Oppfinnelsen av superlim skyldes en ren tilfeldighet. Under 2. verdenskrig eksperimenterte en gruppe amerikanske forskere med forskjellige kjemiske materialer for å utvikle et kikkertsikte av plastikk til USAs militære.
Under arbeidet fikk forskerne laget en klistret masse som på irriterende vis klebet til alt inventaret i laboratoriet. Stoffet, cyanoakrylat, var helt umulig å arbeide med og ble derfor oppgitt og gjemt bort.
Noen år senere – i 1951 – var en av forskerne, Harry Coover, i gang med et annet prosjekt der han skulle utvikle plastikkruter til flycockpit.
Her fant han frem oppskriften på den gamle, klistrete massen og kastet seg ut i nye eksperimenter. Coover oppdaget bl.a. at materialet klebet til så godt som alle overflater uten verken varme eller trykk.
Sammenklebingen var hver gang så uhørt sterk at verken Harry Coover eller kollegene hans klarte å skille de sammenklistrede delene fra hverandre.
Coover blir berømt
Coover så straks et kommersielt potensial og tok patent på klisterstoffet. Deretter vendte han all sin oppmerksomhet mot å utvikle det til et praktisk anvendelig lim.
Resultatet ble superlimet Eastman 910. Det kom på markedet i 1958 og ble straks en stor suksess. Harry Coover ble en nasjonal berømthet og opptrådte blant annet i reklamer og på TV der han demonstrerte limets styrke.
Eastman 910 ble spesielt populært da Coover i et talkshow med en enkelt dråpe lim satte sammen et stativ som bar både TV-verten og ham selv for øynene på et måpende publikum.