Our website does not support Internet Explorer.

To get the best experience on our website and of our content, please use a more modern browser like Edge, Chrome, Safari or similar.

Dynamitt gjorde Alfred Nobel til dødens kjøpmann

I 1867 tok Alfred Nobel patent på dynamitt. Sprengstoffet gjorde ham styrtrik, men også beryktet, for oppfinnelsen kostet tusenvis av mennesker livet. Selv drømte svensken om å gjøre verden til et bedre sted.

Science & Society Picture Library/Getty Images

I 1847 står den italienske vitenskapsmannen Ascanio Sobrero i laboratoriet sitt i Torino og heller en dråpe tykk, gulaktig væske i en glasskolbe.

I årevis har han prøvd å fremstille et sterkere sprengstoff enn krutt.

Resultatet ligger nå på bunnen av kolben: nitroglyserin – en blanding av glyserin, svovelsyre og salpetersyre.

Dråpen eksploderer og glasskår flenser italienerens ansikt.

Væsken skal varmes opp, men Sobrero rekker knapt nok å tenne en flamme under kolben før dråpen eksploderer og glasskår flenser italieneren.

Ulykken skamferer Sobrero for livet, og redselsslagen beslutter forskeren å glemme alt om nitroglyserin.

Men Sobreros arbeid er allerede godt kjent av kjemikere i Europa og USA, for italieneren har beskrevet sine eksperimenter med nitroglyserin i vitenskapelige artikler.

En av de interesserte kollegene er en ung svensk kjemiker ved navn Alfred Nobel.

I motsetning til Sobrero ser Nobel en gyllen fremtid for stoffet – bl.a. for å sprenge tunneler til jernbaner. Men først må svensken temme nitroglyserinet – en livsfarlig oppgave som kommer til å koste ham dyrt.

Familien var ytterst foretaksom

Dråpe eksploderte som pistolskudd

Alfred Nobels første møte med nitroglyserin var i laboratoriet hos sin russiske kjemilærer, professor Nicolaj Zinin.

Foran de studerende helte professoren en dråpe nitroglyserin ut på en ambolt. Da han smelte en hammer ned på dråpen, eksploderte sprengstoffet.

“Det lød som et pistolskudd,” skrev Nobel senere.

Demonstrasjonen fant sted i St. Peters­burg i 1854. Nobel var en oppvakt, kjemi­interessert mann på 21 år.

Lysten til å arbeide med eksplosive stoffer lå i famili­en. I 1838 hadde faren hans flyttet fra Sverige til St. Petersburg for å fremstille sjøminer for tsarens flåte.

Fire år sen­ere fulgte fru Nobel og barna etter.

Alfred hadde allerede hørt om nitroglyserin i 1850, mens han studerte kjemi sammen med Ascanio Sobrero i Paris.

Men demonstrasjonen hos professor Zinin åpnet for alvor svenskens øyne for væskens potensiale.

“Under visse forhold detonerer væsken med enorm kraft.”
Ascanio Sobrero, oppfinner av nitroglyserinet.

Ikke engang erindringen om arrene i Sobreros ansikt eller italienerens advarsler kunne stoppe unge Nobel.

“Bare én oppvarmet dråpe antenner og brenner voldsomt. Under visse forhold detonerer væsken med enorm kraft,” hadde Sobrero skrevet som en advarsel i arbeidsnotatene sine.

Men Nobel var sikker i sin sak: Nitroglyserin ville bli en gullgruve for familiefirmaet.

Dynamitt var en av de oppfinnelsene Nobel prøvde å beskytte ved hjelp av 355 patenter rundt om i verden.

© Look and Learn/Bridgeman Images

Oppfinnelsene strømmet ut av hodet på Nobel

Tungsinn og en rastløs hjerne gjorde Alfred Nobel til en ytterst produktiv oppfinner. Tankevirksomheten var da også ren terapi for svensken.

Nobel slet med tung melan­koli og ensomhet hele livet. Som mottrekk prøvde han å holde hjernen beskjeftiget med tekniske løsninger – og det kastet et vell av ideer av seg.

“Kommer jeg på 300 ideer i året, og bare én av dem er brukbar, er jeg tilfreds,” skrev Nobel til en venn. Av de 87 patent­ene Nobel tok i Sverige og England, var 58 våpen og sprengstoff.

  • Grei måling av gass

    Midt på 1800-tallet ble gass bl.a. brukt i hjemmets lamper og i nyvinningen gasskomfyren.

    I 1857 fikk Nobel patent på en gassmåler som gjorde det lett å lese av hvor mye gass huseieren hadde brukt.

  • Bedre jern

    Datidens støpejern var ofte skjørt pga. urenheter; f.eks. styrtet en engelsk bro av støpejern sammen i 1847 da et tog var på vei over den.

