På bunnen av reagensrøret ligger en klumpete, rødbrun substans. 18 år gamle William Henry Perkin sukker oppgitt over resultatet, og skyller glasset i en balje – det vesle hjemmelaboratoriet har ikke innlagt vann.
I tredje etasje hjemme hos familien Perkin i Londons East End står William i påsken 1856 ved arbeidsbordet omgitt av flekkete skåler og flasker med ulike kjemiske væsker. Da han tørker av reagensglasset, oppdager han at kluten har fått en vakker, rødlig farge. William stusser, for målet med forsøket var å finne frem til det fargeløse stoffet kinin, som brukes til behandling av malaria, ikke dette fargede griseriet.
Det oljeaktige stoffet han har brukt er allyltoluidin – utvunnet av tjære. William bestemmer seg for å gjenta forsøket, denne gangen med anilin, som også utvinnes av tjære. Han tilsetter kaliumdikromat til anilinet og varmer opp reagensglasset slik at væsken fordamper.
Tilbake i glasset er nå en svart substans som bare kan kastes – igjen. Men det er ikke det William gjør. Nysgjerrigheten får ham til å helle vann i reagensrøret og varme det opp igjen. Den svarte substansen løser seg opp, og glasset lyser klart av lilla. Med sine tilfeldige forsøk og eksperimenter har William frembrakt verdens første syntetiske fargestoff.
Ingen – og i alle fall ikke William – kan begripe omfanget av oppdagelsen han har gjort. De lilla fargekornene er den spede begynnelsen på en helt ny vitenskap og grunnleggelsen av den kjemiske industrien som skal forandre verden og gjøre livet lettere for klodens beboere.
Purpur eller lilla var keiserens farge, for den var dyrere og vanskeligere å produsere
enn noen annen. Den kom fra havsneglen Bolinus brandaris fra Middelhavet. Kjemiens utgave: Fargen ble funnet ved en tilfeldighet av William Henry Perkin i 1856.
Starten på den industrielle tidsalderen
Perkins oppdagelse av tjærefargen i 1856 falt på et svært gunstig tidspunkt, for i Europa, og særlig i Storbritannia, hadde industrialiseringen satt inn for fullt. Nye fabrikker med maskiner dukket opp nærmest fra dag til dag, og forbruksgoder som alle mennesker trengte i hverdagen, kunne plutselig masseproduseres til en forbløffende lav pris.
Særlig den britiske tekstilindustrien nøt godt av de nye oppfinnelsene. Mekaniske spinnemaskiner og vevstoler kunne produsere bomullsstoff i enorme mengder. Men det ublekede stoffet var grågult – en farge de færreste hadde lyst til å gå i. Stoffet måtte blekes i solen og farges. Bleking krevde enorme arealer, som ble dekket av stoff i ukevis. Etterpå skulle stoffet behandles med farger utvunnet av planter og dyr.
Til alt hell hadde naturvitenskapen løst problemet med den tungvinte blekingen. Ved hjelp av klor kunne prosessen kortes betraktelig ned. Men det streifet ikke fabrikkeierne i Storbritannia at forskerne også kunne løse andre oppgaver for industrien. De nektet å betale for at en nyoppdaget vitenskap rotet med reagensrør og pulver uten å ha garanti for et brukbart resultat. På samme tid begynte industrialiseringen å bli et alvorlig miljøproblem, for produksjonen av bygass og koks skapte mengder av tjære som biprodukt.
Tjæren kunne stort sett ikke brukes til noe, og i stedet helte gassverkene den ut i bekker og elver der den svarte klebrige massen drepte alt liv. Til slutt endte den i dype hull i bakken der den sto og boblet uten å størkne. Helt frem til 18 år gamle William Henry Perkin kom på sporet av tjærens skjulte skatter.
Tyskerne satser alt på kjemi
Perkin var ikke alene om å studere tjæren. I flere år hadde tyske Justus von Liebig grublet på hvordan den kunne brukes. Han var professor ved universitetet i Giessen, der han hadde gjort kjemi til et selvstendig fag – ikke bare et støttefag underlagt medisinstudiet. Han bygde et velutstyrt laboratorium der elevene med Liebigs egne ord skulle «lære å løse kjemiske spørsmål og overvinne eventuelle utfordringer slik at de lærer å tenke kjemisk».
Liebigs undervisning var en suksess og ble snart kopiert av universiteter over hele Tyskland, for de tyske forbundsstatene spyttet gjerne store summer i utdannelse som støttet opp under industriens behov for nye hjerner.
Det samme skjedde ikke i Storbritannia. Under en rundreise i landet i 1840-årene hadde Liebig ved selvsyn konstatert at Storbritannia «tydeligvis ikke var vitenskapenes land». Det var i en sørgelig tilstand av «tilfeldig amatørisme», slo han fast i en avsluttende tale.
