Under 2. verdenskrig eksperimenterte USA og Storbritannia med apparater som kunne registrere flydata og pilotenes samtaler.
Men den egentlige svarte boksen krediteres kjemikeren David Warren, som jobbet for det australske flyvåpenets forskningssenter.
Han hadde lagt merke til hvordan jetdrevne passasjerfly nå fløy både så høyt og så raskt at de noen ganger forsvant brått fra radarskjermene.
Og da kunne etterforskerne bare gjette på hva som hadde gått galt.
Fagforening fryktet flyspionasje
Han foreslo en kompakt og solid båndopptaker som kunne overleve en flystyrt.
Den skulle ikke bare registrere pilotenes samtale – og dermed deres kunnskap om hva som hadde gått galt – men også avlese flyets instrumenter.
Warren jobbet imidlertid med drivstoff og ikke elektronikk, og ingen tok ideen seriøst.
Til slutt, i 1958, innledet han et samarbeid med en instrumentmaker for å realisere apparatet, men fortsatt ville ingen "ha en spion om bord", som pilotenes fagforening uttrykte det.
Først i 1968 ble det obligatorisk for flyselskapene å installere den svarte boksen i flyene sine.