Feltkirurg fant opp mobil blodbank

Soldatene døde av mangel på blod

Konflikten i Spania var en borgerkrig mest i navnet. Francos kupp ble støttet av Hitler og Mussolini, som øynet sjansen til å demonstrere makt og teste sine voksende militærmaskiner. Regjeringsstyrkene fikk våpen fra Sovjetunionen.

Som en reaksjon på at en rekke regjeringer i 1936 signerte en ikke-intervensjonsavtale, strømmet frivillige fra hele verden til Spania for å gi Franco motstand.

De samlet seg under «De internasjonale brigader», en styrke som med tiden kom til å telle hele 35 000 frivillige fra 60 forskjellige nasjoner. Til denne styrken skulle Bethune bidra med avansert legehjelp.

Det var nok å ta fatt på. Frontlinjen skar gjennom Madrid, og både byens sykehus og de mange midlertidige feltlasarettene var overfylt med pasienter. Selv Madrids luksushoteller var fylt til bristepunktet med sårede. Legene manglet stort sett både bedøvelsesmidler og medisiner.

Ett forhold bekymret likevel Bethune mer enn alt annet. Unge soldater som kunne ha vært reddet, blødde i hjel eller gikk i sjokk av blodtapet, før de kom i behandling.

En idé slo ned i Bethune mens han humpet gjennom det borgerkrigsherjede landet sammen med en journalist.

«Jeg tror jeg har en idé», sa Bethune plutselig opprømt og klasket neven i det vesle bordet mellom setene. Hvis soldatene forblødde før de kunne få dem til lasarettene, måtte Bethune i stedet bringe blodet til soldatene ved fronten. Dermed var ideen bak verdens første mobile blodbank unnfanget.

Overføringene var primitive

Bethunes idé ble ikke tatt rett ut av luften. I sin tid som lege ved Sacre Coeur-sykehuset i Montreal i Canada hadde han foretatt blodoverføringer og sett hvordan tilførselen av blod øyeblikkelig kan redde liv.

Oppgaven Bethune hadde gitt seg selv – å levere friskt donorblod og gi soldatene blod ved fronten – var imidlertid lettere tenkt enn løst.

Overføringer hadde vært kjent i århundrer, men først nylig hadde forskere funnet opp metoder til å oppbevare og transportere blod.

Ingen hadde imidlertid forsøkt seg med å transportere blod til fronten før.

I Canada hadde Bethune som regel overført blodet direkte fra donor til pasient ved hjelp av en slange og to kanyler. Bare i sjeldne tilfeller ble blodet oppbevart på kjøl, og da bare i noen timer før blodoverføringen.

I Spania ville det bli nødvendig å frakte blodet over lange strekninger på dårlige veier.

Bethune mistet ikke motet.

Til transport av blod og annet utstyr kjøpte han en Ford stasjonsvogn, en skranglekasse av en varebil med utvendige trepaneler som fikk den til å minne om en krysning mellom et hundehus og en likbil.

Bethune måtte til London for å skaffe en brukbar bil, i Spania var det ingen å oppdrive. Bak i bilen installerte han et parafindrevet kjøleskap som skulle holde blodet kaldt.

Da Norman Bethune kom tilbake til Madrid i desember, overtok han en leilighet og innredet den til klinikk for blodbanken.

Kjøleskapet i bilen utgjorde et konstant irritasjonsmoment, for det viste seg at det var umulig å regulere temperaturen. Den første enheten blod Norman Bethune håpefullt tok ut av kjøleskapet, var stivfrossen.

Det parafindrevne apparatet var rett og slett ikke i stand til å holde en jevn temperatur, og problemet ble først løst da Bethune byttet ut kjøleskapet med et som ble drevet av butangass. Det sørget for stabil temperatur under oppbevaring og transport.

Til tross for startvansker kjørte den mobile blodbanken snart daglig. I et brev til sine overordnede i Canada fortalte Bethune begeistret at blodbanken hans etter få dager hadde 800 donorer som leverte blod, og at de snart kom til å ha mer enn 1000 frivillige donorer.

«Akkurat nå tapper vi rundt 3,8 liter hver dag. Blodet settes i kjøleskapet. Når sykehuset sender bud, blir blodet flyttet til oppvarmede vakuumflasker og båret i ryggsekker. Dermed er vi klare til å begynne arbeidet med en gang behovet oppstår», forklarte Bethune.

