I dagene mellom jul og nyttår 1895 vrimlet det av mennesker på boulevardene i Paris.
Mange hadde fri i juledagene, og i sentrum møttes familier og gamle venner for å utveksle julehilsener og gode ønsker for det kommende året. Men småpraten måtte snart vike, for alle ville høre mer om ryktet som gikk i Paris – det foregikk noe mystisk på Grand Café i Boulevard des Capucines nr. 14.
De få som hadde besøkt kafeen, kunne berette at man på bakrommet kunne se levende bilder – ekte film! Den røverhistorien hadde de færreste noen tro på, men ryktet stemte. 28. desember 1895 hadde kafeen åpnet dørene til verdens første offentlige filmvisning. Mot en inngangsbillett på én franc kunne de besøkende se ti korte filmer med mennesker som beveget seg.
VIDEO – Se Lumières "Gartneren" fra 1895 (fargelagt):
En av filmene handlet om en gartner som skulle vanne hagen sin, men en frekk guttunge tråkket på slangen, slik at vannet stoppet.
Da gartneren undersøkte munnstykket på slangen for å finne problemet, gikk gutten av slangen slik at gartneren fikk vannspruten rett i ansiktet. Det var historiens første filmfarse, og publikum brølte av latter. Mange parisere nektet å tro på de begeistrede referatene, men kunne likevel ikke dy seg for å gå inn i Grand Café.
«Forbipasserende stakk hodet inn for å spørre hva i all verden Cinématographe Lumière skulle bety. De nysgjerrige som tok spranget og gikk inn, kom snart ut igjen med et forbløffet uttrykk i ansiktet», skrev den anerkjente paris-iske portrettfotografen Clément Maurice i et brev til en venn.
Og snart sto hele Paris i kø utenfor kinematografen, kunne Clément Maurice berette: «Flere kom straks tilbake med venner de tilfeldigvis hadde truffet på langs boulevarden. I kveldingen sto folk i kø hele veien fra Rue Caumartin, over en kvart mile unna (rundt 400 meter, red.)».
Lumière-brødrenes farse om en gartner som blir truffet av sin egen vannstråle, ble en stor suksess.
To ildsjeler går i gang
Bak navnet Cinématographe Lumière sto brødrene Auguste og Louis Lumière. De hadde arbeidet i årevis med å konstruere et filmkamera og en fremviser. Utholdenhet
og et skarpt øye for detaljer karakteriserte brødrene hele livet.
Når de først hadde vendt oppmerksomheten mot et problem, kunne ingenting holde dem fra å undersøke det helt til bunns. Allerede som barn var de to opptatt av å finne opp ting eller forbedre andres oppfinnelser. «En dag uten å ha lært noe nytt er en bortkastet dag», som Auguste Lumière sa.
Familien Lumière kom opprinnelig fra Besançon i det østlige Frankrike, nær grensen til Sveits, der Auguste ble født i 1862 og lillebror Louis to år senere. Da Tyskland angrep Frankrike i 1870, flyttet familien til det tryggere Lyon. Her ble brødrenes far, Antoine Lumière, snart kjent som en fremragende fotograf, som lagde flotte, håndkolorerte portretter.
Lumière-brødrenes far, Antoine, var selv en anerkjent og dyktig fotograf som spesialiserte seg i håndkolorerte portretter.
Guttenes oppfinnertrang fikk fritt utløp i farens atelier. Mens Antoine var mest opptatt av å fotografere, var hans to sønner oppslukt av å forbedre teknikken bak.
Samtidig med studier i kjemi, fysikk og teknologi, tilbrakte Auguste og Louis alle sine ledige stunder i mørkerommet. Her eksperimenterte de ivrig med å forbedre de lysfølsomme glassplatene som tidens fotografier ble tatt opp på.
Guttene sverget høytidelig at dersom oppfinnelsene deres noen gang skulle bli en suksess, ville de dele alle inntektene mellom seg og la patenter stå i begges navn. Det løftet holdt brødrene til sin død.
Og mens storebror Auguste var i hæren, fortsatte 17-årige Louis eksperimentene. Det var smått med penger i familien, så lillesøsteren Juliette på 11 år måtte ta jobben som ulønnet laboratorieassistent.
Arbeidet resulterte i en svært lysfølsom glassplate kalt Etiquette Bleue. Med Louis’ ekstra lysfølsomme fotoplate i apparatet kunne en fotograf ta langt skarpere bilder, fordi eksponeringstiden ble vesentlig kortere.
Etiquette Bleue-filmen sikret brødrene økonomisk og gjorde utviklingen av kinematografen mulig.
Men utviklingen av Etiquette Bleue hadde kostet en formue, og familien var nær ved å gå konkurs da Auguste kom hjem fra hæren. Faren Antoine var innstilt på å gi opp, men sønnen Auguste nektet.
