere i forbindelse med produksjonen av det blyholdige drivstoffet.
Kjemiingeniørens arbeidsgiver, General Motors, og bilkonsernets samarbeidspartner, Standard Oil, har møtt massiv kritikk. Derfor har de iscenesatt et stykke av de store i Standard Oils hovedkontor på den berømte teatergaten Broadway i New York. Målet er å stoppe all prat om at det er farlig å putte bly i bensin.
«Jeg tar ingen som helst risiko», sier Midgley mens han heller tetraetylbly over hendene sine.
«Jeg kunne gjøre dette hver dag uten å få noen helsemessige problemer i det hele tatt.» Thomas Midgley jr. om å puste inn tetraetylbly.
Den flytende væsken er kjemikaliet som General Motors og Standard Oil tilsetter sin såkalte etylbensin.
Ingeniøren tørker ubekymret de etylinnsmurte hendene sine på et lommetørkle før han kaster seg ut i neste demonstrasjon. Han tar et glass av den giftige væsken og holder det opp under nesen mens en klokke tikker sekund for sekund. Først etter et minutt fjerner han glasset og konstaterer:
«Jeg kunne gjøre dette hver dag uten å få noen helsemessige problemer i det hele tatt.»
Midgley og sjefene hans i bilbransjen og oljeindustrien vet imidlertid utmerket godt hvor farlig det er å blande bly i bensin. Men det betyr ingenting. De kan nemlig tjene enorme summer på produktet sitt, som i mer enn et halvt århundre skal forpeste kloden, senke barns IQ og ta livet av intetanende mennesker.
Midgley var virkelighetens Petter Smart – han oppfant blant annet en baseball som skrudde bedre i luften enn tidligere modeller.
Midgley var den reneste Petter Smart
Som virkelighetens svar på Petter Smart kunne ikke Thomas Midgley støte på et problem i samfunnet – stort som smått – uten at han prøvde å løse det med en oppfinnelse.
Thomas Midgley jr. var født inn i en oppfinnerfamilie, hvor spesielt faren gjorde seg bemerket med flere patenterte bildekkforbedringer. Sønnen var derfor fra barndommen av interessert i å finne løsninger når han så et problem.
Den unge Thomas Midgley jr. gjorde sin første oppfinnelse allerede på videregående skole. Han konstruerte en ny baseball som kunne rotere bedre i luften fordi overflaten ble gnidd inn med almebark. Ballen ble senere populær blant baseballkastere, som lettere kunne få ballen til å skru i luften, slik at den ble vanskelig å treffe.
Siden Midgley elsket mekanikk fra barnsben av, var det ikke rart at han suste gjennom maskiningeniørstudiene ved Cornell universitet i New York. Deretter fikk han jobb i utviklingsavdelingen i farens dekkfirma, Midgley Tire & Rubber Company.
Etter dette levde Midgley av sine mange gode ideer, og han fikk patenter på mer enn 100 oppfinnelser i løpet av livet. Dessverre var et par av dem mer til skade enn nytte for millioner av innbyggere.
Midgley jakter på den perfekte bensinen
Da Thomas Midgley jr. kommer til verden i 1889 i Beaver Falls i Pennsylvania, er bilindustrien fortsatt i sin spede begynnelse. Mens Midgley vokser opp, begynner bensindrevne kjøretøy å fylle gatebildet i USA.
Utviklingen skyldes ikke minst at olje ble funnet under bakken i Texas på begynnelsen av 1900-tallet. Produksjonen av bensin krever råolje, og de store funnene gjør produksjonen både enklere og billigere enn før. Utviklingen hjelpes også på vei av at Henry Ford sender sin billige bensinbil, T-Ford, på markedet i 1908.
Amerikanerne elsker automobilen sin – også Midgley, som nærmest er født med bensin i blodet, da faren hans driver et dekkfirma.
Etter å ha fullført utdannelsen som maskiningeniør jobber han i farens firma til Charles Kettering – utviklingssjef i General Motors – ansetter den 27 år gamle Midgley i 1916.
Kettering har revolusjonert bilindustrien ved å finne opp selvstarteren – den lille elektriske motoren som setter bensinmotoren i gang. Dette har, til bilistenes begeistring, gjort den tungvinte starten med håndsveiv overflødig, og takket være nye høykompresjonsmotorer kan bilene nå også kjøre fortere.