Det uheldige skussmålet tvang en håndfull engelske industrifolk til i 1845 å putte penger i en privat skole for kjemi: Royal College of Chemistry. Til å stå for undervisningen fikk de lov til å hyre August Wilhelm von Hofmann, som var Liebigs assistent. Hofmann skulle bli læremester for den første generasjonen av engelske kjemikere.
Før avreisen hadde Liebig satt Hofmann på en viktig oppgave – å undersøke den mystiske tjæren. De to kjemikerne var overbevist om at tjære måtte være et sammensatt stoff som inneholdt kull, oksygen, hydrogen og nitrogen – resten av komponentene var ennå ukjent. Hofmann klarte imidlertid å skille ut anilin av tjæren, og han var stadig fordypet i å forske i det oljeaktige stoffet da Liebig sendte ham til Royal College i London. Her skulle han møte en sjeldent begavet ung brite.
Rødt ble allerede i antikken utvunnet av røttene på planten krapp. Middelhavsområdet var beplantet med krapp for å dekke behovet. Kjemiens utgave: Fransk-mannen Verguin fant i 1858 frem til en kunstig farge han kalte fuksinrød.
Britenes unge kjemistjerne
William trålte hovedstaden etter kjemiundervisning, og som 12-åring begynte han på den eneste grunnskolen i London som hadde faget på timeplanen. Læreren anbefalte ham å ta timer hos en kollega som underviste ved London Hospital i Whitechapel Road.
Hver lørdag ettermiddag sugde Perkin grådig til seg i sykehusets auditorium, frem til de to kjemilærerne hans gikk sammen om å overbevise Perkins velstående håndverkerfar om at gutten måtte få lov til å begynne på det nyopprettede kjemistudiet ved Royal College.
Perkin senior, som hadde sett for seg at sønnen skulle bli arkitekt, ga til slutt etter for maset og punget ut. På Royal College fikk Hofmann snart øynene opp for unge Williams uvanlige begavelse. Men den tyske læremesteren var presset av sine britiske investorer, for skolen hans hadde ennå ikke frembrakt et eneste banebrytende resultat som industrien kunne dra nytte av. I stedet ble pengene skuslet bort på nytteløse forsøk på å kartlegge atomer og molekyler.
Finansieringen vaklet med andre ord under Royal College, og i desperasjon satte Hofmann nå stjerneeleven til å fremstille kunstig kinin. Oppdagelsen ville være en sensasjon, for Det britiske imperiet hadde tusenvis av utsendte embedsmenn og soldater i tropene, der malaria var en konstant fare. Kinin, som utvinnes av barken på kinatreet, var et kostbart legemiddel.
Hvis Hofmann kunne frembringe stoffet på kunstig vis, ville skolens økonomi være sikret. I påskeferien 1856 dro Hofmann på ferie til Tyskland, mens William tok anilinet med hjem til laboratoriet sitt.
Alle kvinner vil gå i lilla
Da Perkin oppdaget den lysende, lilla fargen på kluten sin, ante han at han muligens hadde gjort en viktig oppdagelse. Sammen med broren Thomas og en venn fra Royal College fremstilte han mer av den kunstige purpurfargen, og sendte den til et fargeri i Skottland.
Svaret var svært oppmuntrende: «Med mindre produktet gjør varene altfor dyre, er det avgjort en av de mest verdifulle oppdagelsene på lenge. Denne fargen er i særlig grad etterspurt i alle typer varer og har ikke vært å få i holdbar kvalitet til silke, og kun til ekstremt høye priser til bomullsvarer», skrev eieren av fargeriet.
Svaret overbeviste Perkin. Han forlot Royal College og gikk i gang med å bygge opp sin egen fabrikk. Den nyoppdagede fargen kalte han mauve etter blomsten på kattostplanten. William Perkin sto overfor svimlende utfordringer som ville tatt motet fra de fleste, for en fabrikk av den typen han trengte, fantes ikke.
Som 18-åring skulle han derfor både utarbeide produksjonsgangen og konstruere de nødvendige maskinene. Ingen ville låne ham penger til et så risikabelt prosjekt, og når han kom trekkende med vareprøvene sine, takket de konservative fargerieierne nei. Dessuten skjelte læremesteren August Wilhelm von Hofmann ham huden full fordi han kastet bort en strålende akademisk karriere til fordel for et useriøst liv som forretningsmann.
Men Perkin sto på sitt. Fabrikkvirksomhet kunne vel læres ved å snakke med erfarne folk. Med en enestående blanding av ungdommelig vågemot og egenrådighet fikk han overtalt faren til å skyte inn hele formuen i foretagendet, som fikk navnet Perkin & Sons.
