Giljotinen skulle avskaffe dødsstraffen – men gjorde det motsatte

Dødsmaskinen ble innført

Nasjonalforsamlingen tok imot Guillotins forslag, og etter grundige overveielser ble ideen vedtatt ved lov. 20. mars 1792 ble mekanisk halshogging innført som eneste statlige henrettelsesmetode.

Nå manglet nasjonalforsamlingen bare å få konstruert et apparat som kunne utføre de humane henrettelsene.

Blikkene ble rettet mot noen av de gamle halshoggingsmaskinene som hadde vært i bruk rundt på markedsplasser i Europa i flere hundre år. Ingen av dem levde imidlertid opp til nasjonalforsamlingens strenge krav: Den nye maskinen skulle vitne om Frankrikes storhet og barmhjertighet.

Forsamlingen mente nemlig at man kunne bedømme i hvilken grad et samfunn var opplyst ved å se på hvordan det behandlet sine kriminelle. Derfor skulle døden være human og uten unødig smerte.

I april 1792 fikk en pianokonstruktør i oppgave å bygge den første giljotinen. Før maskinen kunne tas i bruk måtte imidlertid teknologien forbedres.

Ansvaret for den nye maskinen ble lagt til en arbeidsgruppe som straks gikk i gang med å analysere og forbedre yteevnen til denne nye innretningen, helt til den var å regne som et dødbringende mesterverk.

Økseblad kappet nakken

Arbeidsgruppen kom frem til at giljotinens skjelett skulle bestå av to fire meter høye stolper som sto bare 40 centimeter fra hverandre.

Øverst var stolpene snekret sammen med en tung tverrbjelke. Under den hang øksebladet, som veide 10-15 kilo. Bladet ble holdt oppe av en enkel utløsermekanisme av tau, som bøddelen kunne aktivere ved hjelp av et håndtak.

Ved en halshogging skulle den dødsdømte legges på en treplate ved foten av giljotinen. Halsen til offeret skulle plasseres i et søkk i treet og låses fast med et stykke tilskåret tre som passet rundt nakken.

Denne “gapestokken” – kalt lunetten, som betyr “rund åpning” på fransk – skulle hindre den dødsdømte i å bevege seg før øksen falt.

Når bøddelen løsnet tauet og utløste øksebladet skulle det falle ned og kappe over den dødsdømtes nakkevirvler.

Maskinen var innrettet slik at hodet til den halshogde falt ned i en skinnpose som var spent ut under kroppen.

Det var en enkel prosedyre, og nesten feil- og smertefri, mente arbeidsgruppen.

Bladet satte seg fast

Frankrikes aller første giljotin ble reist i Paris. Her begynte også alle de tekniske eksperimentene som skulle føre frem til den best mulige konstruksjonen.

Allerede fra starten av meldte imidlertid problemene seg. Det ble for eksempel klart at falløksen måtte holdes på plass i trerammen ved hjelp av jernfalser.

Treverket i stolpene hadde en tendens til å vri seg når det ble utsatt for temperaturskift og fukt, og dermed risikerte bøddelen at det tunge bladet satte seg fast på vei mot målet.

Arbeidsgruppen bestemte også at selve trekonstruksjonen skulle males rød. Slik kunne tilskuerne slippe det grusomme synet av blodsprut på stolpene.

Samtidig ville den røde fargen også virke avskrekkende på potensielle forbrytere, ved å minne dem om blodet de ville miste hvis de endte sine dager i giljotinen, mente medlemmene i arbeidsgruppen.

Som en ekstrasørvis for publikum ble giljotinen montert på en plattform, slik at flest mulig tilskuere kunne se de populære henrettelsene.

Lik ble halshogd

Nå skulle den ferdige giljotinen prøves ut i praksis. Til å begynne med ble levende sauer og kalver spent fast og halshogd.

Resultatene så lovende ut, men arbeidsgruppen var ikke helt fornøyd. Derfor fikk lokale fattighus og sykehus ordre om å levere menneskelik, slik at forsøkene kunne bli så realistiske som mulig.

Arbeidsgruppens leder valgte med omhu ut lik av kraftig bygde menn, ettersom disse ville gi størst motstand for øksen.

Det første forsøket med halshogging av en død mann gikk etter planen, men på andre forsøk gikk det galt: Den døde kroppen ble bare delvis delt i to, og det avhogde hodet hang og dinglet i brusk og sener.

