Tyske Wilhelm Schickard gikk i 1624 i gang med å bygge et mekanisk «beregningsur» som kunne legge til og trekke fra. Apparatet ble imidlertid ødelagt i en brann før det var ferdig, og Schickard laget aldri et nytt.
Oppfinneren av den første funksjonelle regnemaskinen ble derfor den bare 22 år gamle franske vitenskapsmannen Blaise Pascal i 1645. Faren var skatteoppkrever, og «pascalinen» skulle hjelpe ham og andre embetsmenn med utregningene.
Armen, kalt «sautoir», forplanter bevegelser fra ett tannhjul til det neste. Foto: Conservatoire National des Arts et Métiers
Regnemaskinen møtt med begeistring
Regnemaskinen ble møtt med begeistring i Europas vitenskapelige kretser. Den fantes i flere versjoner, som kunne legge sammen enten desimaltall eller tidens uregelmessige franske enheter for mål og valuta.
Tross den store interessen for pascalinen var etterspørselen beskjeden. Hvert eksemplar måtte produseres for hånd, og det ga en høy stykkpris. Samtidig var den praktiske verdien begrenset. Regnemaskiner kunne nemlig verken gange eller dele, og man måtte regne om i hodet når man skulle trekke fra.
Pascalinen ble derfor stort sett et stykke avansert leketøy for rike folk, og produksjonen stoppet etter 50 eksemplarer. Regnemaskiner slo først gjennom på slutten av 1800-tallet, da det ble mulig å masseprodusere komponentene i apparatene.