Året etter at mauve ble oppdaget, kunne Perkin åpne fabrikken sin i Greenford vest for London, men salget gikk tregt. Fargeriene skjønte ikke hvordan de skulle bruke den nye fargen. Perkin, som sto for både produksjon og salg, måtte nå også bruke tid på opplæring.
At Perkins mauve likevel ble en suksess, skyldtes én kvinne: Eugénie de Montijo, som nylig hadde giftet seg med den franske keiser Napoleon 3. Den unge, elegante keiserinnen med ubegrenset klesbudsjett hadde kommet frem til at purpur var den fargen som sto best til øynene hennes. Interessen for purpur ga hun videre til den engelske dronning Victoria, som bar en lilla kjole i datterens bryllup i 1858.
Gult fins i mange plantearter. En særlig flott og klar farge kom fra ugressplanten Reseda luteola – også kalt «farger- ens ugress». Kjemiens utgave: Av tjære-stoffet azobenzen lager kjemikeren C. Mene i 1861 den første såkalte azofargen.
Harnisk på verdensutstillingen
Dronningen var trendsetter. Plutselig skulle kvinner over hele Europa ha lilla, og bare Perkin kunne levere fargen i tilstrekkelige mengder. Tekstiler farget med hans mauve ble revet ut av hendene på tekstilhandlerne, og Londons aviser spøkte om «lillasyken», som gjorde seg utslag i «purpurfargede meslinger over hele byen».
Etter hvert fikk Perkin og konkurrentene tryllet nye farger ut av tjæren, og Perkins læremester Hofmann var ikke lenger så irritert. Under verdensutstillingen i London 1862 holdt han åpningstalen og benyttet anledningen til å fortelle om den nye tidsalderen verden hadde beveget seg inn i.
«Kjemien står nå på den tekniske vitenskapens høyeste tinde!» erklærte han og pekte på en bestemt monter. Her lå silke, kasjmir og andre fargede tekstiler – alle i flere farger enn noen hadde sett på én gang før: purpur, skarlagen, fiolett, rosa og blått fra den lyseste asur til den dypeste kobolt. Ved siden av lå fargene selv – pulver laget av tjære.
«Med tjære vil vi kunne erstatte hvert eneste naturlige fargestoff som hittil bare med stort besvær har kunnet trekkes ut fra insekter, bark, blomster og røtter», lovet Hofmann stolt. Her lød de første, høylytte protestene fra tilhørerne.
En viss James Mansfield innvendte i harnisk: «Det dreier seg om kunstige farger, og jeg hevder overfor hele verden at fargene er unaturlige – friske i virkning, men usmakelige som billige kopier. Jeg spør Dem som brite: Har vi ennå kultur, eller er vi snart som negrene, som henger glassperler rundt halsen og betaler for slikt krimskrams med sine gode elfenbein?»
Den skarpe tonen skyldtes at ikke mindre enn 322 britiske firmaer årlig produserte 6000 tonn blå farge på enorme indigoplantasjer i kolonien India. En industri som sto foran sin ruin.
Mens svetten silte av pannen forsøkte Hofmann å runde av talen med et oppløftende perspektiv: «England vil utvilsomt i en ikke fjern fremtid bli verdens ledende fargestoffeksportør». Men Hofmann skulle ta feil.
Perkins patent går tapt i London
Den tyske satsingen på kjemien hadde for alvor begynt å gi avkastning. Ikke bare satt tyske kjemikere på stort sett alle topposter og professorater i Storbritannia. Tyskland hadde også bygd opp en fargeindustri som var i rivende utvikling. Dette skyldtes ikke minst at Tyskland ikke respekterte patentlovgivningen, så selv om Perkin hadde sikret mauve med det britiske patentet nr. 36140, kopierte tyskerne oppfinnelsen hans uten skam.
Dessuten kunne leserne av vitenskapsmagasinet The Scientific American allerede i januarnummeret 1864 lære hvordan mauve ble laget, og til og med få tips om hvordan de ulike nyansene kunne oppnås: «Tilsettes en liten mengde saltsyre, blir fargen dypere fiolett og med en større mengde blå».
Kjemikere i Europa og USA kastet seg over forsøk med anilin og andre substanser utvunnet av tjære, som ble utsatt for alle tenkelige kjemiske påvirkninger i håp om å lokke frem nye farger. I takt med at konkurrentene dukket opp over alt, og kvinnenes sans for lilla tok helt av, satte Perkin kreftene inn på å finne frem til den kjemiske utgaven av alizarin, en rød farge utvunnet av røttene på krapplanten.
Lite visste Perkin at den tyske fargeprodusenten BASF hadde gitt seg selv nøyaktig samme oppgave. Perkin fant i 1869 frem til stoffet få måneder før BASF. Han var derfor rystet da han oppdaget at tyskernes søknad om å få verdenspatentet kom i hus én dag før han selv oppnådde en godkjennelse på Londons patentkontor.