Blodoverføringer i bomberegn

Ambulansen ble tilkalt natt og dag, og ofte måtte Bethune eller en av medarbeiderne hans kjøre gjennom barrikader og sperreild for å gjennomføre blodoverføringen i en mørk kjeller, gjerne mens bombene fikk bygningen til å riste.

«I en boks med varmt vann varmet jeg opp en flaske med nærmest iskaldt blod. Imens la Loma (assistent, red.) inn en liten, skinnende sprøyte med pumpe og undersøkte venen der mannens arm bøyde seg», forteller Bethunes kollega Hazen Sise om en blodoverføring ved fronten, og fortsetter:

«Granatene begynte å falle stadig tettere. Det fikk vinduene til å rasle og instrumentene til å danse rundt i glassbeholderne... Loma la inn nålen, og vi begynte å sette slangene på».

Med tilførsel av blod kunne den lokale legen sette i gang og operere pasienten.

Bethune skaffet donorene mat

Det var verdt all bryet når Bethune og kollegene hans så en alvorlig såret pasient våkne til live på nærmest mirakuløst vis når han fikk blod.

«Den sårede var blek, svettet og befant seg nærmest i koma, men så begynte vi å pumpe blod inn i venen på armen, og endringen var mirakuløs», skrev Sise begeistret.

«Man kunne se mannen komme til seg selv, og det var den største belønningen man kunne få; bokstavelig talt å rive dem ut av dødens klør, se fargen vende tilbake til ansiktene deres og se dem begynne å fange opp inntrykk... I løpet av få minutter kom de til live like foran øynene på deg. Det var utrolig».

Til tross for suksessen var ikke Bethunes arbeid problemfritt. Francos styrker blokkerte matvareforsyningen til store deler av landet, og i løpet av krigen skulle omtrent 25 000 mennesker komme til å dø av sult og underernæring.

Selv om Bethune forsynte donorene sine med hermetisert kjøtt og sherry, var helsetilstanden hos befolkningen i Madrid så elendig at det begynte å gå utover kvaliteten på blodet.

Barcelona, derimot, lå langt fra fronten. Der var folk relativt velnærte og egnet seg bedre som donorer. Bethune inngikk derfor et samarbeid med den spanske legen Frederic Duran-Jorda, som ved krigsutbruddet hadde opprettet en blodbank i byen.

Barcelona skulle heretter være sentrum for innsamling av blod. Etter tappingen ble blodet forseglet i flasker og sendt med Bethunes ambulanser til byene ved fronten, som for eksempel Madrid, Valencia og Cordoba.

I februar 1937 kunne Bethune rapportere at han hadde samlet alle overføringsenheter på sosialistenes side under felles ledelse, og at han hadde organisert arbeidet deres:

«Vi betjener hundre sykehus og mottaksstasjoner langs fronten», skrev Bethune stolt. «Vi samlet inn og ga 38 liter blod i januar. Forvent at det stiger til 95 liter denne måneden. Dette er den første samlede blodoverføringstjenesten i både militær og medisinsk historie».

Suksessen fikk Bethune til å legge planer for hvordan hele den sosialistiske hæren kunne utstyres med mobile blodbanker.

Men før han fikk fullført planene, ble blodbanken hans underlagt hærens offisielle medisinske enhet, Sanidad Militar, og påtvunget et styrende kontrollråd, som besto av to spanske leger. Bethune ble diskret sendt på foredragsturné i Nord-Amerika, og senere nektet innreise i Spania.

Den offisielle versjonen var at Norman Bethune forlot Spania i forståelse med kolleger og myndigheter, men i virkeligheten var han blitt offer for mistanke om spionasje.

Bethunes svenske assistent, journalisten Kajsa Rothman, var mistenkt for å være spion for Franco fordi hun ikke ville fortelle om fortiden sin. I virkeligheten var Rothman tidligere showdanser.

Agenten hennes hadde stukket av og etterlatt henne uten et rødt øre. Da Bethune ansatte henne som sin assistent, ble det slutten på hans spanske mirakel.

Mens Bethunes karriere som feltkirurg var relativt kort, ble hans mobile blodbank en varig suksess. Under andre verdenskrig reddet mobile blodbanker livet til flere hundre tusen soldater.