Bilbransjen har imidlertid fortsatt ett stort problem: Motorene banker – til stor ulempe for bilistene, som må leve med at bilene både bråker og rister, slik at ytelsen reduseres.
«Forestill deg hvor mange penger vi kommer til å tjene på det produktet.» Thomas Midgley jr. i et brev til sjefen sin.
Bransjen vet at problemet skyldes uregelmessig forbrenning i motoren, og Ketterings stab av ingeniører sporer seg inn på at bensinen sannsynligvis er synderen. Den nyansatte Midgley bekrefter dette da han ved å tilsette jod i bensinen stopper den høye bankingen i en testmotor i laboratoriet.
Men siden jod er både etsende og ekstremt dyrt i de mengdene som kreves, er ikke grunnstoffet universalmiddelet som løser bilprodusentenes kvaler.
Fra morgen til kveld tester Midgley derfor alternative substanser for å heve det såkalte oktantallet i drivstoffet, noe som kan skape en mer støysvak og roligere kjøretur. Han heller smeltet smør i bensinen og prøver seg med kamfer og aluminiumklorid, som brukes i deodoranter. Uten hell.
Det eneste stoffet som har den ønskede effekten på motoren, er alkohol (etanol). Men alkohol lages ved å gjære og deretter destillere for eksempel druer eller poteter – og den løsningen begeistrer ikke oljeindustrien og General Motors.
Alkohol vil bety at 10–20 prosent av drivstoffsalget går til amerikanske bønder – et uakseptabelt tap av fortjeneste. Midgley må finne på noe bedre.
Nytt produkt løser problemene
Den 9. desember 1921 er en gledens dag for Midgley og arbeidsgiveren hans. Ingeniøren blander stoffet tetraetylbly i en beholder med bensin, som han heller på testmotoren i laboratoriet i Dayton, Ohio. Motoren går som smurt, og for en gangs skyld runger ikke rommet av de evinnelige smellene som har kommet fra Midgleys laboratorium i årevis.
Kettering og de andre sjefene er henrykte over Midgleys oppdagelse, som ingeniøren selv tilskriver «flaks og religion, så vel som litt vitenskap».
Men ikke alt ved bensinen er oppløftende. Tetraetylbly er en blyforbindelse og et ganske farlig kjemikalium. Allerede i det gamle Roma visste de lærde at bly var et giftig metall, og under industrialiseringen var blyforgiftning en velkjent arbeidsrisiko i fabrikker.
Mennesket tåler ikke bly
Lungene holder på blyet
Innånding av bly som slippes ut i luften fra for eksempel bensin, utgjør den største risikoen for blyforgiftning hos voksne. Lungene absorberer en høyere prosentandel av de inhalerte blypartiklene enn noe annet kroppsorgan.
Magen tar opp bly
Bly tas også opp gjennom kosten når blyforurenset mat passerer gjennom magesekken og videre ut i tarmene. Rundt 5 prosent av blyet fra mat hoper seg opp i kroppen, mens de resterende 95 prosentene havner i toalettskålen.
Bly trenger gjennom huden
Menneskets hud blokkerer mange kjemikalier fra å trenge inn i kroppen, men det gjelder ikke tetraetylbly. Ifølge forskerne er det imidlertid først og fremst personer som er eksponert for stoffet i hverdagen, som risikerer å bli forgiftet gjennom huden.
Da den fargeløse væsken tetraetylbly ble fremstilt for første gang i 1853 av den tyske kjemikeren Carl Jacob Löwig, ble det også raskt konkludert med at kjemikaliet var ekstremt giftig. Det ga pustevansker og kunne føre til hallusinasjoner, kramper og til og med kvelning.
Midgley kjenner til faren mer enn noen annen, for etter å ha jobbet med blyet i litt over ett år kjenner han effekten på sin egen kropp.
«Jeg føler at lungene mine er blitt påvirket, og at det er nødvendig å stoppe alt arbeidet og få en stor mengde frisk luft», konstaterer han i januar 1923, og så tar han en måneds pause fra arbeidet.
Bly er «en gave fra Gud»
De helsemessige konsekvensene av blyholdig bensin diskuteres i General Motors, men Midgley fremhever, til tross for egne erfaringer, at «gjennomsnittsgaten trolig vil være så fri for bly at det vil være umulig å registrere utslippet».