    I 1879 fikk Nobel patent på en måte å rense råjern for urenheter på kjemisk vis.

  • Kunstig gummi sterkere

    I 1893 tok Nobel patent på fremstilling av kunstgummi som var billigere enn natur­gummi fra Det fjerne østen.

    Nobels oppfinnelse tålte også kjemiske rengjøringsmidler.

  • Raketter tok luftbilder

    Ville en fotograf på 1800-tallet ta luftbilder, måtte han opp i en varmluftsballong. Nobel tenkte i stedet ut en rakett med innebygd kamera.

    Hans luftfoto av Karlskoga er bevart.

  • Dynamitt var den mest lukrative

    De aller fleste av Nobels patenter var på sprengstoff, og oppfinnelsen av dynamitt gjorde ham søkkrik.

    Senere tok han patent på en rekke forbedringer av dynamitten – f.eks. sprenggelatin som var sterkere enn dynamitt.

    Gelatinen besto av ca. 90 pst. nitroglyserin og ca. 10 pst. av en blanding med det organiske stoffet cellulose og salpetersyre.

Bomber smadret isen

Sammen med faren begynte Nobel å eksperi­mentere med nitroglyserin i mine­fabrikkens laboratorium.

Det største problemet var at væsken syntes å kreve en utløser for å detonere på en kontrollert måte.

Som demonstrasjonen på ambolten hadde vist, gikk dråpen i luften bare på grunn av trykket fra slaget med hammeren.

Nobel fant på å blande krutt i nitroglyserinet og tenne på. Selv en finger­neglstor porsjon ga en voldsom flamme da kruttet fenget og antente nitroglyser­inet.

Men eksperimentene tok en brå slutt da Russland tapte Krimkrigen mot England og Frankrike i 1856.

Alle ordrer på miner fra farens fabrikk ble strøket, og Alfreds far måtte erklære seg konkurs i 1859.

Sønnene ble i Russland for å redde stumpene av firmaet mens foreldrene dro ruinerte hjem til Sverige.

Opplevelsen utløste en frykt for økonomiske nedturer som for alltid satte sitt preg på den unge Nobel.

“Til tider har jeg kjempet mot store vanskeligheter, men til tross for det har jeg aldri – ikke én eneste dag – over­skredet en betalingsfrist. Det gir meg rett til å forlange samme presisjon av andre,” hånte Nobel senere en bekjent som ikke hadde betalt tilbake et lån til tiden.

Motgangen gjorde ikke Alfred Nobel mindre lysten på å arbeide videre med nitroglyserin.

Takket være storebror Ludvig reiste familiefirmaet i Russland seg igjen – bl.a. med produksjon av verktøy og jernbeslåtte kanonhjul.

Sprengstoff ble mer eksplosivt

Gjennom historien har mennesket utviklet nyere og sterkere sprengstoff. Nobels dynamitt var sikker nok til at gruver, jernbaner og mange andre våget å bruke sprengstroffet.

Fremgangen ga de tre brødrene muligheten til å bli i Russland og fortsette sine eksperimenter.

I stedet for direkte tenning med ild testet Nobel en lunte og detonator i form av en liten kobberkapsel full av det svært eksplosive stoffet kvikksølvfulminat.

Snoren var forbundet med detona­toren i beholderen med nitroglyserin.

Den andre enden av snoren kunne trekkes bort til en posisjon på trygg avstand, der den ble tent med skjerpestål. Da ilden via snoren nådde frem til kapselen, sprang beholderen i luften.

Vinteren 1862 testet brødrene den primitive bomben på den tilfrosne elven Neva i St. Petersburg.

Sprengningen sendte svære isblokker og kaskader av vann opp i luften. Som den første hadde Nobel omdannet ustabil nitroglyserin til et effektivt sprengstoff.

Sikkerheten var på topp på dynamittfabrikken

Shutterstock

Voller isolerte ulykken

Alle dynamittfabrikkens bygninger sto alene - omgitt av høye voller. Slik hindret man at en brann spredte seg.

Shutterstock

Trykkbølgen ble ledet oppover

Takene lå løst, så hvis uhellet var ute, ville eksplosjonens trykkbølge kunne ledes oppover i stedet for å spre seg til sidene.

Shutterstock

Avstand skulle beskytte byer

Nobels dynamittfabrikker ble lagt utenfor byene. Det skulle forhindre eksplosjonskatastrofer og at en brann i byen spredte seg til fabrikken.

Shutterstock

Nitroglyserin var 50 ganger sterkere

Nobel skrev begeistret til sin far, og ved å følge sønnens beskrivelse begynte faren å eksperimentere i Sverige.

