Nikola Tesla ville sette strøm til verden

Men hvis det visjonære prosjektet skal bli noe av, krever det en enorm pengesum, som vitenskapsmannen ikke har.

Teslas idé om å overføre strøm trådløst var vitenskapsmannens mest visjonære.

Prosjektet foregrep trådløs kommunikasjonsteknologi som først ville bli virkelighet flere tiår etter hans tid.

Men den sprøeste delen av prosjektet var ideen om trådløs overføring av strøm, som potensielt kunne spare samfunnet for å investere i tusenvis av kilometer kobberledning og høyspentkabler.

På Teslas tid var elektrisiteten i sin spede barndom, og nettopp transport av strøm fra kraftverk til kunder via dyre kabler ga e-verkene mye hodebry.

Ideen om trådløs overføring av elektrisitet kunne derfor løse en presserende utfordring. Dessverre for Nikola Tesla ble drømmen etter hvert et mareritt.

Nikola Tesla elektrifiserte verden

Nikola Tesla var rik på geniale innfall, men kronisk fattig på penger, og det til tross for at han på slutten av 1800-tallet hadde gjort de største og mest betydningsfulle oppfinnelser i elektronikkens historie.

Siden han som treåring strøk sin elskede katt, Macak, over ryggen og la merke til sitrende gnister av statisk elektrisitet, hadde han vært besatt av strøm, og utrettelig kastet seg ut i storstilte
eksperimenter med elektriske fenomener og apparater.

I voksen alder ga Nikola Tesla verden vekselstrømgeneratoren, som omdannet mekanisk energi til elektrisk energi, og han beviste dessuten at vekselstrøm er ideell til energiforsyning over store avstander.

Allerede i 1893 hadde han bokstavelig talt opplyst verden, da han under verdensutstillingen i Chicago skapte sensasjon ved å demonstrere vekselstrømmens fortreffelighet for et måpende publikum.

I forbindelse med åpningen av den prestisjetunge utstillingen trykte USAs president, Grover Cleveland, på en knapp og tente 100 000 lyspærer.

De lyste opp utstillingsbygningen i et prektig skue og markerte et gjennombrudd for bruken av vekselstrøm til belysning.

«Det var som å oppleve et plutselig drømmesyn fra nattehimmelen», kommenterte en tilskuer i en avisreportasje.

Deretter gikk det slag i slag for den serbiske oppfinneren, som hadde utvandret til USA som 28-åring.

Det neste store prosjektet i utviklingen av vekselstrømteknologien var et kraftverk som utnyttet vannkraften fra den kraftige Niagara-fossen på grensen mellom USA og Canada.

Også her leverte Nikola Tesla generatoren som var selve nøkkelen til kraftverkets enorme produksjon av strøm.

Nikola Tesla fikk pengemann om bord

Til tross for disse imponerende merittene, pluss et hav av patenter som han hadde fått innvilget i årenes løp, var Nikola Tesla stort sett alltid blakk.

Han hadde store problemer med å tjene penger på alle oppfinnelsene sine, faktisk ga han bort en rekke patenter, og når han hadde tjent en dollar, brukte han minst to dollar på nye oppfinnelser.

En avgjørende forutsetning for at han overhodet kunne realisere drømmen om Wardenclyffe-krafttårnet på Long Island, var derfor å finne en investor med massevis av penger og mot til å satse på et risikabelt prosjekt.

Han fant den søkkrike finansmannen J.P. Morgan, som med stor interesse hadde lest om Teslas trådløse energisystem i Century Magazine.

Morgan hadde tjent formuer på å kjøpe opp og fusjonere selskaper, og han gikk med på å skyte inn 150 000 dollar i Teslas prosjekt – tilsvarende litt over 30 millioner i dagens kroneverdi.

Morgan krevde at han selv fikk 51 prosent av overskuddet Teslas trådløse patenter ville kaste av seg.

«De får kontrollen, De er hovedaksjonær. Deres betingelser er mine», skrev Nikola Tesla 10. desember 1900 til Morgan i et brev som beseglet avtalen.

Nikola Tesla hadde håpet på et langt større beløp, helst over 250 000 dollar. Ifølge beregningene hans kom et komplett anlegg minst til å koste så mye.