Løsningen ble at Antoine og Auguste drev firmaet, mens Louis fortsatte å produsere plater. Snart fikk fotografer nyss om Lumière-familiens fantastiske fotoplater, og Etiquette Bleue ble solgt til hele verden.
På slutten av 1800-tallet hadde firmaet 300 ansatte til å produsere nærmere 15 millioner fotografiske plater i året. Produksjonen gjorde familien styrtrik.
Men selv om Antoine Lumière med ekte kunstnersinn arbeidet med å forfine teknikken sin med å håndkolorere portretter, var han også klar over at de gylne tidene for portrettfotografer snart kunne være forbi. Flere og flere kjøpte seg et kamera og tok bilder selv. Fremtiden lå snarere i å videreutvikle kameraet og teknikken bak, og Antoine Lumière hadde en idé.
Tidlig i 1890-årene viste han sønnene sine en filmstrimmel av det sterke og smidige materialet celluloid. Strimmelen var utviklet av amerikanske George Eastman, og var mye enklere å arbeide med enn de store og skjøre glassplatene.
Auguste og Louis ble svært begeistret og bestemte seg for å bygge et helt enkelt kamera til Eastmans nye film. Takket være inntektene fra Etiquette Bleue kunne de konsentrere seg fullt og helt om oppgaven.
Edison lanserte titteskap
Millioner av mennesker verden over delte Lumière-familiens fascinasjon for bilder. Vitenskapsfolk, oppfinnere, fotografer og underholdningsbransjen var glødende opptatt av å ta bilder. Men ingen kunne se for seg at levende bilder noen gang skulle bli en realitet.
Noe av det mest avanserte på denne tiden var forestillinger der fargelagte lysbilder ble vist på store lerreter, eller «filmvisninger» i form av en zoetrope. Det enkle apparatet besto av en sylinder med smale, loddrette sprekker i.
Gjennom disse sprekkene kunne betrakteren se tegningene som var plassert på innsiden av sylinderen. Når sylinderen roterte, ble tegningene vakt til live og viste for eksempel en galopperende hest.
Men publikum ville ha mer enn flimrende tegninger, og forventningene deres til gjennombruddet for ekte film var ikke urimelige. Oppfinnermiljøene i den vestlige verden boblet av aktivitet i disse årene.
Med glassplater, lys og speil mante 1600-tallets entertainere frem skremmende bilder for tilskuerne.
FORGJENGEREN: Lysbilder skremte livet av tilskuerne
Blant de nye maniene i 1600-tallets showbiz var magiske lanterner – tidens svar på en kinoforestilling. Ved hjelp av glassplater, lys og et speil kunne eieren av showet skremme livet av publikum.
Trikset besto i å sende lys gjennom en glassplate der det var malt skremmende motiver – for eksempel et spøkelse. Ved hjelp av lyset kastet «filmmakeren» motivet opp på veggen.
Når spøkelset feide over veggene ved hjelp av speilet, så det ut som om det beveget seg. For publikum ble det uhyggelige bildet vakt til live og svevde rundt over hodene på dem.
Effekten var overveldende. Det ble fortalt at mange tilskuere flyktet skrikende fra forestillingen, andre gjemte seg under benkene. De modigste mennene trakk kården, mens kvinnene besvimte av skrekk.
Til tross for den skumle opplevelsen fortsatte publikum å komme helt til filmindustrien fikk sitt gjennombrudd tidlig på 1900-tallet.
Pressen kunne stadig rapportere om nye, banebrytende oppfinnelser, som motoriserte kjøretøy, lys fra elektriske pærer, radiobølger og røntgenstråler som kunne «se» gjennom huden. Når disse vidunderapparatene var mulige, måtte da oppfinnelsen av levende bilder bare være et spørsmål om tid.
En av de første som fant en løsning, var den amerikanske oppfinneren Thomas Edison. Han konstruerte et kinetoskop – en kasse med et kikkhull som kunne brukes av én tilskuer om gangen. Inne i kinetoskopet ble en strimmel av Eastmans film drevet fremover foran en pære. Dette ga levende bilder.
Slike fremvisninger ble arrangert for begeistrede tilskuere over store deler av verden – fra New York til Moskva. Under en visning i Paris 1894 fikk Auguste Lumière anledning til å kikke inn i Edisons filmfremviser – og han var på ingen måte imponert over teknikken:
«Jeg var jo sjarmert av de små animerte bildene som marsjerte gjennom maskinen», forklarte han senere. «Men jeg forestilte meg hvor fantastisk det ville være hvis det kunne finnes en metode for å projisere disse bildene opp på et lerret og vise dem for en hel gruppe mennesker på samme tid».
Kinetoskopet skulle likevel vise seg å inspirere Auguste, for tanken på å skape en filmfremviser selv, hadde bitt seg fast i den unge oppfinneren.
