Allerede i 1770-årene ble flintlåspistoler konvertert til enkle lightere.
De virket stort sett som en mekanisert utgave av et fyrtøy hvor flintsteiner ble slått mot hverandre for å få en gnist til å antenne et brennbart tøystykke.
Først i 1823 oppfant Johann Döbereiner den første praktisk anvendelige lighteren. Den fungerte via en kjemisk prosess – den såkalte Döbereinersches Feuerzeug.
Her utnyttet den tyske kjemikeren at hydrogen antennes hvis det kommer i forbindelse med platina. På denne måten var det mulig å lage en virkelig flamme og ikke bare en gnist.
Derfor var den nye oppfinnelsen en klar forbedring sammenlignet med for eksempel fyrtøy, og i løpet av få år ble rundt 20.000 eksemplarer solgt i Tyskland og England.
Döbereiner tok aldri patent på den smarte oppfinnelsen, men den tyske forretningsmannen Heinrich Gottfried Piegler så en fantastisk forretning i produktet.
Han satte fabrikkene sine i gang med å masseprodusere de nye sigarettennerne og solgte etter sigende omlag én million bare i 1820-årene.
Lightere som bygget på Döbereiners design ble produsert frem til 1880-årene, da mindre og smartere modeller kom på markedet.
Men på dette tidspunktet hadde sigarettenneren mistet store markedsandeler til sikkerhetsfyrstikkene, som ble utrolig populære fra 1850-årene.
Slik virket Döbereiners lighter
- Den ytterste beholderen inneholder svovelsyre.
- Svovelsyren reagerer med sinkbiten i den innerste, bunnløse beholderen og skaper dermed hydrogen.
- Den bunnløse beholderen samler opp hydrogen som presses mot ventilen.
- Når ventilen åpnes, strømmer hydrogen over platinaet. De to stoffene reagerer med hverandre, og hydrogenet brenner.