Dynamitt gjorde Alfred Nobel til dødens kjøpmann

I 1847 står den italienske vitenskapsmannen Ascanio Sobrero i laboratoriet sitt i Torino og heller en dråpe tykk, gulaktig væske i en glasskolbe.

I årevis har han prøvd å fremstille et sterkere sprengstoff enn krutt.

Resultatet ligger nå på bunnen av kolben: nitroglyserin – en blanding av glyserin, svovelsyre og salpetersyre.

Væsken skal varmes opp, men Sobrero rekker knapt nok å tenne en flamme under kolben før dråpen eksploderer og glasskår flenser italieneren.

Ulykken skamferer Sobrero for livet, og redselsslagen beslutter forskeren å glemme alt om nitroglyserin.

Men Sobreros arbeid er allerede godt kjent av kjemikere i Europa og USA, for italieneren har beskrevet sine eksperimenter med nitroglyserin i vitenskapelige artikler.

En av de interesserte kollegene er en ung svensk kjemiker ved navn Alfred Nobel.

I motsetning til Sobrero ser Nobel en gyllen fremtid for stoffet – bl.a. for å sprenge tunneler til jernbaner. Men først må svensken temme nitroglyserinet – en livsfarlig oppgave som kommer til å koste ham dyrt.

Dråpe eksploderte som pistolskudd

Alfred Nobels første møte med nitroglyserin var i laboratoriet hos sin russiske kjemilærer, professor Nicolaj Zinin.

Foran de studerende helte professoren en dråpe nitroglyserin ut på en ambolt. Da han smelte en hammer ned på dråpen, eksploderte sprengstoffet.

“Det lød som et pistolskudd,” skrev Nobel senere.

Demonstrasjonen fant sted i St. Peters­burg i 1854. Nobel var en oppvakt, kjemi­interessert mann på 21 år.

Lysten til å arbeide med eksplosive stoffer lå i famili­en. I 1838 hadde faren hans flyttet fra Sverige til St. Petersburg for å fremstille sjøminer for tsarens flåte.

Fire år sen­ere fulgte fru Nobel og barna etter.

Alfred hadde allerede hørt om nitroglyserin i 1850, mens han studerte kjemi sammen med Ascanio Sobrero i Paris.

Men demonstrasjonen hos professor Zinin åpnet for alvor svenskens øyne for væskens potensiale.

Ikke engang erindringen om arrene i Sobreros ansikt eller italienerens advarsler kunne stoppe unge Nobel.

“Bare én oppvarmet dråpe antenner og brenner voldsomt. Under visse forhold detonerer væsken med enorm kraft,” hadde Sobrero skrevet som en advarsel i arbeidsnotatene sine.

Men Nobel var sikker i sin sak: Nitroglyserin ville bli en gullgruve for familiefirmaet.

Bomber smadret isen

Sammen med faren begynte Nobel å eksperi­mentere med nitroglyserin i mine­fabrikkens laboratorium.

Det største problemet var at væsken syntes å kreve en utløser for å detonere på en kontrollert måte.

Som demonstrasjonen på ambolten hadde vist, gikk dråpen i luften bare på grunn av trykket fra slaget med hammeren.

Nobel fant på å blande krutt i nitroglyserinet og tenne på. Selv en finger­neglstor porsjon ga en voldsom flamme da kruttet fenget og antente nitroglyser­inet.

Men eksperimentene tok en brå slutt da Russland tapte Krimkrigen mot England og Frankrike i 1856.

Alle ordrer på miner fra farens fabrikk ble strøket, og Alfreds far måtte erklære seg konkurs i 1859.

Sønnene ble i Russland for å redde stumpene av firmaet mens foreldrene dro ruinerte hjem til Sverige.

Opplevelsen utløste en frykt for økonomiske nedturer som for alltid satte sitt preg på den unge Nobel.

“Til tider har jeg kjempet mot store vanskeligheter, men til tross for det har jeg aldri – ikke én eneste dag – over­skredet en betalingsfrist. Det gir meg rett til å forlange samme presisjon av andre,” hånte Nobel senere en bekjent som ikke hadde betalt tilbake et lån til tiden.

Motgangen gjorde ikke Alfred Nobel mindre lysten på å arbeide videre med nitroglyserin.

Takket være storebror Ludvig reiste familiefirmaet i Russland seg igjen – bl.a. med produksjon av verktøy og jernbeslåtte kanonhjul.

Fremgangen ga de tre brødrene muligheten til å bli i Russland og fortsette sine eksperimenter.