Tanken var dessuten at Wardenclyffe-tårnet med tiden skulle få selskap av mer enn 30 lignende tårn rundt omkring på kloden. Det ville ifølge Nikola Tesla sikre trådløs strøm til alle mennesker i verden.

Men foreløpig måtte Nikola Tesla nøye seg med ett enkelt tårn. Til gjengjeld kunne han glede seg over at en berømt arkitekt, amerikaneren Stanford White, begeistret tilbød seg å tegne det himmelstrebende Wardenclyffe-krafttårnet og mursteinsbygningen som skulle ligge ved foten av tårnet og ha plass til både laboratorium, verksteder og kontorer.

Nikola Tesla imponerer til oppvisning

Allerede i 1890-årene hadde Nikola Tesla eksperimentert med å overføre radiobølger og elektrisk energi, og i 1896 var han kommet så langt at han kunne vise frem historiens første fjernstyrte modellbåt for offentligheten i et innendørs basseng i Madison Square Garden i New York.

Fartøyet var halvannen meter langt, og foran et trollbundet publikum klarte Nikola Tesla bare ved hjelp av radiobølger å styre båten i alle retninger, få den til å stanse, og å tenne lys i båtens små signallamper.

Tesla lot til og med fartøyet dykke ned under overflaten og opp igjen i en overlegen demonstrasjon som ble belønnet med brakende klappsalver.

Nikola Tesla mente at han, akkurat som med radiobølgene, også ville kunne overføre strøm gjennom luften.

Sentrum i Teslas forskning på trådløs energioverføring var den såkalte teslaspolen, som han hadde funnet opp i 1891.

Spolen er en omformer som kan øke strømmens spenning – antall volt – og dermed skape høyspenning på flere millioner volt.

Den høye spenningen viser seg som gnistrende, meterlange lyn som ioniserer luften slik at den blir strømførende og dermed kan overføre elektrisk energi og radiobølger over lengre avstander.

Nikola Tesla hadde gigantiske ambisjoner

Wardenclyffe-tårnet på Long Island skulle i prinsippet fungere som en gigantisk teslaspole, men selv om Nikola Tesla bare hadde klart å overføre energi trådløst over relativt små avstander, var ideen hans å sende strøm trådløst hele den lange veien over Atlanterhavet og enda lenger ut i verden.

Den utfordringen avskrekket ikke Nikola Tesla, som ennå holdt alle de tekniske detaljene i sitt World Wireless System hemmelig.

Oppfinneren var kjent for å konstruere kompliserte apparater uten bruk av tegninger, og for å ha en nesten fotografisk hukommelse. Derfor var det mange av planene og beregningene hans som ikke fantes på papir – bare i hans egne hjernevindinger.

I intervjuer med journalister løftet han imidlertid en flik av sløret for hvordan verdenssystemet skulle fungere: Nikola Tesla hadde tenkt ut to muligheter for å sende strømmen trådløst ut i verden.

Den ene var å sende store mengder strøm opp gjennom atmosfæren til de tynnere luftlag, som han mente ville kunne lede strømmen best.

Elektrisiteten skulle spres fra den 55 tonn tunge, kobberkledde kuppelen i tårnet hans og via atmosfæren nå verden rundt.

Den andre ideen var å sende enorme mengder elektrisk energi dypt ned i bakken.

Noen år tidligere hadde han utført en rekke elektriske forsøk i byen Colorado Springs, der det ofte fant sted voldsom torden og lynnedslag.

Under uværene hadde Nikola Tesla målt elektriske vibrasjoner i bakken. Han var overbevist om at vibrasjonene oppsto når lynet traff bakken, og at den elektriske utladningen skapte strømbølger som kunne nå rett gjennom hele kloden.

Nikola Tesla mente derfor at hvis han sendte strøm ned i grunnen, så ville bakken fungere som en slags ledning som førte strømmen til ethvert sted på kloden – så godt som uten tap.

«I systemet jeg har designet, er det nødvendig å få godt tak i bakken, slik at hele kloden kan vibrere», utdypet han, og forklarte at tykke jernrør ville sikre det nødvendige grepet om bakken – rørene som strømmen ble sendt gjennom skulle føres dypt ned i jordskorpen.