Men i stedet for lunte pøste han nitroglyserin over krutt og tente på. Stor profitt ventet rett om hjørnet, mente faren:

“Jeg kan fortelle deg at det er oppnådd et virkelig suksessrikt resultat med krutt. Fremstillingen av dette (sprengstoffet, red.) kan bli en enorm forretning, særlig i Russland. Derfor er det nødvendig at du snarest mulig vender hjem for å hjelpe din gamle far med å forfølge saken,” skrev han i juli 1863.

Nobel fryktet at farens eksperimenter ville ende fatalt og skyndte seg til Stockholm.

Blandingen ville bli livsfarlig om man tilsatte mer krutt, og professor Zinin mente den gulaktige væsken hadde over 50 ganger kruttets sprengkraft.

For unge Nobel var arbeidet med å finne den rette detonatoren langt fra over.

Nobel eksperimenterte med sprengstoff i leide lokaler på Heleneborg. Godset lå bare 1000 m fra Stockholms rådhus, og i 1864 ble det grundig ristet av eksplosjonen som kostet Alfreds lillebror livet.

© Public domain

Med økonomisk hjelp fra sønnene hadde faren leid paleet Heleneborg i Stockholm og innredet et laboratorium i et treskur i hagen.

Her fortsatte far og sønn forsøkene.

Til å hjelpe seg hadde de Alfreds yngste bror Emil på 17 år.

Den nå 30 år gamle Alfred strevde 18 timer i døgnet med å tenke ut og teste forskjellige detonatorer. Han ignorerte anfall av hoste og svimmelhet, og noen dager glemte han helt å spise.

Innsatsen ga uttelling: Nobel fant på å bruke en uthulet trepropp og fylle den med noen få gram krutt. Proppen ble deretter stukket inn i hullet på en metallbeholder fylt med nitroglyserin.

Lunten gikk fra toppen av proppen.

Far og sønn testet detonatoren, og da ilden nådde kruttet via snoren, sprengtes beholderen med et brak.

Til sammen ga kruttpropp og beholder en konsentrert detonasjon som utløste væskens sprengkraft med kolossal kraft.

I oktober 1863 tok Alfred Nobel svensk patent på oppdagelsen, og ordrene strømmet inn.

En beholder med nitroglyserin var lettere å håndtere og plassere enn løst krutt.

Dermed var den ideell til å sprenge vei gjennom Sveriges forrevne landskap når man f.eks. skulle legge jernbaneskinner.

Dynamitt krevde mer enn en fyrstikk

Gamle westernfilmer kan gi inntrykk av at dynamittgubber eksploderer bare de forsynes med en lunte og en fyrstikk strykes av, men Nobels oppfinnelse var for sikkerhetens skyld vanske­lig å antenne.

Bruken av dynamittgubber krevde både lunte og en detonator som kunne sparke liv i dynamittens slumrende, men voldsomme krefter.

Pbroks13

Lunte

1800-tallets lunter av svartkrutt omviklet med jutefibre brant med en hastighet på 60 cm i minuttet.

Pbroks13

Detonator

Et metallrør fylt med svartkrutt gikk i luften når lunten brant ned til den.

Pbroks13

Dynamittgubbe

Når detonatoren eksploderte, fikk kraften dynamittgubben til å eksplo­dere. 150 g dynamitt var nok til å sprenge vekk en tykk trestamme.

Pbroks13

Demonstrasjon rystet hæren

Nobel visste at nitroglyserin ville være anvendelig i krig, og i november 1863 demonstre­rte han og faren sprengstoffet for kong Karl og hærledelsen.

Denne demon­strasjonen fant sted på festningen Karlsborg ved innsjøen Vättern.

Publikum ventet spent mens Nobel helte stoffet i fenghullet på en kanon som var stilt opp foran festningen.

Men bland­ingen hadde ligget for lenge og ville ikke tenne fordi nitroglyserinet hadde sivet ut.

Snarrådig skyflet han en håndfull opp i et kjapt fremskaffet jernkrus og tilsatte litt av en medbrakt og nylig fremstilt nitro­glyserin for å tvinge frem en eksplosjon.

Nobel tente lunten, og da ilden nådde kruset, lød et øredøvende brak, og den hjemmelagede granaten fløy 80 meter gjennom luften.

Demonstrasjonen var ingen suksess. Blandingens sprengkraft var for farlig til bruk på slagmarken, lød det forskrekket fra hærens folk.

Men motgangen skremte ikke Nobel. Han fortsatte jakten på en mer stabil, effektiv detonator.

So­­­­mm­­­­er­­­­en 1864 kom han på å bruke en sprenghette i form av et lite metallrør som han fylte med krutt.