I stedet for direkte tenning med ild testet Nobel en lunte og detonator i form av en liten kobberkapsel full av det svært eksplosive stoffet kvikksølvfulminat.

Snoren var forbundet med detona­toren i beholderen med nitroglyserin.

Den andre enden av snoren kunne trekkes bort til en posisjon på trygg avstand, der den ble tent med skjerpestål. Da ilden via snoren nådde frem til kapselen, sprang beholderen i luften.

Vinteren 1862 testet brødrene den primitive bomben på den tilfrosne elven Neva i St. Petersburg.

Sprengningen sendte svære isblokker og kaskader av vann opp i luften. Som den første hadde Nobel omdannet ustabil nitroglyserin til et effektivt sprengstoff.

Nitroglyserin var 50 ganger sterkere

Nobel skrev begeistret til sin far, og ved å følge sønnens beskrivelse begynte faren å eksperimentere i Sverige.

Men i stedet for lunte pøste han nitroglyserin over krutt og tente på. Stor profitt ventet rett om hjørnet, mente faren:

“Jeg kan fortelle deg at det er oppnådd et virkelig suksessrikt resultat med krutt. Fremstillingen av dette (sprengstoffet, red.) kan bli en enorm forretning, særlig i Russland. Derfor er det nødvendig at du snarest mulig vender hjem for å hjelpe din gamle far med å forfølge saken,” skrev han i juli 1863.

Nobel fryktet at farens eksperimenter ville ende fatalt og skyndte seg til Stockholm.

Blandingen ville bli livsfarlig om man tilsatte mer krutt, og professor Zinin mente den gulaktige væsken hadde over 50 ganger kruttets sprengkraft.

For unge Nobel var arbeidet med å finne den rette detonatoren langt fra over.

Med økonomisk hjelp fra sønnene hadde faren leid paleet Heleneborg i Stockholm og innredet et laboratorium i et treskur i hagen.

Her fortsatte far og sønn forsøkene.

Til å hjelpe seg hadde de Alfreds yngste bror Emil på 17 år.

Den nå 30 år gamle Alfred strevde 18 timer i døgnet med å tenke ut og teste forskjellige detonatorer. Han ignorerte anfall av hoste og svimmelhet, og noen dager glemte han helt å spise.

Innsatsen ga uttelling: Nobel fant på å bruke en uthulet trepropp og fylle den med noen få gram krutt. Proppen ble deretter stukket inn i hullet på en metallbeholder fylt med nitroglyserin.

Lunten gikk fra toppen av proppen.

Far og sønn testet detonatoren, og da ilden nådde kruttet via snoren, sprengtes beholderen med et brak.

Til sammen ga kruttpropp og beholder en konsentrert detonasjon som utløste væskens sprengkraft med kolossal kraft.

I oktober 1863 tok Alfred Nobel svensk patent på oppdagelsen, og ordrene strømmet inn.

En beholder med nitroglyserin var lettere å håndtere og plassere enn løst krutt.

Dermed var den ideell til å sprenge vei gjennom Sveriges forrevne landskap når man f.eks. skulle legge jernbaneskinner.

Demonstrasjon rystet hæren

Nobel visste at nitroglyserin ville være anvendelig i krig, og i november 1863 demonstre­rte han og faren sprengstoffet for kong Karl og hærledelsen.

Denne demon­strasjonen fant sted på festningen Karlsborg ved innsjøen Vättern.

Publikum ventet spent mens Nobel helte stoffet i fenghullet på en kanon som var stilt opp foran festningen.

Men bland­ingen hadde ligget for lenge og ville ikke tenne fordi nitroglyserinet hadde sivet ut.

Snarrådig skyflet han en håndfull opp i et kjapt fremskaffet jernkrus og tilsatte litt av en medbrakt og nylig fremstilt nitro­glyserin for å tvinge frem en eksplosjon.

Nobel tente lunten, og da ilden nådde kruset, lød et øredøvende brak, og den hjemmelagede granaten fløy 80 meter gjennom luften.

Demonstrasjonen var ingen suksess. Blandingens sprengkraft var for farlig til bruk på slagmarken, lød det forskrekket fra hærens folk.

Men motgangen skremte ikke Nobel. Han fortsatte jakten på en mer stabil, effektiv detonator.

So­­­­mm­­­­er­­­­en 1864 kom han på å bruke en sprenghette i form av et lite metallrør som han fylte med krutt.

Da ilden nådde røret via snoren, sprengtes blandingen enda kraftigere fordi røret konsentrerte detonasjonen.