Den ellers tilbakeholdende Perkin var for en gangs skyld alvorlig opprørt, for dersom londonkontoret ikke hadde somlet slik, ville Storbritannia stått langt bedre rustet i konkurransen. Som en trøst ga BASF ham eksklusiv rett til å fremstille alizarin i England, men slaget var tapt. I 1879 hadde det tyske keiserriket 17 tjærefargefabrikker mot britenes seks.
Tyskland hadde flust med topp utdannede kjemikere – og som om ikke det var nok, så forlot nå de utvandrede tyske kjemikerne Storbritannia for å dra hjem, der både lønn og arbeidsforhold var betraktelig bedre.
Perkin resignerte. I en alder av bare 35 år solgte den britiske kjemistjernen i 1873 virksomheten og viet seg til laboratorieeksperimentene igjen.
Svart kom på moten i Spania midt på 1500-tallet. Fargen kom fra blodtreet som vokste i spanjolenes nyerobrede koloni Mexico. Kjemiens utgave: Ved å rense anilin-lilla med alkohol fremstilte den tyske kjemikeren Caro i 1860 en svart farge.
Tysk verdensherredømme
Mens krappdyrkere overalt i Europa måtte legge ned, gikk syntetisk rødt til topps som den viktigste varen i tysk fargeindustri, som nå besto av mange fabrikker. Konkurransen var hard, og bare de mest effektive overlevde. Tre firmaer klarte seg særlig godt: Bayer & Co., Hoechst og BASF, som alle var blitt grunnlagt i begynnelsen av 1860-årene.
Lenge før verdensutstillingen i London i 1862 hadde den kjøpmannsutdannede Friedrich Bayer skaffet seg en prøve av Perkins mauve. Bayer, som var sønn av en vever, hadde spesialisert seg på å handle med naturlige fargestoffer, men i sitt vesle firma i Barmen ved Wuppertal drømte han om å lage syntetiske fargestoffer selv en dag.
Kundene moret seg hjertelig over drømmen hans, men i baren på det lokale Hotel zur Pfalz møtte han Friedrich Weskott, som tok ham på alvor. Weskott drev et lite bomullsfargeri, og det tok ikke lang tid før de to nye vennene begynte å lage anilinfarger i Weskotts kjøkken. Fordi oppskriften ikke var noen industrihemmelighet, fikk de orden på prosessen etter et halvt års forsøk. I 1862 kunne den driftige Bayer skrive til kundene sine at han snart skulle åpne en anilinfargefabrikk.
De faktiske forholdene nevnte han ikke – fabrikken hadde bare én ansatt, og fru Bayer tok seg av kontorarbeidet. Men før året var omme, hadde fabrikken tolv ansatte og en dyktig kjemiker, som kunne utvide repertoaret med fuksinrød, grønt og seks ulike blåfarger.
Tre år senere hadde Bayer tre fabrikker, og Tyskland var blitt verdens ledende fargeleverandør. Som den siste fargen i tjærens magiske palett kom «fargenes konge» på plass i 1897 – den blåsvarte indigo. 20 års målrettet forskning lå bak, og investeringer på mange millioner riksmark betalt av BASF. Heldigvis kunne ikke verden få nok indigo, og satsingen var snart tjent inn igjen.
Perkin hylles som helt
I 1906 – 50 år etter at fargestoffet mauve ble oppdaget – dro den aldrende Perkin med kone og døtre til USA. Han var invitert av fremtredende universitetsfolk, politikere og representanter for den kjemiske industrien, og hensikten var å hylle ham. Ikke bare hadde han skapt grunnlaget for den lukrative fargeindustrien, innsatsen hadde også ført til avgjørende fremskritt på alle mulige felt som for eksempel medisin, sprengstoff, fotografi og trykkeri. I dagevis nøt han festmiddager, hørte på hyllesttaler og mottok utmerkelser.
Hvis det var én dråpe malurt i de fine vinglassene, skyldtes det at Tyskland var den egentlige vinneren av det kjemiske kappløpet. Men den posisjonen skulle snart gå tapt. I 1914 beordret keiser Vilhelm 2. en omlegging av den tyske fargeindustrien til å begynne å produsere sprengstoff og giftgass. Samtidig ga han ordre om å stanse eksporten av fargestoff – slik ville han fremkalle en ødeleggende krise i fiendens tekstilindustri.
Over natten måtte franske og britiske tekstilprodusenter klare seg uten de strålende, vaskeekte fargene. Den keiserlige strategien slo imidlertid feil på lang sikt, for både Storbritannia og USA fikk fart på egen produksjon. Tyskland var slått på hjemmebane.
Du kan lese mer om hvordan gassverk skapte tjære som biprodukt her