Blodrøde kvinnelepper har satt spor etter seg nesten 5000 år tilbake i historien. I oldtidens Sumer – et område i nåtidens Irak – knuste innbyggerne rødlige edelstener og pyntet ansikt og lepper med det fine støvet.
Mer sparsommelige sumerere brukte bl.a. rød leire og saften av frukt og grønnsaker til å gi leppene mer glød.
Egypterne betraktet også fargede lepper som attråverdige og eksperimenterte med et vell av stoffer for å frembringe røde, lilla og svarte leppestifter.
Noen av stoffene – f.eks. brom – var veldig farlige og forgiftet langsomt brukerne.
Hos egypterne brukte både menn og kvinner farge på leppene som et tegn på høy sosial status.
Men andre sivilisasjoner betraktet leppestift med mistro og mislikte det – prostituerte og andre marignaliserte grupper var f.eks. de eneste som farget leppene i blant annet oldtidens Hellas, deler av Europa i middelalderen og i Victoria-tidens England.
Den moderne leppestiften kom på markedet i 1880-årene. Da begynte franske parfymerier å selge leppefarge som harde stifter innpakket i silkepapir. Stiftene var laget av bl.a. talg, amerikansk olje og bivoks.
Det var så lett å smøre på dem at leppestiften fikk fast plass foran speilet hos mange kvinner i de første tiårene av 1900-tallet – godt hjulpet av tidens moteikoner: Stumfilmstjernene som brukte leppestift til å understreke mimikken sin på lerretet.