Reisen til havets bunn

Dykkere ble også brukt i krig. Med sivstrå som snorkler svømte den greske jenta Hydna og faren hennes inn under en fiendtlig flåte i ca. 480 f.Kr. og kappet fortøyningene så skipene rente hverandre i senk.

Rundt starten på vår tidsregning gjorde japanske kvinner dykking etter perler til en yrkesvei.

Nederlender bygget ubåt av tre (5 meter)

I 1620 imponerte oppfinneren Cornelis Drebbel innbyggerne i London da ubåten hans – verdenshistoriens første – dukket opp til overflaten i Themsen.

Den nederlandske innvandreren hadde bygget båten i tre og gjort den vanntett med et omslag av fettinnsmurt lær. Ubåten kunne dykke 5 m ned under vannoverflaten og ble drevet frem av tolv roere med årer som stakk ut gjennom vanntette lærmuffer i skipet.

Ballasttanker av svineblærer lå under roernes sete. Via slanger gjennom skroget kunne blærene ta inn vann utenfra. Ved dykk åpnet roerne blærenes tilsnørte åpning slik at blæren ble fylt med vann. Skulle ubåten opp, presset roerne på blærene så de ble tømt for vann.

Fartøyet hadde plass til fire passasjerer. Blant dem var kongen av England, Jakob 1, som fikk en prøvetur under vannet med stearinlys som belysning. Nederlenderen hadde tilsynelatende installert en oksygenforsyning vha. en beholder, men det er uvisst hvordan den virket. Ingen samtidige beskrivelser eller tegninger av Drebbels vidunder har overlevd.

Skilpadden var et terrorvåpen (5-10 meter)

I 1775 bygget amerikaneren David Bushnell et undervannsfartøy som han døpte Turtle (skilpadde) pga. dets buede jernskall. Turtle ble satt inn i den amerikanske uavhengighetskrigen – bl.a. i 1776, da sersjant Ezra Lee styrte fartøyet inn i havnen i New York for å plante en ladning sprengstoff på skroget til det engelske krigsskipet Eagle. Aksjonen slo feil da Turtle nesten holdt på å slippe opp for oksygen og fartøyet måtte forlate havnen igjen.

Astronom fant opp dykkerklokke (20 meter)

Utover å få oppkalt en komet etter seg var den engelske astronomen Edmund Halley litt av en Petter Smart. Halley fant blant annet opp en dykkerklokke der frisk luft ble tilført via slanger forbundet med forseglede tønner med luft i. Blyvekter fikk dykkerklokken og de primitive oksygenflaskene til å synke.

Fra dykkerklokken kunne dykkere iført vanntette hetter og forsynt med luftslanger stige ut og gå nede på havbunnen. Halley tok patent på dykkerklokken, og den ble i flere tilfeller brukt helt ned til 20 meters dyp i opptil halvannen time. Klokken ble senket og hevet vha. tau eller jernlenker.

Vrakjegere berget kostbarheter (30 meter)

De engelske brødrene Charles og John Deane hadde utviklet en hjelm for brannvesenets røykdykkere som kunne få luft via en luftslange. Det viste seg at hjelmen også å kunne brukes til dykking, og snart var brødrene verdens mest etterspurte vrakdykkere. Hjelmen deres ble et av de første skrittene mot nåtidens tettsluttende dykkerdrakter.

Formue var truet av havet
I 1829 fikk brødrene mulighet til å bevise hva hjelmen deres var verd. Skipet Carn Brea Castle hadde gått på grunn på sørkysten av England med lasten full av kostbare kobberbarrer som var forsikret hos Lloyds. Før skipet ble tatt av havet, ba forsikringsselskapet brødrene om å redde lasten. Brødrene berget kobberbarrer for over 90 mill. nåtidskroner.

Legendarisk skip dukket frem
Helt siden den britiske marinens stolthet, krigsskipet Royal George hadde gått ned i 1782, hadde dykkere forsøkt å berge de 108 kanonene fra vraket. Skipet lå på 30 meters dyp, noe som innebar et kolossalt trykk på menneskekroppen. Men i 1834 konstruerte Deane-brødrene en dykkerdrakt med oksygenforsyning. Under bergingen fant brødrene også Henrik 8s berømte krigsskip Mary Rose.

Kanoner og lik fløt på bunnen
Etter Krimkrigen (1853-56) hyrte den britiske marinen John Deane til å undersøke havbunnen utenfor den russiske marinebyen Sevastopol. John fant tapte russiske kanoner og skipsvrak fulle av metaller som britene kunne bruke. Et uhyggelig syn møtte ham da han støtte på likene av russiske ryttere. Hestenes seletøy og soldatenes uniformer forhindret at skjelettene falt fra hverandre.

Sveriges stolthet ble reddet (32 meter)

Sorgen var stor i Sverige da marinens nye skip, Vasa, tippet rundt i 1628 og sank på jomfrureisen. Med sine 64 bronsekanoner var Vasa sin tids sterkeste krigsskip. 35 år efter fant en gruppe dykkere med Albrecht von Treileben i spissen de kostbare kanonene.

