Dr. Kellogg drev ut djevelen med cornflakes

Verdens ende var rett rundt hjørnet

Et sunt liv var fundamentalt for brødrene Kellogg. John og Will ble født i hhv. 1852 og 1860 og vokste opp i Battle Creek i Michigan. Byen var høyborg for en av USAs kristne grupper – syvendedags-adventistene.

I likhet med kirkens grunnleggere, ekteparet Ellen og James White, var hele familien Kellogg hellig overbevist om at dommedag sto for døren og at veien til frelse bare gikk via et sunt og kristent liv.

Ellen White var adventistenes profet, og hun forkynte at menneskets adgang til Paradis var avhengig av en sunn kropp siden menneskekroppen er gitt av Gud.

Derfor skulle menigheten avstå fra kjøtt, tobakk og alkohol, for slikt førte til synd og en “tilstand lavere enn dyr,” som Ellen White skrev. Verst var onani. Ifølge profeten førte “selvbesmittelse” til blindhet og kreft.

Byen Battle Creek huset flere kristne kuranstalter – adventistenes het Western Health Reform Institute – dit tusenvis av amerikanere kom hvert år for å få bukt med overvekt, høyt blodtrykk og stress gjennom bønn og kosthold.

Skolegutten John Kellogg fikk fritidsjobb som setter på White-parets trykkeri, men han var så inspirert av Ellen Whites skrifter at han ble vegetar og påtok seg å undervise kurstedets gjester i et sunt, kristent liv.

Johns talegaver vekket gjestenes tro, og White-paret besluttet å sponse den unge mannens drøm om å bli lege. Tross mistillit til vitenskapene mente de at hvis John fikk seg en legeutdannelse, kunne det lokke flere kurgjester til Battle Creek.

White-paret betalte 330 dollar slik at deres 21-årige protesjé fikk studieplass på Bellevue Hospital, Nord-Amerikas mest velrenommerte sykehus.

Væskende byller utløste sølibatløfte

Da John gikk inn gjennom smijerns­porten til Bellevue Hospitals røde mursteinsbygninger høsten 1873, var tilliten til legestanden lav.

I siste halvdel av 1800-tallet hadde USA ca. 4000 praktiserende leger – og de fleste av dem ante ikke hva de holdt på med.

Før John ble født, hadde faren hans hatt en voldsom øyebetennelse. Legen ble tilkalt og skar et sår i farens nakke med en skalpell. Deretter infiserte han det med giften fra billen spansk flue.

Dermed ville kroppens “usunne” væsker samle seg i såret i nakken og lette betennelsen i øyet. Det mente legen, men faren ble dødssyk og det var bare så vidt han overlevde.

På Bellevue Hospital fattet John interesse for anatomi og bestemte seg for å bli kirurg. Opplæringen var litt av en prøvelse: Nesten hver 20. amerikaner led av syfilis, men pasientene dukket ikke opp før sykdommen var i siste fase.

“Overalt ser man ekle, væskende sår som kan dekke hele kroppen. Kanskje går nesen, tungen eller et øye tapt,” skrev John senere i boken sin om sunn (dvs. seksuelt avholdende) livsstil fra 1881: Plain Facts for Old and Young.

Opplevelsene på sykehuset kombinert med Johns sterke kristne tro fikk ham til å unngå sex resten av livet.

Våren 1875 var doktorgraden i kirurgi i boks, og John kunne reise hjem til Battle Creek med hodet full av ideer om bl.a. bekjempelse av bakterier.

Noen år før – i 1850-årene – hadde den franske kjemikeren Louis Pasteur påvist bakterienes eksistens under sitt mikroskop. Men mange leger var skeptiske siden man ikke kunne se bakterier med det blotte øye.

Den unge dr. John Kellogg var imidlertid overbevist om at de måtte bekjempes. Tilbake på adventistenes kursted i Battle Creek forlangte han at kjøkkenet skulle rengjøres daglig og at grønnsakene skulle skylles før servering.

De nye tiltakene førte til at det ble færre tilfeller av diaré blant gjestene, og med et bedre rykte økte kurstedets årlige besøkstall fra 12 til 106 gjester.

I 1876 overtok John ledelsen med White-parets velsignelse og døpte om kurstedet til Battle Creek Sanitarium.

Etter Johns mening lød sanatorium, ordet for et kursted, som “et sted for krigsinvalider.” Sanitarium var derimot avledet av “sanitas,” latinsk for sunnhet.

Kjøtt førte til dyriske lyster

Med John Kellogg i sjefsstolen summet Battle Creek Sanitarium av forandring.