Det giftige stoffet skal med andre ord ikke sette en stopper for de svimlende inntektene som ligger rett foran nesen på oppfinneren og hans overordnede.
«Forestill deg hvor mye penger vi kommer til å tjene på dette produktet», skriver Midgley til Kettering i mars 1923, da ingeniøren og General Motors for lengst har sikret seg patentet på etylbensin.
I reklamefilmer dokumenterte bensinindustrien hvordan den nye etylbensinen (blybensin) fjernet den irriterende bankelyden fra bilenes motorer.
Få måneder senere innleder General Motors og oljegiganten Standard Oil et samarbeid der de via selskapet Ethyl Corporation skal stå for produksjonen av tetraetylbly og sammen slå klørne i overskuddet av den giftige blyholdige bensinen. Utviklingssjefen for Standard Oil, Frank Howard, har bare lovord til overs for den nye bensintypen, som han kaller «en gave fra Gud».
Helsemyndighetene er imidlertid ikke fullt så sikre på at blybensinen er som sendt fra himmelen. De uttrykker sin bekymring, men Ethyl Corporation svarer at selskapet skal betale for en grundig utredning av de helsemessige konsekvensene.
Selskapet henvender seg derfor til det amerikanske departementet for gruvedrift i september 1923 for å få ekspertene her til å gjøre en vurdering. Departementet og dets ansatte er kjent for å se gjennom fingrene med mange av bransjens mangler for ikke å begrense forretningsmulighetene.
Fabrikkarbeidere blir dødssyke
Mens Ethyl Corporation avventer konklusjonen av undersøkelsen, setter selskapet i gang arbeidet med de nyetablerte etylfabrikkene.
På den første fabrikken – som åpner dørene høsten 1923 i Deepwater i New Jersey – bruker ikke ansatte noe spesielt sikkerhetsutstyr mens de lager tetraetylbly. Før de første 30 dagene er over, dør derfor flere ansatte på grunn av blyforgiftning, fordi nervesystemet og nyrene deres er ødelagt.
Dødsfallene blir dysset ned, og snart ruller tankbiler ut på landets bensinstasjoner med den bankefrie blybensinen.
Våren 1924 går det imidlertid galt igjen da to ansatte dør på en fabrikk i Dayton i Ohio, mens mange av fabrikkens øvrige ansatte får hallusinasjoner og oppfører seg merkelig. De hevder blant annet at de ser sommerfugler og andre innbilte dyr kravle på veggene.
Blyet gjør dem øre – et problem som gjentar seg mange steder høsten 1924, da pressen ikke lenger kan unngå å legge merke til de mange merkelige tilfellene ved etylfabrikkene.
All verdens produkter ble proppet med bly
Dødelige tømmermenn
Romerne ønsket ikke å drikke sur vin, så de tilsatte et hvitaktig søtningsmiddel til vinen, som dessverre var blyforbindelsen blyacetat. Det fikk vinen til å gli ned, men bakrusen kom i form av blyforgiftning.
Vannet rant i blyrør
I tillegg produserte romerne vannrør av bly. Og helt siden da har andre gjentatt feilen, slik at blyet siver ut i vannet. I Norge var vannrør av bly fortsatt i vanlig bruk mange steder på begynnelsen av 1900-tallet, og de finnes fortsatt i noen husholdninger.
Maling ble holdbar
Helt frem til 1970-tallet ble maling tilsatt bly for å gjøre den mer holdbar. Derfor bør håndverkere og gjør-det-selv-folk i dag være forsiktige når de pusser opp i boliger med gammel maling.
Bokser forurenset mat
Hermetikkboksen fikk sitt gjennombrudd i feltrasjoner i løpet av første verdenskrig og ble deretter en hit blant husmødre rundt om i verden. Frem til 1991 ble en tinn-bly-legering brukt som loddemiddel for å forsegle boksene.
Leker var skadelige
På 1970- og 1980-tallet var bly vanlig i populære barneleker som Barbie-dukker. Metallet var til stede i både farger og plast – ganske uhensiktsmessig, da barn ofte suger på leker.
Krystallglass er en blybombe
Oppbevar aldri en god årgangswhisky i en krystallkaraffel. Krystallglasset inneholder bly, som sikrer høy lysbrytningsevne slik at krystallglasset glitrer. Men blyet absorberes i whiskyen over tid.