Dykkerne brukte en selvlaget dykkerklokke med plass til ca. 530 liter luft. Når klokken ble senket, dannet den innvendige luften et reservoar med oksygen. Dykkerne gikk opp i klokken når de hadde behov for luft. Deretter kunne de igjen dykke ned i det 4 grader kalde vannet.

Arbeidet foregikk i mørket da vanntette lykter ikke var oppfunnet ennå. Når dykkerne fant en kanon, slo de rep om den så den kunne heves av et følgeskip. I løpet av to år klarte Albrecht von Treileben og gruppen hans å berge 53 kanoner.

Svømmebrille og -føtter kom på moten (39 meter)

Etter en karriere som pilot under 1. verdenskrig og senere stuntmann i filmindustrien slo amerikaneren Guy Gilpatric seg ned ved den franske rivieraen. Gilpatric var en ivrig dykker, og han elsket harpunfiske.

Utover i 1930-årene begynte han å bruke pilotbrillene sine som dykkerbriller, og for å oppnå større fart i vannet lot han seg inspirere av en tidligere fransk oppfinnelse: svømmeføttene.

Gilpatric konstruerte sin egen prototype av et sett svømmeføtter. Den besto av tynne treplater med gummi limt på. Inspirert av ubåtenes periskoper konstruerte Gilpatric også et luftrør som ble kalt en snorkel. Med den kunne han svømme under vann i lengre tid.

Selv om utstyret var primitivt, vakte det begeistring blant dykkere på den franske middelhavskysten. Blant de nysgjerrige var franskmannen Jacques Cousteau.

Selvlært dykker trollbandt verden: Dyphavets konge (40 meter)

Etter en bilulykke lærte Jacques Cousteau å dykke. Nå begynte franskmannen sin reise mot dypet – og hele verden ble invitert med.

Publikum satt trollbundet i kinosalen da dokumentarfilmen “Den tause verden” gled over lerretet under filmfestivalen i Cannes i 1956. Filmen skildret livet på forskningsskipet Calypso og mannskapets dykk mellom hvaler, skilpadder og tropefisk. Med spesialisert filmutstyr hadde den 46 år gamle franskmannen Jacques Cousteau laget skarpe opptak i farger – noe som ingen hadde gjort før ham.

Cousteaus vei til dypet hadde begynt med en bilulykke i 1936, da han fikk knust tolv knokler i kroppen og måtte oppgi drømmen om å bli pilot. Men under gjenopptreningen på Rivieraen oppdaget Cousteau gleden ved å dykke. Og snart var franskmannen i vannet hele tiden.

De mange dykkene førte ham på sporet av alt det utstyret som kunne gjøre dykkene lengre og dypere. I samarbeid med ingeniører oppfant han bl.a. en luftforsyning som fikk navnet aqua-lungen. Her tildeler en ventil på en trykkflaske dykkeren porsjoner av luft via et munnstykke under neddykking. Prinsippet bak benyttes den dag i dag.

Med tiden kunne Cousteau skrive “dykker, filmmann og havforsker” på visittkortet sitt. I løpet av en generasjon ble hans filmer, bøker og TV-serier som “The Undersea World of Jacques Cousteau” populære over hele Europa og i USA. Etter visningen i Cannes ble “Den tause verden” belønnet med filmfestilvalens fornemste pris: Gullpalmen. Året etter mottok filmen en Oscar for beste dokumentar.

Mennesket går på havbunnen (300-900 meter)

Jo lenger nede i havets dyp, desto høyere er trykket. Forskningens svar på trykkets utfordring er atmosfæriske dykkerdrakter.

For å beskytte kroppen mot det såkalte atmosfæriske trykk har oppfinnere i tidens løp hatt flere forslag til hvordan en trykkregulert dykkerdrakt kunne se ut. Takket være en overvåket surstofftilførsel får drakten tilført luft med nøyaktig én atmosfæres trykk, altså trykket på jordens overflate.

Den britiske ingeniøren Joseph Salim Peress lanserte den første anvendelige versjonen i 1930. Drakten hans ble kalt en ADS (atmosfærisk dykkerdrakt) og lignet mest av alt en rustning, men den gjorde det mulig for en dykker å bevege seg ned på hittil ukjente dyp.

Drakten viste hva den var verd da Peress' assistent, Jim Jarret, foretok et dykk ned til 123 m i den sagnomsuste innsjøen Loch Ness i Skottland. Drakten fungerte upåklagelig, og Jim kunne bevege seg fritt omkring nede i dypet. Men uhyret møtte han ikke.

I dag fungerer en ADS som et slags enmanns undervannsfartøy der dykkeren kontrollerer draktens armer og bein og kan fjernstyre griperedskaper på draktens hansker.