«Så snart tårnet står ferdig, vil det bli mulig for en forretningsmann i New York å diktere ordrer og få dem til å dukke øyeblikkelig opp i London eller andre steder. Han vil bli i stand til å ringe opp fra skrivebordet sitt og snakke med enhver telefonabonnent på kloden, uten noen som helst endringer i det eksisterende utstyret. Et billig instrument, ikke større enn et ur, vil gi eieren mulighet for overalt – både til vanns og til lands – å høre musikk eller sang, eller en politisk leder tale. På samme måte vil ethvert bilde, tegn, tegning eller tekst øyeblikkelig kunne overføres fra ett sted til et annet», forklarte Nikola Tesla, og foregrep dermed både internett og smarttelefon.

Han slo imidlertid i samme åndedrag fast at trådløs overføring av strøm var det viktigste med oppfinnelsen hans, og langt mer betydningsfull enn overføringen av informasjon.

Telegraf kom Nikola Tesla i forkjøpet

12. desember 1901, få måneder etter at byggingen av Wardenclyffe-tårnet var i gang, endret en skjellsettende begivenhet verden – og Teslas prosjekt.

Den dagen meddelte italieneren Guglielmo Marconi at han hadde klart å sende morsesignaler trådløst over Atlanterhavet, en strekning på 3500 kilometer fra England til Newfoundland.

Nyheten skapte sensasjon verden over, og Marconi ble utropt til tidenes største geni.

Nikola Tesla reagerte med opphøyet ro: «Marconi er en god mann. Bare la ham fortsette. Han bruker 17 av mine patenter», uttalte han.

Nikola Tesla hadde selv håpet å bli den første til å telegrafere over Atlanteren, men ved å utnytte Teslas patenter hadde Marconi kommet først i mål.

Mens Nikola Tesla på ingen måte regnet Marconis gjennombrudd som en trussel mot hans eget prosjekt, så investoren Morgan annerledes på saken.

Selv om Nikola Tesla forsøkte å berolige ham med at systemet hans var mye bedre enn Marconis og ikke bare kunne sende signaler, men også overføre tale, bilder og energi, hadde Morgan begynt å miste troen på prosjektet.

Han fryktet at investeringen var tapt og at fremtiden nå tilhørte Marconis radiosender.

Da rikmannen i tillegg fikk vite at Teslas plan innebar å gi bort den trådløse energien gratis som en gave til menneskeheten, begynte han å få panikk:

«Jammen, hvor skal måleren sitte?» spurte han måpende Nikola Tesla, og nektet å tro sine egne ører.

Morgan hadde forventningsfullt sett frem til at kasseapparatet ville klinge lystig hver eneste gang noen rundt omkring i verden brukte trådløs strøm.

At Nikola Tesla overhodet kunne komme på tanken å gi bort energien, overgikk hans villeste fantasi. Som konsekvens avbrøt Morgan umiddelbart samarbeidet med Tesla.

Pengestrømmen tørker inn for Nikola Tesla

Selv om Morgan lukket lommeboka og sa nei til ytterligere investeringer i Wardenclyffe-tårnet, fortsatte byggingen, og i juni 1902 flyttet Tesla laboratoriet sitt inn i mursteinsbygningen ved siden av det ennå uferdige krafttårnet.

Han hadde solgt stort sett alt han eide for å få råd til å realisere visjonen, og nå holdt han det så vidt gående ved hjelp av lån fra venner og kjente, samtidig med at horden av kreditorer sirklet som gribber rundt Wardenclyffe.

Tesla skyldte etter hvert penger til alle i omgangskretsen sin, og nå begynte dessuten ubetalte vann- og strømregninger fra fortiden å innhente ham.

Desperat oppsøkte oppfinneren finansfyrstene på Wall Street i håp om en pengeinnsprøyting, men alle sa nei.

Når et finansgeni som Morgan ikke hadde tro på trådløs strøm, måtte det være fordi prosjektet var umulig, resonnerte pengefolkene.

For virkelig å gjøre vondt verre kunne Tesla i en artikkel i tidsskriftet The Electrical Age i februar 1903 lese en av karrierens største ydmykelser, da skribenten under overskriften «Nikola Tesla – hans verk & uinnfridde løfter» skrev at Tesla for ti år siden var den mest lovende elektroingeniøren noensinne:

«Men i dag vekker navnet hans bare beklagelse», het det i artikkelen, som var den første som antydet at Teslas World Wireless­ System var en fiasko.

