Når kineserne ville bygge et hus på 200-tallet e.Kr., tilkalte de ikke en arkitekt, men en magiker.
Med en bit magnetisert jern kunne magikeren finne nord, ettersom magnetisk metall orienterer seg mot jordens poler. Når nord var utpekt, kunne huset bygges med inngangsdøren vendt mot sør – en plassering som ifølge kineserne sørget for god energi i det kommende hjemmet.
Kinesiske magikere i Han-dynastiet (202 f.Kr.–220 e.Kr.) brukte et kompass – som minner om en skje – til å peke ut verdenshjørnene.
I 600-tallets Tang-dynasti ble jernbiten videreutviklet til et primitivt kompass i form av en liten, transportabel jernnål. Ved at nålen ble festet til et strå, og nål og strå ble plassert i en skål vann, kunne magneten fritt rotere og peke mod nord.
Da kompasset nådde Europa på slutten av 1100-tallet, var den katolske kirken skeptisk. Instrumentet benyttet seg jo av usynlige og dermed formodentlig djevelske krefter.
I starten så den katolske kirken kompasset som en djevelsk oppfinnelse – men de geistlige lederne endret holdning etter hvert.
Jesus hjalp kompasset på vei
Etter alt å dømme lærte europeerne om kompasset fra handelsmenn som brakte den nye oppfinnelsen med seg langs Silkeveien. Den første skriftlige omtalen av kompasset i Europa finnes i den engelske abbeden Alexander Neckams verk, De naturis rerum (Om tingenes natur), fra 1190.
Neckam forteller hvordan stryking med en «ladestein» får en jernnål til å bevege seg «slik at sjømenn finner retningen».
Begrepet ladestein var middelalderens navn for mineralet magnetitt, altså en naturmagnet. Som nevnt så kirken i starten magnetismen som et djevelsk fenomen, men det endret seg raskt.
I løpet av 1300-tallet innså kirkens ledere at kompasset gjorde det lettere å bygge nye kirker med koret mot øst. Menighetene skulle helst ha blikket vendt i den retningen, da Jesus – ifølge Bibelen – skal komme til Jerusalem fra øst på dommedag.