Da ilden nådde røret via snoren, sprengtes blandingen enda kraftigere fordi røret konsentrerte detonasjonen.

“Han lignet mer en blodig masse av kjøtt enn et menneske.”
Avisreportasje om et av ofrene for eksplosjonen i Alfred Nobels laboratorium i 1864.

Det lignet en avgjørende oppdagelse, men Nobel rakk ikke å nyte suksessen før katastrofen inntraff.

Lillebror Emil var i ferd med å fremstille nitroglyserin i skuret på Heleneborg sammen med et par assistenter da blandingen overopphetet og sprengte treskuret og et sprengstoff­lager i luften.

I den tilstøtende bygningen ble Nobel blåst over ende av lufttrykket og dekket med glasskår fra rutene.

Eksplosjonen fikk “bygninger omkring til å ryste i grunnvollene,” lød beskrivelsen som kom i avisen Aftonbladet.

Da ilden i skuret døde ut, lå fem døde på bakken. En av dem var Emil.

De dødes klær var blåst av kroppen, enkelte hadde fått armer og hode flådd av. En overlevende ble fraktet til sykehuset på en båre.

“Han lignet mer en blodig kjøttmasse enn et menneske,” skrev avisen.

Sprengolje ble revet vekk

Episoden var et sjokk for Nobel. Verken han eller faren hadde trodd at det nye nitro­glyserinet kunne eksplodere uten detonator.

Men som med farens konkurs i Russland ble ulykken og Emils død ikke noe familien snakket om. Nobel strevde bare videre i håp om å finne en tryggere versjon av sprengstoffet.

“Nobel kan vel like gjerne legge en mine under huset?”
En klage til Nobel fra en av hans naboer, 1865.

Naboene til Helene­borg var urolige og fryktet en gjentakelse av eksplosjonen i treskuret.

“Nobel kan vel like gjerne også legge en mine under huset?” lød en klage fra en av naboene.

Stockholms myndigheter var også uroli­ge og la ned forbud mot “å frem­stille og oppbevare sprengstoffet i boligstrøk.”

Nobel måtte derfor leie en pram og seile ut i Stockholms skjærgård.

I et laboratorium innredet på båten fortsatte arbeidet med det oppfinneren døpte “Nobels patent­erte sprengolje.”

Væsken hadde ikke noe med olje å gjøre, og dynamitt var det heller ikke ennå, men Nobel var likevel bare ett skritt fra sitt avgjørende gjennombrudd.

I 1865 ga svenske myndigheter Nobel tillatelse til å bygge en nitroglyserin­fabrikk 8 km utenfor Stockholm.

For å skaffe startkapital grunnla han og faren firmaet Nitroglycerin Aktiebolaget.

Tross stoffets negative rykte etter eksplosjonen fikk Nobel overbevist en rekke invest­orer om å kjøpe aksjer i firmaet.

En av dem var Sveriges rikeste mann, eiendomsspekulanten Johan Wilhelm Smitt.

Den investeringen kom Smitt ikke til å angre på, for “sprengoljen” ble en dundrende suksess. På få måneder økte produksjonen ved fabrikken fra 50 kilo til hele to tonn.

Jernbaner ble lagt overalt i Europa, og gruvedriften buldret frem. Med Nobels “olje” kunne gruvearbeidere sprenge bort dobbelt så mye fjell som de kunne med krutt.

Et halvkilo sprengolje kostet ca. 90 norske nåtidskroner – en overkommelig pris for å halvere arbeidstiden.

Etterspørselen var så stor i 1860-årene at Nobel bygget fabrikker i både Sverige, Tyskland, Norge, Finland og Østerrike.

“En av historiens forferdeligste ulykker.”
Amerikansk avis, 1866.

En skog av svindlere forsøkte straks å snylte på svenskens suksess og begynte å produsere dårlige kopier som eksploderte i hendene på folk. Nobel måtte stadig ta avstand fra kopiproduktene i avisene.

Men den dårlige omtalen i pressen gjorde det vanskelig å selge sprengoljen på nye markeder som USA.

I 1866 måtte Nobel derfor seile over Atlanteren for å demonstrere at hans patent var smart og trygt kunne brukes. Journalister og nysgjerrige newyorkere flokket seg ved kaien da Nobel gikk i land den 15. april.

Mange amerikanere oppfattet svensken som både fascinerende og skremmende, for landets aviser skrev jevnlig om fatale episoder med nitroglyserin.

“En av historiens forferdeligste ulykker,” lød det f.eks. i amerikanske aviser da et skip lastet med nitroglyserin eksploderte nær kysten av Panama bare to uker før Nobels ankomst.

Nyheten om sprengstoffulykken i Panama gikk verden rundt i 1866.

