Da Vinci prøvde forgjeves
Den italienske kunstneren og oppfinneren Leonardo da Vinci hadde flere forslag til evighetsmaskiner på tegnebrettet i sin karriere.
Blant annet tegnet han en evighetsovn som utnyttet prinsippet om at luft utvider seg i varme.
Hans mest berømte «evighetsmaskin» skulle imidlertid drives av vann. Et enkelt system av rør, skruer og en vannmølle kunne i teorien sende vann rundt i en evig sirkulasjon.
Da Vinci avfeide til slutt evighetsmaskinen som umulig.
Ettertiden har mange ganger forsøkt å vekke da Vincis evighetsmaskin til live – men forgjeves. Til gjengjeld var tegningene hans inspirasjon til en rekke av de tidligste vannpumpene.
I utgangspunktet var Leonardo da Vinci skeptisk til ideen om en evighetsmaskin, og han undersøkte i detalj hvorfor samtidens konstruksjoner ikke fungerte.
Studiene fikk ham til å avfeie maskinen som umulig med ordene:
«Du som jakter etter evighetsmaskinen, hvor mye fruktløst hjernespinn har du spunnet? Gå og finn din plass blant alkymistene!»
Italiensk ingeniør tegnet evighetsmaskin
Den italienske ingeniøren Mariano Jacopo Taccola prøvde i årevis å konstruere et såkalt overbalansert hjul. Prinsippet bak var korrekt.
En rekke ledd skulle i kraft av sin egen tyngde drive et hjul. Nedover ville de – i utstrakt tilstand – bli påvirket ytterligere av tyngdekraften og sette fart på maskinen.
På vei opp ville et hengsel få leddet til å knekke sammen og minske tyngdekraftens påvirkning.
I teorien ville forskjellen i kraft få hjulet til å snurre evig. I praksis øker de sammenlagte leddene kraftbehovet, og utligner de utstrakte leddenes ekstra kraft.
Blåsebelg skulle rotere seg selv
1518 tegnet den italienske filosofen Marcantonio Zimara en evighetsvindmølle. Møllen besto av en gigantisk blåsebelg som blåste luft ned i en stor trakt. I den andre enden av trakten blåste luften store møllevinger rundt.
Ideen var at møllen ved hjelp av store metallvaiere skulle trykke blåsebelgen sammen og trekke den ut igjen. På den måten ville maskinen kunne fortsette å gå til evig tid.
Zimara tok ikke stilling til hvordan maskinen skulle settes i bevegelse. Og som ved andre maskiner ville friksjonen i møllehjulets nav med tiden garantert bremse møllen.
Magneten drives rundt av kraft fra frastøtende magneter.
Magneter skulle snurre for alltid
Verdens første forsøk på å konstruere en evighetsmaskin fant sted på 700-tallet i Bayern. Som mange senere maskiner ble «det magiske hjulet» drevet av magneter.
Den grunnleggende ideen er at en magnet montert på et nav blir skjøvet rundt av motsatt rettede magneter. I lengden vil imidlertid friksjon fra navet alltid stanse maskinen.
Skjult mann styrte den perfekte maskin
I 1813 presenterte den amerikanske oppfinneren Charles Redheffer stolt sin nye evighetsmaskin på en utstilling i New York.
Tusenvis av forbløffede tilskuere besøkte utstillingen for å se den magiske maskinen, blant dem oppfinneren av dampskipet, Robert Fulton.
Etter inngående observasjoner oppdaget Fulton at maskinen beveget seg svært uregelmessig – som om tannhjulene tok en liten pause nå og da.
Ingen kunne forstå den sinnrike mekaniske konstruksjonen, som tilsynelatende virket.
Fulton anklaget derfor Redheffer for svindel, og garanterte at han kunne finne en skjult kraftkilde i maskinen.
Fulton fjernet et par planker, og fant straks en vaier som førte opp til etasjen over. Her satt en gammel mann og dreide på et håndtak med den ene hånden, mens han forsynte seg av matpakken sin med den andre.