New York Times rapporterer i oktober om flere forgiftede arbeidere som har kommet hjem i en sinnssyk tilstand etter å ha jobbet i etylavdelingene til Bayway-raffineriene i New York og New Jersey. Blant dem er William McSweeney, som en torsdag føler seg uvel etter arbeidstid, og på fredag er det alvorlig.
«Tidlig neste morgen kontaktet svigerinnen hans politiet og sa at han oppførte seg merkelig. En politimann som ble sendt til adressen for å avhøre Mr. McSweeney, måtte tilkalle tre kolleger for å roe ham ned og føre ham til Alexian-sykehuset, hvor han ble lagt i en tvangstrøye», forteller avisen, som også nevner Walter Dymock, som med lignende symptomer «sto opp om natten og vandret ut av soveromsvinduet sitt i 3. etasje».
Dymock overlever fallet og blir ført til sykehus.
Verre går det for Ernest Oelgert, som fredag 24. oktober blir så paranoid at han løper livredd rundt på fabrikken. «Tre av dem angriper meg», skriker han og flykter fra skapningene som han innbiller seg jager ham. To dager senere dør han.
«Disse mennene ble sannsynligvis sinnssyke fordi de arbeidet for hardt», lyder den lakoniske forklaringen til en av lederne ved Bayway-raffineriet i New Jersey, da The New York Times ber om en forklaring på de mystiske hendelsene.
Bransjen forsvarer «idiotbensinen»
Bare på Bayway dør 5 arbeidere, mens 35 andre opplever magekramper, lammelser og andre klassiske symptomer på blyforgiftning. Alt tyder på at dødsfallene og sykdommen skyldes «idiotbensinen», som arbeiderne og pressen begynner å kalle Midgleys oppfinnelse.
Rapportene skaper ramaskrik i den amerikanske befolkningen – ikke minst da det går opp for innbyggerne at det giftige stoffet finnes i drivstoffet deres.
General Motors’ og Standard Oils svar til nasjonen er å invitere landets journalister til pressekonferansen på Broadway den 30. oktober 1924, hvor Midgley heller tetraetylbly over hendene sine.
I løpet av den timelange seansen hevder Standard Oils egen helsekonsulent, William Gilman Thompson, at den triste situasjonen utelukkende skyldes «uforutsette ulykker» som har skjedd som følge av «plutselig damp fra store destillasjonskolber».
«Dere sier at det er farlig. Vi sier at det ikke er det. Motbevis oss.» Bransjens svar til forskerne som kritiserer blybensinen.
Thompson avviser at blybensinen på noen måte er farlig:
«Selv om det er bly i blandingen, er disse akutte symptomene helt forskjellige fra dem man ser i forbindelse med kronisk blyforgiftning hos for eksempel malere. Å karakterisere produktet som ‘mysteriebensin’ eller ‘idiotbensin’ er grovt misvisende.»
Selv om Midgley og Thompson iherdig prøver å avverge katastrofen, velger New York, Philadelphia og flere andre storbyer i USA å gjøre blyholdig bensin ulovlig. Men bil- og oljebransjen nekter å gi opp. Til det står det altfor mange millioner dollar på spill.
Departement freder den giftige bensinen
Akkurat idet offentligheten og myndighetene i flere delstater har vendt seg mot den blyholdige bensinen, blir departementet for gruvedrift i november 1924 ferdig med undersøkelsen som medarbeiderne gikk i gang med året før. For General Motors og Standard Oil kommer departementets konklusjon som sendt fra himmelen.
Rapporten, som er utarbeidet på bakgrunn av relativt få dyreforsøk, bagatelliserer faren ved blyholdig bensin og gir Midgley og kompani akkurat den omtalen i The New York Times de drømmer om.
«Etylbensin er ikke en fare for mennesker, fastslår departementet for gruvedrift etter langvarige eksperimenter med eksosgass – flere dødsfall usannsynlig», skriver avisen.
Flere eksperter er uenige i studiens konklusjon. Fysiolog Yandell Henderson refser departementet for å være i lommen til rapportens sponsor, og Yale-professoren ser svart på fremtiden nå som den giftige bensinen kan strømme ut i landet.
