Flammekasteren var et av de våpnene som den tyske hæren satte inn under 1. verdenskrig for å bryte den fastlåste situasjonen på vestfronten.
Oppfinneren Richard Fiedler fra Berlin fikk allerede i 1901 ideen til et apparat som kunne sprøyte med flammende væske. Han fikk penger av den tyske hærledelsen, og i 1905 begynte de praktiske eksperimentene.
Da krigen startet i 1914 hadde tyske pioneren-heter et lite antall flammekastere, men først den 28. februar 1915 ble de brukt med ødeleggende resultat.
Da gikk den første spesialiserte flammekasterenheten til angrep på franske skyttergraver.
Tyske soldater brukte flammekastere to og to. De angrep fra de forreste skyttergravene, så de levde farlig.
Det er en myte at det var stor fare for at flammekasteren ville gå opp i flammer hvis den ble truffet av skudd.
En vanlig kule som gjennomborer brennstofftanken er nemlig ikke varm nok til å antenne oljen.
Soldater med flammekastere var likevel utsatt for stor fare da de måtte veldig tett på fienden.
Forbud mot flammekastere ble ignorert
Soldatene brukte tolv små flammekastere med håndpumper og to store, stasjonære modeller.
Våpnene var effektive mot befestede stillinger. Flammene i seg selv drepte sjelden fienden, men de skapte så mye panikk at soldatene løp ut på åpen mark. Der ble de meiet ned.
Tyskerne utviklet enda mer effektive modeller helt frem til 1918, blant annet Wechselapparat fra 1916, som med sin runde form var mye lettere å bære enn tidligere modeller.
Versaillestraktaten etter 1. verdenskrig forbød bruk av flammekastere som våpen, men både tyskerne og de allierte benyttet dem flittig også under 2. verdenskrig.
Da flammekasterens rekkevidde var begrenset, lå soldatene ofte på lur når de skulle bruke den.
Tenningssystemet
på Wechselapparat-flammekasteren fra 1916 var automatisk. Det sikret at oljen ble antent når den kom ut av dysen.
Trykkbeholderen
var fylt med gass under trykk som presset oljen ut av slangen med stor kraft. Flammekasteren hadde en rekkevidde på opptil 18 meter.
Brennstofftanken
var rund, og en soldat bar den på ryggen. Den inneholdt 12 liter lett antennelig olje.