Personalet av frivillige adventister ble tvangsinnlagt til timelange foredrag der dr. Kellogg lovpriste håndvask, utlufting og rene lakener i kampen mot bakterier mens han tordnet mot bl.a. kjøtt.

I tillegg til å øke seksualdriften og dermed også risikoen for kjønnssykdommer var de animalske proteinene ren gift.

“Proteiner gir økt betennelse og forgifter kroppen,” understreket legen.

John Kellogg mente også at kjøtt var fullt av bakterier som verken kunne kokes eller stekes bort. Derfor skulle kurgjestene så vidt mulig bare ha retter laget av grønnsaker og frukt.

Hvis gjestene insisterte på animalske produkter, ga legen tillatelse til at personalet kunne servere enkelte kjøttretter og varmebehandlet smør og melk.

Serveringen foregikk ved avsondrede bord i spisesalen så smitten fra de animalske produktene ikke spredte seg.

Den gode hygienen og de landlige omgivelsene i utkanten av Battle Creek by trakk i løpet av 1877 flere hundre kurgjester til stedet.

Dr. Kellogg ville derfor utvide, og adventistene tok opp et banklån som tilsvarte 14 mill. nåtidskroner etter å ha konsultert profeten Ellen White.

White meddelte menigheten at Gud hadde gitt grønt lys for byggeplanene i en av hennes drømmer.

Kurstedet var et bondehus i to etasjer og ble revet året etter for å gi plass til en fireetasjers bygning, blant annet med en sykepleieskole. Administrasjonen vokste, og i 1880 tilsatte dr. Kellogg lillebror Will som assistent.

Lønnen på ni dollar i uken var knapt nok til at 28 år gamle Will kunne brødfø en voksende barneflokk, men han slo til, for han var sørgelig lei av å selge koster for faren, som var børstebinder.

Lillebror ble holdt som slave

Will sto til rådighet for den energiske storebroren både sent og tidlig. En typisk arbeidsuke var på nesten 120 timer utenom hviledagen, og assistenten kunne bare glemme alt om ferie og lønns­økning.

Blant Wills oppgaver var å pusse storebrorens sko og stusse skjegget hans. Will hadde ingen offisiell tittel, men hans innsats for å drive stedet til fullkommenhet ble lagt merke til.

“Vil du ha noe ordnet, så gå til Will Kellogg,” sa de ansatte.

Ifølge Will selv var han “bokholder, kasserer, pakke- og forsendelsesassistent, bud og altmuligmann.” Gjestene og personalet så ofte legen på sykkeltur mens Will løp ved siden av.

Mens dr. Kellogg tråkket på pedalene, bombarderte han Will med ideer til forbedring av Battle Creek Sanitarium som lillebroren prøvde å notere på en blokk.

Kurgjestenes tarmfunksjon opptok dr. Kellogg mer enn noe annet. John hadde hatt en rift i endetarmen da han var barn.

Lidelsen ga ham forstoppelse, og hvert toalettbesøk var “som å få en stump piggtråd trukket” gjennom tarmen, som han senere beskrev det.

Dette barndomstraumet ville han bruke til å hjelpe millioner av amerikanere som led av fedme, høyt blodtrykk og forstoppelse fordi de – ifølge legen – stappet i seg sukrede pannekaker, kaffe og kjøtt stekt i masse fett hver morgen.

“For mye mat og ikke av det riktige slaget,” var legens konklusjon.

Derfor var sukker og kaffe også forbudt på Battle Creek Sanitarium. I stedet skulle gjestene nyte rent vann hentet fra elver og bekker i Battle Creek og hver dag gå tur i det fri i løstsittende klær som fremmet fordøyelsen.

For kvinnene betydde det at de skulle kaste korsettet.

Mosjon og vann økte “tarmsaften” – dr. Kelloggs betegnelse for kroppens evne til å gjøre om maten til flytende næringsstoffer.

Dr. Kellogg var inspirert av sin samtid­ige, den amerikanske ernæringsguruen Horace Fletcher, og innførte nå enda flere spiseregler. Fletcher foreskrev f.eks. at hver matbit skulle tygges 40 ganger før man svelget den.

Dermed ble maten opptatt best mulig i kroppen. Under middagen i spisesalen utførte gjestene den såkalte fletcheringen, dvs. de gomlet i vei mens de ble akkompagnert av en pianist som spilte en nykomponert “tyggemarsj”. Slik kunne alle holde rytmen mens de tygget.

Dr. Kellogg overvåket nøye sin egen mages ve og vel. Hver dag måtte Will smøre endetarmen hans med et klystermiddel.

Når virkningen kom, ble Will med ut på toalettet og fungerte som en sekretær mens dr. Kellogg dikterte sine nye ideer.

Som alltid gjorde den kuede Will som storebroren sa.