Det lignet en avgjørende oppdagelse, men Nobel rakk ikke å nyte suksessen før katastrofen inntraff.

Lillebror Emil var i ferd med å fremstille nitroglyserin i skuret på Heleneborg sammen med et par assistenter da blandingen overopphetet og sprengte treskuret og et sprengstoff­lager i luften.

I den tilstøtende bygningen ble Nobel blåst over ende av lufttrykket og dekket med glasskår fra rutene.

Eksplosjonen fikk “bygninger omkring til å ryste i grunnvollene,” lød beskrivelsen som kom i avisen Aftonbladet.

Da ilden i skuret døde ut, lå fem døde på bakken. En av dem var Emil.

De dødes klær var blåst av kroppen, enkelte hadde fått armer og hode flådd av. En overlevende ble fraktet til sykehuset på en båre.

“Han lignet mer en blodig kjøttmasse enn et menneske,” skrev avisen.

Sprengolje ble revet vekk

Episoden var et sjokk for Nobel. Verken han eller faren hadde trodd at det nye nitro­glyserinet kunne eksplodere uten detonator.

Men som med farens konkurs i Russland ble ulykken og Emils død ikke noe familien snakket om. Nobel strevde bare videre i håp om å finne en tryggere versjon av sprengstoffet.

Naboene til Helene­borg var urolige og fryktet en gjentakelse av eksplosjonen i treskuret.

“Nobel kan vel like gjerne også legge en mine under huset?” lød en klage fra en av naboene.

Stockholms myndigheter var også uroli­ge og la ned forbud mot “å frem­stille og oppbevare sprengstoffet i boligstrøk.”

Nobel måtte derfor leie en pram og seile ut i Stockholms skjærgård.

I et laboratorium innredet på båten fortsatte arbeidet med det oppfinneren døpte “Nobels patent­erte sprengolje.”

Væsken hadde ikke noe med olje å gjøre, og dynamitt var det heller ikke ennå, men Nobel var likevel bare ett skritt fra sitt avgjørende gjennombrudd.

I 1865 ga svenske myndigheter Nobel tillatelse til å bygge en nitroglyserin­fabrikk 8 km utenfor Stockholm.

For å skaffe startkapital grunnla han og faren firmaet Nitroglycerin Aktiebolaget.

Tross stoffets negative rykte etter eksplosjonen fikk Nobel overbevist en rekke invest­orer om å kjøpe aksjer i firmaet.

En av dem var Sveriges rikeste mann, eiendomsspekulanten Johan Wilhelm Smitt.

Den investeringen kom Smitt ikke til å angre på, for “sprengoljen” ble en dundrende suksess. På få måneder økte produksjonen ved fabrikken fra 50 kilo til hele to tonn.

Jernbaner ble lagt overalt i Europa, og gruvedriften buldret frem. Med Nobels “olje” kunne gruvearbeidere sprenge bort dobbelt så mye fjell som de kunne med krutt.

Et halvkilo sprengolje kostet ca. 90 norske nåtidskroner – en overkommelig pris for å halvere arbeidstiden.

Etterspørselen var så stor i 1860-årene at Nobel bygget fabrikker i både Sverige, Tyskland, Norge, Finland og Østerrike.

En skog av svindlere forsøkte straks å snylte på svenskens suksess og begynte å produsere dårlige kopier som eksploderte i hendene på folk. Nobel måtte stadig ta avstand fra kopiproduktene i avisene.

Men den dårlige omtalen i pressen gjorde det vanskelig å selge sprengoljen på nye markeder som USA.

I 1866 måtte Nobel derfor seile over Atlanteren for å demonstrere at hans patent var smart og trygt kunne brukes. Journalister og nysgjerrige newyorkere flokket seg ved kaien da Nobel gikk i land den 15. april.

Mange amerikanere oppfattet svensken som både fascinerende og skremmende, for landets aviser skrev jevnlig om fatale episoder med nitroglyserin.

“En av historiens forferdeligste ulykker,” lød det f.eks. i amerikanske aviser da et skip lastet med nitroglyserin eksploderte nær kysten av Panama bare to uker før Nobels ankomst.

I en annen ulykke hadde dørvakten på et hotell i New York båret en trekasse med nitroglyserin ut på gaten i siste øyeblikk.

Kassen, som var etterlatt av en gjest, hadde begynt å ryke da salpeter-syre sivet ut og etset treet.

Mannen hadde så vidt satt fra seg kassen på fortauet da den eksploderte.

