Det første lyset som kom fra elektrisitet opplyste verden i 1802.
Da koblet den britiske kjemikeren Humphry Davy et elektrisk batteri til et stykke platina som begynte å gløde.
Gløden var svak og gikk ut med en gang – den hadde derfor ingen praktisk funksjon.
Men hendelsen hadde vakt Davys nysgjerrighet, og han kastet seg ut i en lang rekke eksperimenter med dette nye, uutforskede fenomenet.
Resultatet var at han noen år senere kunne presentere den første elektriske lampen.
Humphrey Davy utviklet også den såkalte “Davy lamp”, en sikkerhetslampe som ble brukt i gruvene. Den viste bl.a. om det var farlig gass i gruven.
Prinsippet bak oppfinnelsen, en såkalt lysbuelampe, var å etablere en kontrollert lysbue mellom to strømførende kullstaver som var plassert overfor hverandre.
Den elektriske gnisten som ble generert kunne lyse opp en lampe.
Davys lampe lyste altfor sterkt til privat bruk, men ble snart populær i gatebelysningen i flere større byer – i takt med utviklingen av dynamoer som kunne levere en stabil elektrisk forbindelse.
Elektrisitet ble først for alvor populær som lyskilde da Thomas Edison i 1879 tok patent på en glødepære.
I de foregående tiårene hadde flere andre oppfinnere utviklet sine egne pærer, men de fleste fungerte bare som eksperimenter.
Edison kjøpte noen av de tidligere patentene og fikk laget en både praktisk og billig lyspære som kom på markedet i 1880.