© Harper's Weekly Magazine

I en annen ulykke hadde dørvakten på et hotell i New York båret en trekasse med nitroglyserin ut på gaten i siste øyeblikk.

Kassen, som var etterlatt av en gjest, hadde begynt å ryke da salpeter-syre sivet ut og etset treet.

Mannen hadde så vidt satt fra seg kassen på fortauet da den eksploderte.

Vinduer ble blåst inn, og eksplosjonen laget et meterdypt hull i fortauet.

Som ved et mirakel mistet ingen livet.

Dødsstraff truet salget av oljen

Frykten for nitroglyserin fikk den amerikanske kongressen til å varsle en lov om at uforsiktig håndtering av nitroglyserinholdig sprengstoff ville bli straffet med døden.

Selv Nobels fabrikk i Hamburg hadde gått i luften mens han var på vei til New York – etter hvert syntes sjansen for suksess i USA å være minimal.

Men oppfinneren tok opp kampen og kunngjorde i New Yorks aviser at en demonstrasjon av sprengolje skulle finne sted i et steinbrudd på Manhattan.

En utsendt fra The New York Times var til stede og fortalte imponert om begivenheten.

“Nobel åpnet en flaske og helte ut en stripe av innholdet på en stein. Han satte en fyrstikk borttil, og stripen brant. Uskadd kastet han en beholder og en flaske med den eksplosive substansen ut fra en høy klippe og ned på bakken, noe som demonstrerte at nedslag i seg selv ikke fikk den til å eksplodere,” het det i avisen.

Reportasjen førte til leserstorm, for amerikanerne oppfattet den som en naiv blåstempling av et livsfarlig produkt.

I flere leserbrev ble Nobel kalt Djevelen forkledd som menneske, en reisende selger i død, og massemorder.

Reaksjonen overrasket Nobel. Ifølge svensken hadde kritikerne “opphevet all logikk.”

“Ingen kan forvente at et effektivt sprengmiddel kan gjøres tilgjengelig for den brede offentlighet uten tap av menneskeliv,” lød hans nøkterne forsvar i en avisartikkel.

Bevæpnet med pistol smuglet Nobels venns aksjer ut av Frankrike.

© Shutterstock, thomas ER

Formue ble smuglet ut av Frankrike

Etter Nobels død reiste hans betrodde venn Ragnar Sohlman på hemmelig oppdrag til Paris i 1897.

Her skulle han hindre skatteoppkrevere i å slå kloa i den avdøde rikmannens formue.

Nobel hadde bodd i Paris i årevis, og derfor risikerte arven hans å bli skattlagt etter fransk lov.

Sohlman,som Nobel hadde utpekt til bobestyrer, kom på en dristig løsning som var på kant med loven: Han fikk den svenske konsulen i Paris til å sikre seg adgang til Nobels private gemakker hvoretter han proppet veskene sine med aksjebevis og pengesedler.

På det svenske konsulatet la Sohlman verdiene i konvolutter og kjørte til sentralstasjonen for å sende brevene til London og Stockholm.

Både Sohlman og konsulen bar pistol mens de kjørte mot postkontoret på jernbanestasjonen Gare du Nord.

Oppdraget lyktes, og Sohlman dro deretter videre til Russland for å trygge Nobels aktiva der.

Dynamitt ble laget med gjørme

Men Nobel var ikke døv for kritikken.

Under oppholdet i USA videreførte han eksperimentene og fant ut at dersom sprengoljen ble tilsatt tresprit, var den mindre følsom for slag og støt og dermed lettere å transportere.

Da Kongressen vedtok den nye loven om nitroglyserinholdig sprengstoff i juni 1866, ble straffen for uforsvarlig håndtering redusert til fengsel, men sprengstoffet skulle ifølge loven oppbevares i sikre, lukkede beholdere og fraktes i kasser merket “Farlig.”

Nobel tok amerikansk patent på sin sprengolje og opprettet United States Blasting Oil Company.

Ordrer strømmet inn fra hele USA – spesielt gullgraverne i det vestlige USA ble store etterspørrere av “gigant-pulveret”, som de døpte sprengstoffet.

Tilfreds med sin suksess seilte Nobel til Europa for å gjenoppbygge fabrikken i Hamburg.

Desmond Tutu fulgte med på TV da hans sørafrikanske landsmenn Mandela og de Klerk mottok Nobels fredspris i 1993 for å ha avskaffet apartheid.

© Louise Gubb/Getty Images

Prisutdeling skulle sikre Nobels ettermæle

Utsikten til å bli husket som “dødens kjøpmann” fikk Nobel til å handle. Få måneder før sin død donerte han formuen sin til et fond som skulle dele ut prestisjefylte priser.