Vinduer ble blåst inn, og eksplosjonen laget et meterdypt hull i fortauet.

Som ved et mirakel mistet ingen livet.

Dødsstraff truet salget av oljen

Frykten for nitroglyserin fikk den amerikanske kongressen til å varsle en lov om at uforsiktig håndtering av nitroglyserinholdig sprengstoff ville bli straffet med døden.

Selv Nobels fabrikk i Hamburg hadde gått i luften mens han var på vei til New York – etter hvert syntes sjansen for suksess i USA å være minimal.

Men oppfinneren tok opp kampen og kunngjorde i New Yorks aviser at en demonstrasjon av sprengolje skulle finne sted i et steinbrudd på Manhattan.

En utsendt fra The New York Times var til stede og fortalte imponert om begivenheten.

“Nobel åpnet en flaske og helte ut en stripe av innholdet på en stein. Han satte en fyrstikk borttil, og stripen brant. Uskadd kastet han en beholder og en flaske med den eksplosive substansen ut fra en høy klippe og ned på bakken, noe som demonstrerte at nedslag i seg selv ikke fikk den til å eksplodere,” het det i avisen.

Reportasjen førte til leserstorm, for amerikanerne oppfattet den som en naiv blåstempling av et livsfarlig produkt.

I flere leserbrev ble Nobel kalt Djevelen forkledd som menneske, en reisende selger i død, og massemorder.

Reaksjonen overrasket Nobel. Ifølge svensken hadde kritikerne “opphevet all logikk.”

“Ingen kan forvente at et effektivt sprengmiddel kan gjøres tilgjengelig for den brede offentlighet uten tap av menneskeliv,” lød hans nøkterne forsvar i en avisartikkel.

Dynamitt ble laget med gjørme

Men Nobel var ikke døv for kritikken.

Under oppholdet i USA videreførte han eksperimentene og fant ut at dersom sprengoljen ble tilsatt tresprit, var den mindre følsom for slag og støt og dermed lettere å transportere.

Da Kongressen vedtok den nye loven om nitroglyserinholdig sprengstoff i juni 1866, ble straffen for uforsvarlig håndtering redusert til fengsel, men sprengstoffet skulle ifølge loven oppbevares i sikre, lukkede beholdere og fraktes i kasser merket “Farlig.”

Nobel tok amerikansk patent på sin sprengolje og opprettet United States Blasting Oil Company.

Ordrer strømmet inn fra hele USA – spesielt gullgraverne i det vestlige USA ble store etterspørrere av “gigant-pulveret”, som de døpte sprengstoffet.

Tilfreds med sin suksess seilte Nobel til Europa for å gjenoppbygge fabrikken i Hamburg.

I mellomtiden hadde de tyske myndighetene skjerpet sikkerhetskravene: Hver bygning skulle stå adskilt fra de andre for å hindre brann ved eventuelle ulykker, og Nobel fikk ikke eksperimentere i et laboratorium på land.

I stedet brukte Nobel det gamle trikset sitt og innrettet et laboratorium på en båt som lå for anker på elven Elben.

Ved bordet i laboratoriet fikk han omsid­er det store gjennombruddet, selv om det nesten kostet ham livet.

Nobel mistet en dråpe nitroglyserin, og idet dråpen nærmet seg gulvet i laboratoriet med faretruende fart, kastet oppfinneren seg til siden – sikker på at hans siste time var kommet.

Men ingenting skjedde.

Nobel undersøkte forundret gulvet og fant det dekket av fin, tørket gjørme som han uforvarende hadde dratt med seg inn fra elvebredden.

Nobel undersøkte mudderet nøye. Det viste seg å inneholde kiselgur – en porøs jordart som består av fossile alger.

Ved å blande 25 pst. kiselgur med 75 pst. nitroglyse­rin fikk han en rødlig deig som viste seg å være en langt mer stabil form for sprengstoff.

“Mitt nye eksplosiv, dynamitt, er bare nitroglyserin i kombinasjon med et svært porøst silikat. Jeg har gitt det et nytt navn – ikke for å skjule dets natur, men for å understreke dets sprengkraft i ny form,” skrev Nobel i sin patentsøknad til de svenske myndighetene.

Navnet dynamitt viste til det greske ordet for kraft – “dynamis.”

I 1867 fikk Nobel sitt patent, og dynamitten var klar til å erobre verdensmarkedet.