«Dette er sannsynligvis det største enkeltstående spørsmålet angående folkehehelsen det amerikanske folket noen gang har stått overfor. Kanskje, hvis den blyholdige bensinen dreper nok mennesker raskt nok til å gjøre inntrykk på befolkningen, vil vi få det nødvendige forbudet fra Kongressen», lyder det fra professoren.
Henderson og andre helseeksperter vurderer riktig at avgassen fra etylbensinen vil forurense luften langs gater og smug i en slik grad at folk som bor i tett trafikkerte områder, kan bli forgiftet.
Ironisk nok ble den livsfarlige blybensinen markedsført som det «smarte» og «sikre» valget for den ansvarlige bilist.
Men de definitive bevisene mangler, og derfor har bil- og oljeindustrien bare hån til overs for kritikerne.
«Dere sier det er farlig. Vi sier at det ikke er det. Motbevis oss», lyder det gang på gang fra General Motors og Standard Oil, som begeistret ser storbyene oppheve forbudet sitt mot blybensin.
Kritiske røster som Hendersons drukner i industriens endeløse reklamestrøm for den nye mirakelbensinen, som lover «økt hastighet, mer kraft i bakkene, raskere akselerasjon og et siste farvel til bankingen (fra motoren, red.)».
«Etylbensin har gjort det mulig. Kjør med etyl i en høykompresjonsmotor og opplev ditt livs kick», heter det i en annonse i National Geographic.
Befolkningen glemmer alt om faren for forgiftning i ren iver etter å kunne fare av sted uten banking fra motoren, og sommeren 1925 har Midgleys drivstoff inntatt markedet med 1,1 milliarder liter blybensin solgt. På begynnelsen av 1930-tallet går 90 prosent av alle biler i USA på blybensin.
Reklamefolkene sto klare med en følelsesladet appell til amerikanerne da blybensinen ble rasjonert under andre verdenskrig: «Bensin driver angrepet – ikke søl en dråpe!»
Produktet er en så stor suksess at den amerikanske helsedirektøren, Hugh S. Cumming, går i gang med å hjelpe Ethyl Corporation med å utvide salget til Europa. Cumming lover blant annet de europeiske helsemyndighetene at blybensinen er helt ufarlig.
År etter år eksploderer salget av biler, og en større og større mengde bly forgifter klodens innbyggere. Men det var først på 1960-tallet at blybensinen får ny oppmerksomhet.
Blyet gjør barn dumme
I flere tiår tenker vanlige mennesker ikke over at bileksos inneholder bly. Det begynner imidlertid så smått å endre seg da forskeren Clair Patterson kan påvise forurensningen i siste halvdel av 1960-tallet.
Egentlig jobber den amerikanske geokjemikeren med å bestemme jordens alder ved hjelp av blyisotoper, men underveis oppdager Patterson at laboratoriet hans er forurenset av bly.
Ved å bore ned i den grønlandske innlandsisen kan han kartlegge atmosfærens konsentrasjon av bly gjennom historien, og Pattersons forskning viser at blyforurensningen har økt kraftig etter andre verdenskrig, da verdens veier for alvor ble fylt med kjøretøy med etyldrivstoff i tankene.
Patterson kan bevise svart på hvitt at Midgleys bensin har skadet planeten med et enormt utslipp av bly på millioner av tonn årlig. Det farlige stoffet finnes ikke bare i de trafikkerte byene – blyet spres med vinden og infiserer avlingene i landlige områder, så det gjennomsnittlige blyinnholdet i maten har økt.
Etter andre verdenskrig eksploderte antallet biler, og de fleste fylte opp tanken med blyholdig bensin – for Ethyl Corporation solgte lisenser til alle andre oljeselskaper.
Presset på bensinselskapene vokser frem til 1970-tallet. Her dokumenterer den amerikanske forskeren Herbert Needleman at de store mengdene bly i luften i flere tiår har senket barns intelligens, selv om de aldri har hatt sikre symptomer på forgiftning.
Professoren har undersøkt tusenvis av barns melketenner, der blyet leirer seg, samtidig som han har IQ-testet dem. Det viser seg at barn med høyt nivå av bly i kroppen har dårligere konsentrasjonsevne, fattigere språk og lavere IQ (gjennomsnittlig seks IQ-poeng) enn barn som ikke har vært utsatt for forurensningen.