Nikola Tesla lar sinnet få fritt utløp

Selv om Morgan hadde gjort det klart at pengestrømmen var stanset, nektet Tesla å akseptere beslutningen.

Tydelig presset sendte han 3. juli 1903 et bønnfallende brev til sin tidligere støttespiller:

«Vil De hjelpe meg eller la mitt store verk – som nesten er fullført – gå til grunne?» spurte Tesla, og påpekte nok en gang overfor rikmannen at den spektakulære oppfinnelsen hans ville kunne «rykke verden et århundre frem og skape en industriell revolusjon».

Elleve dager senere fikk han svar fra Morgan:

«Jeg har mottatt Deres brev, og mitt svar er at jeg ikke på nåværende tidspunkt føler meg tilbøyelig til å investere ytterligere».

Samme kveld, 14. juli, og kveldene som fulgte, lot Nikola Tesla raseri og frustrasjon få fritt utløp.

Fra kuppelen på Wardenclyffe-tårnet sprang gnister og enorme lyn ut i mørket i et storslått show som lyste opp hele nattehimmelen og kunne ses ikke bare i New York, men i flere hundre kilometers omkrets.

Naboene på Long Island jublet over det spektakulære synet, som ble ledsaget av buldrende tordenbrak, og fra New York strømmet det på med nysgjerrige journalister som ville høre hva den sprø vitenskapsmannen nå holdt på med.

Nikola Tesla nektet å uttale seg, men avisen The New York Sun rapporterte 16. juli om «Teslas forbløffende lyn» og bemerket at oppfinneren ikke ville avsløre hva eksperimentene gikk ut på.

«Men naboene er intenst opptatt av den nattlige, elektriske oppvisningen fra det høye tårnet der Nikola Tesla utfører eksperimentene sine med trådløs elektrisitet og telefoni. Alle slags lyn gnistret fra det høye tårnet i kveld. På et tidspunkt var luften gjennomskåret av blendende striper av elektrisitet som syntes å skyte ut i mørket i et mystisk ærend».

Da pressen omsider fikk Nikola Tesla til å kommentere det nattlige skuet, uttalte han hemmelighetsfullt:

«Eksperimentene har foregått en stund. Hvis folk som bor her hadde vært våkne i stedet for å sove, ville de ha sett merkeligere ting på andre tidspunkter. En vakker dag, men ikke akkurat nå,
vil jeg komme med en meddelelse om noe jeg aldri tidligere hadde våget å drømme om».

Hva Nikola Tesla hadde i ermet – eller om han bare ertet journalistene – kom aldri frem. Til gjengjeld ble det etter hvert tydelig at oppfinneren var i ferd med å miste bakkekontakten.

Blant annet fortalte han på et tidspunkt offentligheten at han mente å ha fanget opp signaler fra Mars.

Påstanden ble latterliggjort av andre vitenskapsfolk, og det hjalp ikke på situasjonen at Nikola Tesla førte en mildt sagt besynderlig livsstil. Siden 1900 hadde han bodd på et rom på Hotel Waldorf Astoria i New York, og hans eneste venner var storbyens duer, som han førte dype samtaler med.

Dessuten var han besatt av tallet tre. Alt han gjorde måtte gå opp i tallet tre, og han gikk alltid tre ganger rundt en bygning før han gikk inn.

Fremfor alt var han en einstøing og led av sykelig angst for bakterier.

Servitørene i restauranten på Waldorf Astoria, der Nikola Tesla inntok de fleste av sine måltider, kjente godt til Teslas særheter.

De sørget derfor alltid for å gi ham 18 rene linservietter som geniet brukte til å tørke grundig av bestikk, glass og tallerkener før han vågde å spise og drikke.

Drømmen lå i ruiner for Nikola Tesla

Med et ennå uferdig trådløst energisystem og en gjeld som etter hvert hadde vokst langt over hans økonomiske kapasitet, så Nikola Tesla ingen annen utvei enn å forsøke å skaffe penger til livets opphold ved å selge det eneste han hadde igjen: seg selv.