Forskere tittet ut av lite kuøye (923 meter)

I 1934 lot havforskerne William Beebe og Otis Barton seg senke ned i en hul stålkule så de kunne nå cirka én km ned under havoverflaten. Ingen mennesker hadde vært der før, og de to forskerne møtte ukjente rovfisker med huggtenner og blålig lysende skjell.

Inne i kulen hadde mennene 137 cm i diameter å bevege seg på, og oksygenet kom fra medbrakte trykkflasker. Fartøyet hadde to kuøyer: Det ene ble brukt til å sende ut prosjektørlys, det andre til observasjoner.

Vaieren rakk ned til 923 meters dybde, der trykket er ca. 100 kilo per cm². Takket være formen tålte den 2,25 tonn tunge stålkulen trykket.

Roboter arbeider under dødelig trykk (4500 meter)

Havbunnen er full av mineraler og metaller som brukes i f.eks. batterier og mobiltelefoner. For å få fatt i havets gaver har mennesket utviklet fjernstyrte roboter. En av dem er den 25 tonn tunge, fjernstyrte Patania II. Siden 2018 har den arbeidet på 4500 meters dyp i det nordlige Stillehavet, der det finnes mange mineraler.

Patania II suger opp og renser mineralene. Deretter legges de i hauger på havbunnen. Vha. en slange støvsuger en hjelperobot de rensede mineralene opp til et skip på havets overflate.

Dansk ubåt besøkte havets dyp (10 890 meter)

I 2010 senket den danske havbiologen Ronnie Glud sin selvlagede robotubåt Lander nesten 11 km ned i Challengerdypet fra et japansk forskningsskip. Etter tre timer var den fjernstyrte ubåten på bunnen av dyphavskløften Marianegropen – som har navn etter øygruppen Marianene.

Formålet med ubåtens reise ned i det bekmørke dypet var å undersøke havenes rolle i jordklodens karbonkretsløp. Derfor hadde Lander med diverse måleinstrumenter til å ta prøver av havbunnens sedimenter med.

Ubåten var solid bygget, for nede i Marianegropen er trykket over 1000 ganger høyere enn oppe på havoverflaten.

Filminstruktør dro på solotur (10 908 meter)

Takket være DeepSea Challenger, en slags bemannet torpedo, klarte den verdenskjente filminstruktøren James Cameron å foreta historiens dypeste dykk for én person i 2012, og det til og med på rekordtiden 70 minutter. Det var dobbelt så fort som det hittil raskeste dykket i Challengerdypet.

Cameron hadde med kameraer og spesialutstyr, og underveis gjorde han opptak av det ellers mørke og ufremkommelige dypet. Ekspedisjonen ble gjennomført i samarbeid med magasinet National Geographic.

Opptakene var enestående, for tidligere dykk i Challengerdypet hadde ikke gjort bruk av så sofistikert kamerautstyr. Undersøkelser av Challengerdypet viser at det på det dypeste er over 11 km opp til havets overflate. Dette dypet kan altså lett romme verdens høyeste fjell, Mount Everest, som er cirka 8849 m høyt.

Fartøy når klodens bunn (10 916 meter)

I 1960 kravlet den sveitsiske havforskeren Jacques Piccard om bord i det spesialbygde undervannsfartøyet Trieste sammen med den amerikanske sjøoffiseren Don Walsh. Etter fire timers reise var Trieste 10 916 meter nede i Marianegropens dypeste område: Challengerdypet. Dermed hadde de to passasjerene foretatt det dypeste dykket noe menneske noensinne hadde gjennomført.

Gjennom et kuøye observerte Piccard og Walsh bl.a. sjøtunger og reker. Det overrasket dem. Hittil hadde vitenskapen ikke trodd at det kunne finnes liv så langt nede. Etter 20 minutter slapp de to mennene en ballast av jernspon, og deretter steg Trieste igjen.

Rekorddykk avslørte plastpose og godtepapir (10 928 meter)

I 2019 foretok den pensjonerte amerikanske sjøoffiseren og rikmannen Victor Vescovo verdens hittil dypeste dykk i Marianegropen. Turen ble gjennomført i spesialfartøyet Limiting Factor med et 90 mm tykt skall av forsterket titan. Skallet beskyttet fartøyet mot å bli knust av det massive trykket nesten 11 km nede.

Vescovo nådde ca. 12 m lenger ned enn tidligere dykk i Marianegropen. I løpet av fire timer samlet amerikaneren inn prøver fra bunnen vha. sine fjernstyrte redskaper.

Gjennom fartøyets to kuøyer fikk en forbløffet Vescovo øye på menneskeskapt avfall – bl.a. en handlepose av plast og godtepapir. Avfallet har sannsynligvis med tiden lagt seg på havbunnen etter å ha blitt kastet ut fra et skip.

Vescovo og gruppen hans oppdaget også hittil ukjente dyrearter – f.eks. en slags manet og en variant av det sekkelignende havdyret som kalles sjøpung.