Denne formen for barbari var uakseptabel, og arbeidsgruppen måtte nok en gang gjennomgå hele konstruksjonen.

Den testet giljotinens høyde, fallets hastighet og særlig forskjellige varianter av falløkser: krumme, rette og til slutt de skrå bladene, som viste seg å være mest effektive.

Bakker samlet opp blodet

25. april 1792 – fem uker etter at metoden var innført ved lov – var konstruksjonen kommet så langt at den første forbryteren kunne få hodet hogd av i giljotinen.

Mannen het Nicolas Jacques Pelletier og var landeveisrøver. Henrettelsen av Pelletier ble nøye overvåket av medlemmene av arbeidsgruppen – det var tid for å høste fruktene av alle
eksperimentene.

Selve halshoggingen forløp feilfritt, men likevel mente arbeidsgruppen at maskinen ennå ikke var helt klar til å ta imot hordene av dømte som skulle halshogges.

Ikke minst ble gruppen nødt til å finne en rask løsning på svineriet som oppsto når blodet pumpet ut av den giljotinertes hodeløse kropp.

Løsningen ble å samle opp blodet i metallbakker. Arbeidsgruppen endret også marginalt på utformingen av øksebladet, slik at det gled lettere gjennom offerets nakkevirvler.

40 000 gikk i døden

Etter den siste finpussen akselererte bruken av giljotinen. I september 1792 ble Frankrike erklært republikk, og kong Ludvig 16. og dronning Marie-Antoinette ble fengslet.

Kongen endte i den nykonstruerte dødsmaskinen i januar 1793, mens dronningen fikk leve til oktober samme år, da også hun fikk hodet hogd av.

Bare halvannet år etter den første “prøvekjøringen” ble giljotinen satt i arbeid for alvor. I september 1793 gikk Frankrike inn i skrekkvelde-perioden.

Landet ble nå regjert av revolusjonslederen Robespierre, som med hard hånd slo ned på alle som kunne anklages for å være anti-revolusjonære.

Det gikk særlig utover adelen og kirkens folk, som ble ført til giljotinen i stort antall. Mange borgere og bønder måtte også bøte med livet – anklaget for å oppfordre til uroligheter.

Enkelte historikere anslår at opptil 40 000 mennesker – de fleste uskyldige – ble halshogd fra september 1793 til juli 1794. Robespierres nådeløse diktatur sluttet først da han selv mistet hodet i giljotinen.

Tvilen naget

Selv om kyndige teknikere og vitenskapsmenn hadde gjort seg mange tanker for å sikre at giljotinen var smertefri og human, gnaget likevel usikkerheten.

Tallrike beretninger fra øyevitner fortalte om øyne som blunket og munner som snakket etter giljotineringen.

Historiene spredte seg blant franskmennene og gjorde tvilen større.

I et bestemt tilfelle skulle en halshogd adelskvinne visstnok ha fått et tydelig fornærmet uttrykk i ansiktet da bøddelens hjelper hadde tatt hodet hennes opp av kurven og gitt det en lusing.

Hodet levde videre

Legen Jacques Beaurieux satte seg i 1905 fore å undersøke disse historiene. Han overvar halshoggingen av morderen Henri Languille, og studerte nøye det nettopp avhogde hodet.

“Mannens øyelokk og munn gjorde uregelmessige, rytmiske bevegelser i fem-seks sekunder. Deretter ventet jeg flere sekunder før jeg med høy stemme ropte: ‘Languille!’ Jeg så øyelokkene løfte seg langsomt og kontrollert. (…) Øynene fokuserte på mine, og pupillene ble innstilt. Det var et blikk fra levende øyne,” skrev legen i sin rapport, som slår fast at hodet var i live i omtrent 30 sekunder.

Den makabre rapporten ble viden kjent. Men til tross for den ubehagelige skildringen holdt Frankrike fast ved giljotinen.

Først etter henrettelsen av massemorderen Eugene Weidmann i 1939, da fotografer foreviget morderens blodige dødskamp etter tre mislykkede halshoggingsforsøk, vedtok regjeringen at giljotineringer i fremtiden bare fikk foregå skjult for
offentligheten.

Det siste offeret for giljotinen fikk hodet hogd av i september 1977. Fire år senere gikk dr. Guillotins drøm endelig i oppfyllelse – i 1981 avskaffet Frankrike dødsstraffen, og den dødelige falløksen ble taus for alltid.