Han fikk i 1904 laget en brosjyre på elegant pergament av kalveskinn, der han tilbød seg som rådgivende ingeniør med ekspertise i elektrisitet.

«Enhver oppgave som overlates til og aksepteres av meg, vil bli fullført grundig», garanterte han.

For å understreke sin verdi ramset han inne i brosjyren opp alle de 93 patentene han hadde fått innvilget så langt.

Og mens forsiden viste drømmene hans for fremtiden i form av Wardenclyffe-tårnet med teksten «Strømoverføring uten ledninger», var baksiden prydet av et bilde av en av drømmene som allerede var gått i oppfyllelse, nemlig kraftverket ved Niagara Falls.

Men Nikola Tesla måtte innse at interessen for ham ikke var den samme lenger. Omdømmet som en av verdens fremste vitenskapsmenn hadde fått en stygg knekk på grunn av det havarerte energiprosjektet, og i 1905 ga en bitter og dypt forgjeldet Nikola Tesla ugjenkallelig opp sitt World Wireless System.

Vitenskapsmannen forlot Long Island stille og rolig, la det skyhøye monumentet over nederlaget bak seg og stengte seg inne på et billig hotellrom.

En oppsynsmann var nå den eneste som hadde sin daglige vandring i bygningene i Shoreham, og han tok imot horder av journalister. De fikk blant annet klatre til topps i det høye tårnet, og derfra kunne de nyte en spektakulær utsikt over Long Island-sundet.

På omvisningene i mursteinsbygningen møtte de besøkende synet av noe som kunne minne om en trollmanns forlatte verksted.

Kasser med tusenvis av lyspærer, kolber og lysstoffrør sto spredt hulter til bulter blant verktøy og generatorer.

I krokene lå hauger med ledninger og kabler, i et skap tronet den fjernstyrte båten som Nikola Tesla i 1897 hadde imponert verden med, og i kontoret hopet det seg opp bøker, notatblokker og papirer i støvete stabler.

«En atmosfære av mystikk hviler over stedet, det virker som om det siver en overjordisk kraft fra kolbene, hentet ned fra det interstellare rom og spredt ut over landskapet for å skape undring og ærefrykt i hodene hos nabolagets bønder og andre beboere», skrev en reporter fra avisen Brooklyn Eagle.

Rykter om tyske spioner

Den mystiske atmosfæren som ifølge avisen syntes å prege Teslas bygning, ble snart avløst av sørgelig forfall.

Sand fra strendene på Long Island føk opp rundt mursteinsbygningen og truet med å begrave den, tårnets gitterverk av tre begynte å råtne, og 4. juli 1917 var det over og ut for Teslas Wardenclyffe-tårn.

Den dagen ristet en dynamitteksplosjon gjennom tårnet og fikk det til å rase delvis sammen. Ryktene begynte straks å gå om at amerikanske myndigheter sto bak ødeleggelsen.

Fire måneder før var USA blitt trukket inn i første verdenskrig, og blant de lokale og i avisene florerte historier om at spioner fra Tyskland brukte tårnet som base for å overvåke skipstrafikken og sende informasjon til tyske ubåter.

Med eksplosjonen hadde amerikanske myndigheter omsider satt en stopper for den fiendtlige spionasjen, ble det sagt.

Bakgrunnen for ødeleggelsen var i virkeligheten like banal som den var trist. Den nye eieren av tomta tårnet sto på hadde solgt det til en skraphandler, som oppdaget at tårnet var mer robust enn han hadde forventet.

Konstruksjonen nektet å gi etter for dynamitten.

Først i september 1917 klarte rivingsfirmaet å rive tårnet helt ned i en gigantisk sprengningsaksjon som spredte Teslas etterlatte papirer for alle vinder.

Skrapverdien kom opp i beskjedne 1750 dollar.

Nikola Tesla var ikke selv vitne til tilintetgjørelsen, men da han senere så livsverket ligge i ruiner, ble han rystet:

«Jeg gråt ikke da jeg så igjen stedet mitt etter så lang tid», skrev han i et brev til sin tidligere assistent.

«Men det var ikke langt ifra».

Nikola Tesla døde i 1943 på et hotellrom i New York – mutters alene og stort sett glemt av omverdenen.