16-timers arbeidsdager
Dersom den drømmen skulle realiseres, ville det kreve en enorm innsats. Kamera og fremviser måtte konstrueres fra bunnen, men tanken skremte ikke Auguste.
«Jeg bestemte meg for å forsøke å løse dette problemet med det samme», erklærte den eldste av Lumière-brødrene målbevisst.
Hjemme i Lyon presenterte han sitt «problem», og faren og lillebroren var straks med på ideen. Ikke bare kunne Lumière bli de første som lagde et brukervennlig filmkamera, apparatet skulle også kunne brukes som fremviser – det vil si vise film for en større forsamling.
Men før Lumières kamera kunne fungere, var det en nærmest uoverskuelig rekke av problemer som måtte løses. Brødrene måtte blant annet finne opp en spesiell mekanisme som kunne trekke filmen frem inne i kameraet og sørge for at den ble belyst, bilde for bilde.
I løpet av vinteren 1894 arbeidet Auguste og Louis i laboratorium. Arbeidsdager på 16 timer var ikke uvanlig.
Brødrene spiste alle måltider sammen i full fart, og under kveldsmøtet utvekslet de sine siste oppdagelser og la planer for morgendagens arbeid. Når dagen endelig var over, tok de avskjed i den vesle korridoren som forbandt de to fløyene av det felles huset deres i Lyon.
Selve konstruksjonen av kameraet foregikk i Paris hos ingeniøren Jules Carpentier. Han var ikke i tvil om at brødrene var på riktig spor – ingeniøren hadde til og med gitt opp utviklingen av sitt eget filmapparat for å arbeide full tid for Lumière.
Men han måtte stadig rette opp feil og løse problemer. For eksempel ble den innebygde buelampen så varm at den smeltet ebonittskiven som fungerte som lukker under filmopptaket. Ebonitten måtte erstattes med messing.
Også fremtrekkingen av filmen var fortsatt kranglete, for tennene i trekkmekanismen passet ikke med de perforerte hullene i Eastmans filmstrimmel.
Konkurrenten Edison lurer
I månedsvis fløy brevene frem og tilbake mellom brødrene i Lyon og konstruktøren i Paris, og til slutt måtte Louis Lumière beklage den stadig masingen overfor Carpentier.
Alle tre visste at tiden var knapp. Selv om brødrene med hell hadde brukt en prototyp av filmkameraet til å ta opp blant annet en kort film av arbeidere som forlot Lumières glassplatefabrikk, var konkurransen med de andre oppfinnerne knallhard. Flere var kommet langt i konstruksjonen av sine egne kameraer.
Konkurransen gjorde at Eastmans filmfabrikk ikke kunne holde tritt med etterspørselen, og til slutt måtte Louis Lumière trygle den franske produsenten av film, Planchon, om flere ruller råfilm, for «vi har ikke et minutt å miste!»
Mest belastende var den amerikanske oppfinneren Thomas Edison. Han fryktet at brødrenes kinematograf ville gjøre kinetoskopet hans uselgelig, og sendte stadig forespørsler om å få kjøpe brødrenes apparat eller i det minste få detaljerte opplysninger om det. Hver gang avviste Louis Lumière ham høflig.
Endelig, 13. februar 1895, kunne brødrene ta patent på et filmkamera med fremviser. Etter flere forbedringer og en rekke private visninger av filmer Lumière-brødrene selv hadde tatt opp, var kinematografen klar for sin offisielle premiere i Paris.
Filmen går sin seiersgang
Grand Cafés enkle bakrom til tross, ble verdens første kino en kjempesuksess som alle snakket om. Forestillingen varte rundt 20 minutter og besto av ti korte filmer med titler som «Arbeiderne forlater Lumières fabrikk» (46 sekunder), «Havet» (38 sekunder) og farsen «Gartneren» (49 sekunder).
Ikke bare hadde brødrene bygd et brukervennlig kamera som kun veide fem kilo og kunne tas med overalt; kameraet var også konstruert slik at det kunne brukes som fremviser og projisere filmene opp på et lerret. Oppfinnelsen var en teknisk bragd, og ordrene strømmet inn fra hele verden.
VIDEO – Se Lumières snøballkamp fra 1897 (fargelagt):
Suksessen gikk ikke til hodet på brødrene Lumière. I nesten et halvt år etter den første forestillingen sendte Louis Lumière en rekke avslag til både konger og keisere. Selv Thomas Edison måtte vente med å kjøpe et apparat helt til brødrene mente at kameraet deres kunne settes i masseproduksjon.
Men til tross for den enorme populariteten filmene og kameraet deres oppnådde, trodde ikke brødrene at oppfinnelsen kom til å få mer enn noen få måneders interesse i offentligheten, og de kastet seg derfor over nye oppfinnelser.
I stedet grep andre oppfinnere sjansen. De forsto filmmediets muligheter og arbeidet videre med de levende bildene, som med tiden også fikk lyd (1928) og kunne vises i farger (1932).