Idealpasienten var fet og stresset

Opp gjennom 1880-årene utviklet dr. Kellogg sanitariet til et revolusjonerende helsested. Legen kjøpte blant annet maskiner hvor gjester fikk klasket en plate i magen ved å dreie på et håndtak.

Fabrikanten påsto at slagene ville mosjonere magemusklene og løsne eventuell forstoppelse. Med donasjoner fra adventist­ene fikk legen også innredet rom med sentralvarme, elektrisk lys og rennende vann som tiltalte de mer velstående kurgjestene.

Interessen steg ytterligere da Will rykket inn avisannonser som lovet at dette kurstedet avviste psykisk syke, epileptikere og personer med et “uheldig utseende.”

“De fleste gjestene er personer med kroniske problemer som magevondt og svekkede nerver,” lød dr. Kelloggs beskrivelse av idealpasientene.

I 1886 fant over 800 veien til kurstedet. I to nye, kjønnsdelte fløyer hadde kurgjestene adgang til 50 forskjellige former for behandling, f.eks. badstue og vanngymnastikk i basseng.

Felles svømming var tillatt, men bare for ektepar. Medbrakte barn fikk plass i kurstedets egen barnehage.

Kurgjesten Marion Baxter skrev begeistret hjem etter en gymnastikktime:

“De underviser i verdien av hver eneste knokkel og legger alltid vekt på at kroppen er Guds tempel."

Da Battle Creek fikk jernbanestasjon i 1888, eksploderte antall gjester til flere tusen i året. Kurstedet fikk sitt eget sykehus der pasienter med f.eks. tarmslyng kom under kniven hos dr. Kellogg.

Fra å være et beskjedent lite kursted var Battle Creek Sanitarium vokst til et velværepalass med mahognitrapper, krystal­lysekroner og persiske tepper, og i spisesalen spilte et orkester tidens populære melodier.

Men ikke alle var fornøyd – det gjaldt blant andre adventistenes kvinnelige profet.

“Kurstedet har veket av fra sitt opprinnelige formål og minner om et luksus­hotell,” knurret Ellen White.

Noen av gjestene uffet seg også. F.eks. klaget en gjest over at morgenbuffetens harde kavringer hadde knekket en av tennene hennes. Klager var “dårlig for forretningen,” mente Will og fikk broren med på at kosten måtte endres.

I begynn­elsen av 1894 begynte brødrene å eksperi­mentere for å finne et morgenmåltid som både ville behage gjestenes ganer og gi sunn avføring.

Fiber skulle dempe sexlysten

For John Kellogg var det nye produktets viktigste funksjon å redusere folks lyst på kjøtt, for kjøtt økte kjønnsdriften.

Et vegetarisk morgenmåltid skulle hjelpe kurgjester som “kjempet med å undertrykke onde lyster,” slik legen uttrykte det. For ham var orgasmen “en spastisk lammelse som etterlater kroppen utmattet.”

Under brødrenes eksperimenter tok Will notater om alle forsøk. Best resultat ga en deig av hvetemel tilsatt kokt fullkorn og maiskjerner. Takket være maisen ble de bakte flakene sprø.

Da skålene med nybakte flak ble satt fram på frokostbuffeten, sto kurgjestene i kø for å smake. Cornflakes ble solgt i kurstedets butikk sammen med religiøse bøker og brosjyrer. Prisen for en pakke på 300 gram var 15 cent, cirka 18 nåtidskroner.

Sommeren 1895 rundet salget av corn­flakes 56 tonn i brødrenes selskap, Sanitas Food Company. Will kjøpte en tom fabrikkbygning i Battle Creek og innrettet et bakeri i industriformat.

Og allerede fra 1898 ble det hvert år solgt over 100 tonn cornflakes til kunder i hele USA.

Will forsto at cornflakes var en gullgruve, for flakene gjorde frokosten lett å lage for millioner av husmødre.

Han tigget storebroren om å søte flakene slik at de fikk bedre smak, men dr. Kellogg sa nei, for sukker var noe dritt for kroppen.

Will føyde tilsynelatende storebroren, men i smug fortsatte han å eksperimentere med malt, sukker og salt. Først i 1901 oppdaget legen eksperimentene – og det førte til en gedigen krangel.

“Legen gikk amok. Han kom etter min far og ga ham en skyllebøtte,” husket en av Wills sønner, Leonard, som var til stede under krangelen.

Sammenstøtet fikk begeret til å flyte over for Will. Han sa opp og startet sitt eget firma med produksjon av søte cornflakes. Dr. Kellogg, som hadde patent på de sprø maisflakene, forsøkte straks å få patentmyndighetene til å stoppe Will.

