Mundaneum – den første søkemotoren var av papir

Låste seg inne i biblioteket

Bortsett fra privatlærerne og lillebroren var bøkene den unge Paul Otlets eneste selskap.

Faren, en velstående belgisk forretningsmann, var overbevist om at vanlig klasseromsundervisning ødela barns naturlige evner, så han lot sønnen starte skolegangen hjemme.

Først som 12-åring begynte Otlet på vanlig skole, men i motsetning til sine jevnaldrende var han uinteressert i sport og guttestreker.

Han styrte direkte mot biblioteket, stedet som ble hans livslange lidenskap.

«Jeg kunne låse meg inne i biblioteket og fordype meg i det litterære kartoteket, som for meg er et mirakel», skrev Paul Otlet senere.

Selv etter at han hadde utdannet seg til jurist, vendte han til­bake til biblioteket og bøkene.

Registrerte bøker etter emne

Selv om Otlet var en bokelsker, innså han at det å oppbevare og dele informasjon i bøker ikke var tilstrekkelig over tid.

Bøker rommet et tilfeldig utvalg av informasjon som gjorde det vanskelig å finne frem til bestemte fakta.

I 1895 fant Otlet en venn og åndsfrende i landsmannen Henri La Fontaine, som var professor i internasjonal rett.

Begge var opptatt av informasjonsdeling og mellom­fol­kelig forståelse, og La Fontaine fikk senere Nobels fredspris.

De to visjonære mennene bestemte seg for å skape en systematisk oversikt, en biblio­gra­fi, over verdens samlede kunnskap. De begynte derfor å samle inn data om hver eneste bok som noensinne var utgitt.

For lettere å finne frem i den enorme informasjonsmengden utviklet Otlet og La Fontaine et emneinndelingssystem som de kalte universell desimalklassifikasjon (UDK).

Systemet er fremdeles i bruk på biblioteker og består av ti overordnede emnegrupper som kan under­inndeles etter behov. En bok ble klassifisert etter både forfatter og emne.

Hver klassifisering ble notert på et kartotekkort og plassert i en skuff i et enormt arkivsystem.

Men visjonen stoppet ikke her. Otlet hyret en stab av bibliotekarer til å bemanne den papirbaserte kunnskapsbasen, og nå kunne mennesker over hele verden, mot en liten sum, sende spørsmål per brev eller telegraf. Svaret skrev bib-liotekaren av for hånd fra det relevante kartotekkortet.

Otlet og La Fontaine ga arkivet sitt det latinske navnet Mundaneum – «verden på ett sted». Med tiden vokste Mundaneum til 16 millioner kartotekkort, og arkivet fikk mer enn 1500 spørsmål i året fra hele verden.

Arbeidet med å registrere all verdens kunnskap ble snart for omfattende for de to pionerene. De søkte om økonomisk støtte fra den belgiske regjeringen, og fikk disponere lokaler i Brussel.

Til gjengjeld støttet Otlet og La Fontaine regjeringens bestrebelser på å få plassert hovedsetet for Folkeforbundet, forløperen for FN, i Belgia.

Nazister tråkket på Otlets visjon

Paul Otlet var en aktiv forkjemper for verdensfred og menneskerettigheter, og Mundaneum-arkivet var for ham en del av det prosjektet.

Han ville skape en ny verdensorden ved å gjøre all informasjon tilgjengelig for alle.

Mange i samtiden delte Otlets visjoner, men da Belgia ble vraket som vertsland for Folkeforbundet, mistet regjeringen interessen for prosjektet.

I 1934 ble Mundaneum stengt, og da nazistene invaderte Belgia i 1940, ble lokalene brukt til å huse en utstilling av Det tredje rikes kunst.

I den forbindelse ble tusenvis av kartotekkort ødelagt, og da Paul Otlet døde i 1944, var visjonen hans så godt som glemt.

Et kvart århundre senere fant W. Boyd­ Rayward restene av Mundaneum i Brussel.

Rayward skrev flere bøker om Otlet, men det var først med utbredelsen av Internett i 1990-årene at interessen for visjonene hans ble vakt igjen.

I 1998 gjenåpnet Mundaneum som museum i den belgiske byen Mons, og museet har nå inngått et bemerkelsesverdig samarbeid.

IT-giganten Google regner Paul Otlet som en av internettets fedre, og er i dag sponsor for flere arrangementer på museet hans.