Helvete brøt løs da advokatene åpnet Alfred Nobels testament i 1896.

Den barnløse rikmannens familie, venner og tidligere kolleg­er skulle dele på en million svenske kroner – ca. 77 mill. nåtidskroner.

Resten av formuen på 1,6 milliarder nåtidskroner skulle gå til fem priser som Nobel innstiftet.

Familien gikk rettens vei for å få en større andel, og Sveriges kong Oscar 2 forsøkte også å få endret ordlyden i testamentet så bare svensker kunne vinne Nobels priser.

Kongens krav ble avvist, og bobestyrerne som forvaltet Nobels arv inngikk to år senere en avtale med arvingene.

Nå begynte det vanskeligste arbeidet: Å tolke Nobels ord om hvem som skulle belønnes med hans årlige priser og en stor pengesum.

Ifølge testamentet skulle rentene av Nobels formue hvert år deles ut til personer som i det foregående året hadde gagnet menneskeheten.

Nobel hadde spesifisert fem kategorier, men hvordan vitenskapsmenn og fredsmeglere gjorde seg fortjent til prisen, var uklart.

F.eks. skulle litteraturprisen ifølge Nobel gå til “enhver som har produsert et enestående verk i en ideell retning.”

En av Nobels venner, matematikeren Gösta Mittag-Leffler, forklarte:

“Han mente alt som tar et kritisk eller problematisk standpunkt i forhold til reli­gion, monarkiet, ekteskapet og samfunn­et som helhet.”

Den utleggingen var langt fra alle enige i, og først fem år etter Nobels død var så mye klarlagt at de første prisene kunne deles ut.

Tyske Wilhelm Röntgen mottok prisen i fysikk for oppdagelsen av røntgenstråling, og Jean Henri Dunant mottok fredsprisen for å ha stiftet Røde Kors og være en av menn­ene bak Genève-konvensjonene.

I mellomtiden hadde de tyske myndighetene skjerpet sikkerhetskravene: Hver bygning skulle stå adskilt fra de andre for å hindre brann ved eventuelle ulykker, og Nobel fikk ikke eksperimentere i et laboratorium på land.

I stedet brukte Nobel det gamle trikset sitt og innrettet et laboratorium på en båt som lå for anker på elven Elben.

Ved bordet i laboratoriet fikk han omsid­er det store gjennombruddet, selv om det nesten kostet ham livet.

Nobel mistet en dråpe nitroglyserin, og idet dråpen nærmet seg gulvet i laboratoriet med faretruende fart, kastet oppfinneren seg til siden – sikker på at hans siste time var kommet.

Men ingenting skjedde.

I tillegg til penger får Nobel-prisens motttakere en medalje med Nobels portrett på.

© RED/Imageselect

Hederen er verdt mange millioner

Nobelprisen deles ut hvert år, og de opprinnelige fem prisene har med tiden blitt til seks: En minnepris i økonomi kom i 1968 og deles ut av Sveriges Riksbank.

Nobels testament spesifiserte at Kungliga Vetenskaps­akademien skulle peke ut mottakerne innen kjemi og fysikk.

Av grunner man ikke vet sto det også at mottakeren av fredsprisen skulle velges av en fem personer stor komité utpekt av det norske Stortinget.

Vinnerne mottar hver 9 mill. svenske kroner (ca. det samme i norske).

Nobel undersøkte forundret gulvet og fant det dekket av fin, tørket gjørme som han uforvarende hadde dratt med seg inn fra elvebredden.

Nobel undersøkte mudderet nøye. Det viste seg å inneholde kiselgur – en porøs jordart som består av fossile alger.

Ved å blande 25 pst. kiselgur med 75 pst. nitroglyse­rin fikk han en rødlig deig som viste seg å være en langt mer stabil form for sprengstoff.

“Mitt nye eksplosiv, dynamitt, er bare nitroglyserin i kombinasjon med et svært porøst silikat. Jeg har gitt det et nytt navn – ikke for å skjule dets natur, men for å understreke dets sprengkraft i ny form,” skrev Nobel i sin patentsøknad til de svenske myndighetene.

Navnet dynamitt viste til det greske ordet for kraft – “dynamis.”

I 1867 fikk Nobel sitt patent, og dynamitten var klar til å erobre verdensmarkedet.

Bønder fjernet stubber med dynamitt.

© Bridgeman Images

BEDRE

  • Forkortet lange byggeprosesser

    Dynamitt ble populært til bygg- og anleggsarbeid, bl.a. konstruk­sjonen av verdens første T-bane i London fra 1860-årene.

    Dynamitt var også med til å fullføre Suezkanalen.

    Byggingen hadde pågått siden 1859, men farten økte veldig i de siste årene da dynamitt erstattet krutt som sprengstoff. Kanalen sto ferdig i 1869.