Men han fikk avslag siden de søte cornflakes'ene ble betraktet som en selvstendig oppfinnelse. I stedet ydmyket han lillebroren ved hver måned å sende ham en sjekk for hans arbeid i Sanitas Food Company.

Will hadde riktignok sluttet men eide fremdeles 25 pst. av aksjene i selskapet. Legen trakk derfor fra 75 pst. på hver sjekk.

Rike og berømte strømmet til

Etter bruddet med Will konsentrerte dr. Kellogg seg om kurstedet sitt. Han utga helsebøker på eget forlag, og millioner fra salget strømmet inn.

Legen kunne diktere så mye som 200 ord i minuttet til fire sekretærer som arbeidet i skift. Jobben kunne ta opptil 20 timer. For å holde seg i form satte han en sykepleier til å massere tinningene hans.

Fra sidelinjen knurret adventistene over utviklingen på Battle Creek Sanitarium, og da en brann raserte stedet i 1902, mente Ellen White at flammene var Guds straff.

Dr. Kellogg ignorerte sin tidligere mentor, og for egne penger oppførte han et nytt, like luksuriøst kursted. Det endelige bruddet med adventistene kom da Ellen White kastet legen ut av kirken i 1907.

Men det stoppet ikke dr. Kellogg. Han fortsatte å spre sitt helseevangelium, bl.a. med turneer i USA og utlandet.

Selv kalte legen livsstilen med mosjon, vann og et kjøttfritt kosthold for “Biologic Living.” I dag tilsvarer det wellness. Kellogg begynte også å eksperimentere med å gi elektrisk strøm i endetarmen på pasienter som hadde spesielt hard mage.

Denne behandlingen ble europeiske kursteder nødt til å innføre etter at gjestene deres hadde lest om den i legens bøker.

De neste tre tiårene valfartet rike og berømte gjester til Battle Creek, blant andre Tarzan-skuespilleren Johnny Weissmuller, president Warren G. Harding og den kjente eventyrersken Amelia Earhart.

Alle måtte levere en avføring som kurstedets laboratorium analyserte under mikroskopet. På bakgrunn av prøveresultatet utarbeidet personalet en behandlingsplan med dietter og kurer som gjesten skulle følge under oppholdet på kurstedet.

En av de best kjente gjestene med magetrøbbel var rikmannen John D. Rockefeller. Under en lunsj i herreklubben sin etter oppholdet på Battle Creek Sanitarium skrøt han av at fordøyelsen hans “kjørte som et urverk.”

Den enorme suksessen rokket verken ved dr. Kelloggs kristentro eller hans livsførsel. Hele livet holdt legen seg unna kjøtt, alkohol og sex med sin kone.

Gylne flak utløste livslang feide

Tross sin store personlige suksess kunne dr. Kellogg ikke la være å skjele misunnelig til Wills firma, Battle Creek Toasted Corn Flake Company, som solgte 25.000 kartonger hver måned i 1906.

Kampen om retten til å lage cornflakes var ikke over, og dr. Kellogg forlangte nå sin del av Wills suksess.

Det endte med at lillebroren måtte betale storebror det som tilsvarer 45 mill. nåtidskroner for å sikre seg eneretten til å selge cornflakes under navnet Kellogg’s.

Men fra da av gikk det strykende for Will Kellogg. I løpet av ti år bygget han opp en gigantisk forretning. På samme måte som på Battle Creek Sanitarium hadde han øye for detaljene og testet blant annet selv produktene hver dag og spurte ut arbeiderne om eventuelle problemer med produksjonen.

Takket være sin store flid og enestående sans for markedsføring skapte Will en enorm internasjonal forretning. Appetitten for Wills frokostprodukt var så stor at firmaet kom uskadd gjennom børskrakket i 1929.

Det kunne man til gjengjeld ikke si om Battle Creek Sanitarium. Det året falt besøkstallet fra 5000 gjester til 300. Den økonomiske nedgangen kom i tillegg til en større millionutbygging av kurstedet.

Legen fortsatte driften med skrantende økonomi helt til stedet måtte stenge i 1938. Da var kassen bunnskrapt.

Brødrene ble aldri venner igjen, og Will Kellogg holdt seg borte da broren døde av lungebetennelse i 1943. Den underkuede Will hadde gjort det bedre enn storebroren.

Da han pensjonerte seg i 1939 hadde Kelloggs frokostprodukter 50 pst. av verdensmarkedet.

Will Kellogg var nå blind og svekket av alderdom, men han ba ofte om å bli kjørt i rullestol inn i en av fabrikkhall­ene.

Will likte maskinstøyen – for ham var det lyden av suksess. Frem til sin død i 1951 var Will Kellogg kjent som “The Corn Flake King”.