Nobel ble en rik omstreifer

De neste årene reiste dynamittens oppfinner på kryss og tvers gjennom Europa og demonstrerte sprengstoffet på byggeplasser og i gruveganger.

Interessen var enorm, og i 1870-årene hadde Nobel sprengstoff-fabrikker i over 90 land.

Salg­et økte fra 11 tonn til 5000 tonn i året. I Tyskland ble han omtalt som “der Dynamiten-könig” – dynamittkongen.

Nobel var arbeidsnarkoman.

Han utarbeidet kontrakter, snakket med journalister og korresponderte med advokater om patentsøknader på nye markeder døgnet rundt.

Ofte foregikk arbeidet i en kupé mens toget kjørte. “Mitt rullende fengsel”, som Nobel kalte togene.

Reisene og svenskens voksende formue ga ham tilnavnet “Europas rikeste omstreifer.”

Men alle reisene tok på. I tillegg til snue og magetrøbbel slet førtiåringen med gikt.

I 1873 kjøpte han et palé i Paris, en by han hadde elsket helt siden studietiden. Der slo han seg til ro.

Tiggerbrevene strømmet på

Salget av dynamitt gjorde Nobel søkkrik, og han levde i luksus omgitt av tjenestefolk.

Oppfinneren kjørte karet i Paris, trukket av importerte russiske rase­hester, og han korresponderte med forske­re og kunstnere som f.eks. den franske forfatteren Victor Hugo.

Hver dag leste han omhyggelig aviser på svensk, engelsk, fransk, tysk og russisk for å holde seg orientert.

Nobels enorme rikdom gjorde det også mulig for ham å være velgjører – en rolle han nøt. Da Nobels husholderske skulle gifte seg, spurte han hva hun ønsket seg i bryllupsgave.

“Det monsieur Nobel tjener på en dag,” svarte den unge jenta dristig.

Tilfreds med det kloke svaret overførte Alfred 40.000 franc, ca. 730.000 nåtidskroner, til jenta – et formidabelt beløp for det unge brudeparet.

I sin meget begrensede fritid skrev Nobel dikt og skuespill, men han slet også med depresjoner som han kalte for sine “besøk av Nivlheims ånder.” Nivlheim er det dystre tåkelandet i nordisk mytologi.

Når han hadde vondt i sjelen, søkte Nobel trøst i arbeid og tidsfordriv som å besvare brev.

“Posten kommer med minst to dusin forespørsler om penger – opptil minst 20.000 kroner,” skrev Nobel til en venn.

Brevene fikk Alfred til å huske sin fattige barndom i Stockholm før familien flyttet til St. Petersburg, og han ga velvillig til unge, uformuende søkere.

I et brev til venninnen Bertha von Suttner skrev Nobel om sin filantropi:

“Jeg spør ikke hvor faren deres er født, eller hvilken Gud de tilber. Hjelpsomhet – av det rette slaget – anerkjenner ingen nasjonale grenser og søker ingen tilståelser.”

Von Suttner var østerriksk baronesse og hadde vært Nobels sekretær. Hun var en av hans få fortrolige.

De skrev jevnlig, og Nobel ble interessert i den spirende fredsbevegelsen som baronessen brant for.

Tross en kjempeformue tjent på sprengstoff til torpedoer og miner var Nobel pasifist på sin egen måte.

“Jeg vil gjerne finne opp en substans eller maskin så skrekkelig effektiv og ødeleggende at det for alltid ville gjøre kriger umulig,” hadde Nobel sagt ifølge baronessens dagbok.

Men offentligheten hadde et ganske annet bilde av Nobel.

I 1888 passerte Nobel en aviskiosk og leste overskriften “Dødens kjøpmann er død.”

Fra tidligere artikler visste Nobel at økenavnet var myntet på ham.

Da han leste artikkelen, oppdaget han at journalisten hadde forvekslet ham med broren Ludvig Nobel, som hadde dødd i Cannes noen dager før.

Nekrologen fikk svensken til å spekulere på hvordan han kunne sikre seg et bedre ettermæle enn ham som ble rik på “nye måter å lemleste og drepe”, som avisen formulerte det.

En ensom og syk Nobel isolerte seg fra omverdenen i 1890.

Han gjemte seg i sin luksusvilla i den italienske byen San Remo for å nyte godt av klimaet der.

Livstrett nedskrev han sin siste vilje.

“Jeg vil testamentere en del av min formue til opprettelse av en fredspris,” avslørte Alfred Nobel i et brev til Bertha von Suttner i januar 1893.

Tre år senere døde han – bare 63 år gammel.