  • Billig i drift

    Nobels sprengstoff var billigere i bruk enn svartkrutt.

    Siden dynamitt var mer effektivt, f.eks. til sprenging av en tunn­el, var det bruk for mindre av den enn når bygge­plassen brukte krutt.

    Også gruvearbeidere som jaktet gull og diamanter, foretrakk dynamittgubber.

  • Sparte menneskeliv

    I motsetning til krutt eksploderte ikke dynamitt hvis en gnist traff sprengstoffet, eller gikk av hvis noen slapp dynamittgubben.

    Dermed var Nobels oppfinnelse tryggere i bruk enn andre sprengstoff og sparte mange menneskeliv.

Nobels nitroglyserin og dynamitt ble brukt i granater.

© Shutterstock

VERRE

  • Krig ble mer dødelig

    Da dynamitt avløste svartkrutt, ble granatenes sprengkraft mangedoblet. Under 1. verdenskrig kostet de voldsomme eksplosjonene hundretusener av menneskeliv.

    Dynamitt ble også brukt i gruveganger som soldater gravde inn under fiendens skyttergraver så de kunne sprenge dem i luften.

  • Ingenting er trygt

    Selv om dynamitt var tryggere i bruk enn svartkrutt og nitroglyserin, hadde Nobels oppfinnelse også sine svake punkter.

    Nitroglyserin sivet ut av dynamittgubber når de ble gamle.

    Derfor kunne det danne seg en pøl i bunnen av kassen så dynamitten eksploderte hvis man slapp kassen.

    Voldsomme slag kunne også få dynamitt til å eksplodere.

    I 1904 døde ni amerikanere i Boston da en sporvogn kjørte over en kasse med 25 kg dynamitt.

  • Terroristenes yndlingsvåpen

    Opprørere og terrorister i hele verden tok snart oppfinnelsen til seg, for dynamitt egnet seg perfekt til bombeattentater; f.eks. døde Russlands tsar Aleksander 2 i 1881 da attentatmenn kastet en dynamittbombe foran føttene hans.

    Samme år ble også England rammet av en bombekam­panje som gikk over i historien som The Dynamite Outrages – dynamitt-voldshandlingene.

    Irske dynamittbander fortsatte sine blodige herjinger frem til 1885.

Nobel ble en rik omstreifer

De neste årene reiste dynamittens oppfinner på kryss og tvers gjennom Europa og demonstrerte sprengstoffet på byggeplasser og i gruveganger.

Interessen var enorm, og i 1870-årene hadde Nobel sprengstoff-fabrikker i over 90 land.

Salg­et økte fra 11 tonn til 5000 tonn i året. I Tyskland ble han omtalt som “der Dynamiten-könig” – dynamittkongen.

Nobel var arbeidsnarkoman.

Han utarbeidet kontrakter, snakket med journalister og korresponderte med advokater om patentsøknader på nye markeder døgnet rundt.

Ofte foregikk arbeidet i en kupé mens toget kjørte. “Mitt rullende fengsel”, som Nobel kalte togene.

Da Alfred Nobel døde i 1896, etterlot han seg en formue på 31,2 mill. svenske kroner. I årenes løp har formuen vokst og utgjør i dag fire milliarder svenske kroner.

© Shutterstock

Reisene og svenskens voksende formue ga ham tilnavnet “Europas rikeste omstreifer.”

Men alle reisene tok på. I tillegg til snue og magetrøbbel slet førtiåringen med gikt.

I 1873 kjøpte han et palé i Paris, en by han hadde elsket helt siden studietiden. Der slo han seg til ro.

Sofie Hess var 17 år yngre enn Nobel og nøt godt av rikmannens oppmerksomhet til hun ble gravid med en annen.

© AKG-images/TT News Agency/TT NYHETSBYRÅN

Elskerinnen tok seg godt betalt

I 1876 møtte Nobel sitt livs kjærlighet på kurstedet Baden utenfor Wien. Den 26 år gamle blomsterselgeren Sofie Hess var livligere enn damene som millionæren møtte i selskaper i Paris.

Pga. datidens moral kunne ikke ugifte par bo sammen, så Nobel leide en leilighet i Paris til Sofie.

Det falt ham åpenbart ikke inn å gifte seg med henne – til det var oppfinneren for oppslukt av arbeidet – men han næret varme følelser for Sofie, det viser noen av de 218 bevarte brevene han skrev til henne.

“Mine tanker må ta reisen på egen hånd, og de vil alltid være lojalt hos deg – nå og i fremtiden,” het det i et av Nobe­ls brev til Sofie fra 1878.