«Fem prosent av barna i undersøkelsen min ble fratatt muligheten til å være spesielt intelligente på grunn av blyeksponering. Det utgjør faktisk rundt 875 000 amerikanske barn som kunne vært svært gløgge, men som ikke er det på grunn av bly», konkluderer Needleman.
Resultatet er oppsiktsvekkende. Som om det ikke er ille nok at blyet kan gi folk kramper og hallusinasjoner, kan menneskeheten også gjøres dummere av den usynlige plagen. Bensinindustrien prøver desperat å så tvil om Needlemans forskning, men tiden – og folkestemningen – har omsider vendt seg mot det blyholdige drivstoffet.
Bensinen blir blyfri
Etter å ha forgiftet planeten i mer enn 50 år er bensinselskapene på 1970-tallet i ferd med å gå tom for argumenter for å beholde bly i drivstoffet.
Ekspertenes og offentlighetens krav om renere luft fører til utvikling av katalysatorer som skal begrense bilenes farlige avgasser. Siden en katalysator ikke fungerer med blyholdig bensin i det hele tatt, er industriens etyleventyr truet for alvor.
Avviklingen av Midgleys giftige bensin foregår imidlertid i sneglefart fordi lovgivningen ikke følger med. I 1986 ble blybensin endelig helt forbudt i USA, og folkehelsen blir snart bedre.
Fra 1976 til 2016 faller mengden bly i den amerikanske befolkningen med 93,8 prosent. Først i 2021 – etter nesten 100 år på markedet – da drivstoffet blir forbudt i Algerie, er blyholdig bensin ikke lenger tillatt noe sted i verden.
Hvor mange liv og sykdomstilfeller Midgleys oppfinnelse har skylden for, har forskerne vanskelig for å fastslå, ikke minst fordi tilsetning av bly i maling og hermetikkbokser bidro til forgiftningen. Men Verdens helseorganisasjon (WHO) anslår at blyrelaterte sykdommer i flere tiår har kostet ca. én million mennesker livet hvert eneste år.
Enorme kjøleskap var en hit i USA etter andre verdenskrig, men de imponerende apparatene kjølte ned matvarene ved hjelp av den farlige gassen freon.
Midgley-oppfinnelse knuste ozonlaget
I tillegg til blybensin sto Thomas Midgley bak en annen meget stor oppfinnelse: freon til kjøleskap. Også denne iden ble en særdeles kostbar affære for jordkloden og dens beboere.
På slutten av 1920-tallet bestemte Midgley seg for å løse problemet med at brennbare og giftige gasser i kjøleskap tok livet av uheldige brukere. I stedet fant oppfinneren på å bruke gassen freon.
Inspirert av sin blybensindemonstrasjon i 1924 viste Midgley i 1930 for et publikum hvor ufarlig oppfinnelsen hans var. Han inhalerte freon og blåste ut et stearinlys med pusten.
Et halvt århundre senere slo imidlertid forskere fast at bruken av freon i kjøleskap og spraybokser hadde skapt et stort hull i ozonlaget. Gassen var dermed skyld i at mennesker, dyr og planter var dårligere beskyttet mot solens ultrafiolette stråling.
I 1987 inngikk derfor alle land i FN en avtale om å fase ut bruken av freon for å redde ozonlaget.
Midgleys oppfinnelser av blybensin og freon fikk i år 2000 miljøhistorikeren J.R. McNeill til å konkludere med at amerikaneren har hatt «større innflytelse på jordens atmosfære enn noen annen enkeltstående organisme i planetens historie».
Blybøddelen dør av sin egen oppfinnelse
Selv om Thomas Midgley jr. ikke personlig får blod på hendene, vil hans etylbensin og hans kunnskap om dens giftighet for alltid stemple oppfinneren som en skruppelløs person med millioner av menneskeliv på samvittigheten. Ingeniøren lever imidlertid ikke lenge nok til å oppleve forbudet mot oppfinnelsen hans eller forskernes dom over dens tragiske skadevirkning.
Amerikaneren med den nokså uheldige evnen til å fostre livsfarlige ideer får konstatert polio i 1940. Sykdommen lammer deler av kroppen hans, og han konstruerer selvfølgelig et apparat av tau og trinser som kan løfte ham ut av sengen.
Men også denne oppfinnelsen koster menneskeliv – denne gangen hans eget. I 1944 blir den 56 år gamle Midgley viklet inn i tauene og dør av kvelning.