Frem til oppfinnelsen av elektrisk lys på 1800-tallet gikk de fleste og la seg etter mørkets frembrudd og sto opp sammen med solen.
De første forsøk på å våkne uten naturens hjelp ble gjort i oldtiden ved hjelp av vannur.
Disse urene minnet om timeglass og besto av vannbeholdere som vannet rant ut av via et lite hull.
I vannet lå det f.eks. små kuler som rullet ut og traff en metallplate når alt vannet var borte.
Etter sigende skal den greske filosofen Platon (427-347 f.Kr.) ha hatt et vannur så han kunne komme seg opp til sin morgenundervisning.
På den andre siden av verden brukte kineserne lysur til å våkne. De besto av et vokslys innsatt med spiker.
Når lyset brant ned, løsnet de tunge spikrene og falt ned på et metallbrett slik at den sovende ble vekket av støyen.
Noen knocker-uppers vekket kundene med blåserør.
Mekaniske ur dukket opp i Europa på 1300-tallet.
Selv om noen av dem kunne innstilles til å lage støy på bestemte tidspunkter, var urene dyre og upålitelige.
Mange brukte derfor alternative vekkemetoder; f.eks. leide britene knocker-uppers – personer som holdt seg våkne om natten for å vekke kundene sine.
Vekkingen skjedde ved å banke på kundens vindu med en kjepp eller sende småstein mot vinduet med et blåserør.
Vekkerur ble ikke allemannseie før i 1870-årene, da det amerikanske selskapet Seth Thomas Clock Company tok patent på et praktisk lite ur.