Forholdet endte da Sofie ble gravid med en annen mann i 1891.

Likevel testamenterte Nobel henne en årlig livrente på et beløp som i dag ville tilsvare 700.000 kr.

Av frykt for skandale kjøpte boet etter Nobel alle brevene som Sofie hadde gjemt.

De ble først frigitt av Nobel Foundation i 1976.

Tiggerbrevene strømmet på

Salget av dynamitt gjorde Nobel søkkrik, og han levde i luksus omgitt av tjenestefolk.

Oppfinneren kjørte karet i Paris, trukket av importerte russiske rase­hester, og han korresponderte med forske­re og kunstnere som f.eks. den franske forfatteren Victor Hugo.

Hver dag leste han omhyggelig aviser på svensk, engelsk, fransk, tysk og russisk for å holde seg orientert.

“Det monsieur Nobel tjener på en dag.”
Nobels rappmunnede husholderske.

Nobels enorme rikdom gjorde det også mulig for ham å være velgjører – en rolle han nøt. Da Nobels husholderske skulle gifte seg, spurte han hva hun ønsket seg i bryllupsgave.

“Det monsieur Nobel tjener på en dag,” svarte den unge jenta dristig.

Tilfreds med det kloke svaret overførte Alfred 40.000 franc, ca. 730.000 nåtidskroner, til jenta – et formidabelt beløp for det unge brudeparet.

I sin meget begrensede fritid skrev Nobel dikt og skuespill, men han slet også med depresjoner som han kalte for sine “besøk av Nivlheims ånder.” Nivlheim er det dystre tåkelandet i nordisk mytologi.

Når han hadde vondt i sjelen, søkte Nobel trøst i arbeid og tidsfordriv som å besvare brev.

“Posten kommer med minst to dusin forespørsler om penger – opptil minst 20.000 kroner,” skrev Nobel til en venn.

Brevene fikk Alfred til å huske sin fattige barndom i Stockholm før familien flyttet til St. Petersburg, og han ga velvillig til unge, uformuende søkere.

I et brev til venninnen Bertha von Suttner skrev Nobel om sin filantropi:

“Jeg spør ikke hvor faren deres er født, eller hvilken Gud de tilber. Hjelpsomhet – av det rette slaget – anerkjenner ingen nasjonale grenser og søker ingen tilståelser.”

Von Suttner var østerriksk baronesse og hadde vært Nobels sekretær. Hun var en av hans få fortrolige.

De skrev jevnlig, og Nobel ble interessert i den spirende fredsbevegelsen som baronessen brant for.

Tross en kjempeformue tjent på sprengstoff til torpedoer og miner var Nobel pasifist på sin egen måte.

“Jeg vil gjerne finne opp en substans eller maskin så skrekkelig effektiv og ødeleggende at det for alltid ville gjøre kriger umulig,” hadde Nobel sagt ifølge baronessens dagbok.

Men offentligheten hadde et ganske annet bilde av Nobel.

På en av murene i Stadshuset i Stockholm henger en minneplate som viser Alfred Nobel slik han gjerne vil huskes: "Vitenskapens og fredstankens foregangsmann," forkynner teksten.

© Shutterstock

I 1888 passerte Nobel en aviskiosk og leste overskriften “Dødens kjøpmann er død.”

Fra tidligere artikler visste Nobel at økenavnet var myntet på ham.

Da han leste artikkelen, oppdaget han at journalisten hadde forvekslet ham med broren Ludvig Nobel, som hadde dødd i Cannes noen dager før.

Nekrologen fikk svensken til å spekulere på hvordan han kunne sikre seg et bedre ettermæle enn ham som ble rik på “nye måter å lemleste og drepe”, som avisen formulerte det.

En ensom og syk Nobel isolerte seg fra omverdenen i 1890.

Han gjemte seg i sin luksusvilla i den italienske byen San Remo for å nyte godt av klimaet der.

Livstrett nedskrev han sin siste vilje.

“Jeg vil testamentere en del av min formue til opprettelse av en fredspris,” avslørte Alfred Nobel i et brev til Bertha von Suttner i januar 1893.

Tre år senere døde han – bare 63 år gammel.

Les også:

Logg inn

Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
Vis Skjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!

Nullstill passord

Skriv inn e-postadressen din, så sender vi deg en e-post som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt.
Ugyldig e-postadresse

Sjekk e-posten din

Vi har sendt en e-post til som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt. Hvis du ikke finner e-posten, bør du se i søppelposten (uønsket e-post, «spam»).

Oppgi nytt passord.

Skriv inn det nye passordet ditt. Passordet må ha minst 6 tegn. Når du har opprettet passordet ditt, vil du bli bedt om å logge deg inn.

Passord er påkrevd
Vis Skjul