Diamanter: Slik sikret De Beers seg et verdensherredømme
I løpet av bare 22 år skaper briten Cecil Rhodes gruveselskapet De Beers, som kontrollerer all handel med diamanter. Trusler, hemmelige prisavtaler og underbetalte arbeidere baner vei for suksessen.
De Beers har i dag 20 000 ansatte. Firmaet er fortsatt verdens største diamantprodusent.
Som et edderkoppnett henger hundrevis av lange tau på kryss og tvers inn over De Beers-gruven dypt inne i Sør-Afrika.
I tauene er det festet kurver med jord og stein som heises opp mot overflaten. Når som helst kan et tau ryke og sende innholdet i kurven i hodet på arbeiderne 50 meter lenger nede – med død eller lemlestelse som følge.
Nede i gruven sliter tusenvis av arbeidere i gangene. Med hakker, bor og spader huler de ut undergrunnen i jakten på diamanter. Fortjenesten på de kostbare steinene havner sjelden i gruvearbeidernes egne lommer.
I stedet er formuene fra verdens største diamantfunn i ferd med å gjøre en nystiftet virksomhet til en dominerende gigant.
Selskapet heter De Beers, og det skyr ingen midler i jakten på profitt. Fra 1880 og 22 år fremover kjøper firmaet systematisk opp jord fra fattige gruveeiere, truer konkurrenter, trikser med prisene og blir styrtrikt på sitt verdensomspennende diamantmonopol.
Overvåket av hvite kontrollører finkjemmet svarte arbeidere pulverisert jord for diamanter.
Afrikas stjerne lokket lykkejegere
Diamanteventyret begynte i 1866, da en bonde fant en glitrende stein nær Orange River 300 kilometer fra kysten av Sør-Afrika. Steinklumpen skiftet hender en rekke ganger for småbeløp, før den havnet hos en ekspert som slo fast at det dreide seg om en diamant på 21,25 karat.
De første lykkejegerne la i vei mot Sør-Afrikas indre, og da diamanten Afrikas stjerne på 82 karat ble funnet tre år senere ved Orange River, begynte en storstilt valfart til området av innvandrere med spade, hakke og drømmen om rask rikdom. I løpet av ti år ble Sør-Afrikas hvite befolkning fordoblet og tollinntektene tredoblet.
Ved Orange River hadde bonden Johannes Nicolaas De Beer sin farm. Han var en kristen og nøysom mann som så med forakt på de grådige diamantgraverne. Han og broren Diederik Arnoldus fant imidlertid også diamanter på sin eiendom, men de hadde ikke tenkt å la seg rive med av diamantbølgen.
Brødrene solgte derfor jorden sin. Johannes fikk 6000 guineas for sin del, noe som var under halvparten av prisen på Afrikas stjerne. Etter hvert som det ble gravd opp bøttevis med diamanter på De Beers tidligere eiendom, angret den ulykkelige selgeren, og mente han burde ha forlangt seks millioner guineas i stedet.
I 1880 begynte briten Cecil Rhodes å kjøpe opp jorden på De Beers tidligere farm, bit for bit. Diamantprisene hadde kollapset, ganske enkelt fordi de sørafrikanske gruvene var så spekket med edelsteiner at verdensmarkedet hvert år ble oversvømt av mer enn et halvt tonn diamanter.
De før så sjeldne steinene ble nå bare vurdert som en halvedelstein, på linje med topas eller turkis. Mange gruveeiere bukket under for prisfallet, men 27 år gamle Rhodes øynet sjansen til å bli rik, og stiftet et selskap som han ga navn etter jordens tidligere eiere: De Beers Mining Company Limited.
Midlene til å kjøpe opp jord hadde han tjent ved å selge isblokker til svettende gruvearbeidere og pumpe vann ut av oversvømte gruveganger. Stykke for stykke fikk Rhodes kontroll over De Beers-gruven.
Med hammer og meisel kløyvde sliperen diamanten for å skape den vakre edelsteinen.
Cecil Rhodes stjal genial idé
Rhodes lå konstant i priskrig med en rekke konkurrenter, hvorav mange var betydelig større og rikere enn hans eget selskap, De Beers. Da politikeren J.X. Merriman i 1886 henvendte seg til ham med et interessant forslag, var Rhodes derfor ytterst lydhør.
Merriman foreslo at alle Sør-Afrikas gruveselskaper innenfor diamantbransjen skulle gå sammen. Noen uker senere rykket Rhodes inn store annonser i Sør-Afrikas aviser. Her beskrev han fordelene med ett stort sørafrikansk diamantselskap for å sikre høye priser på edelstein – og tok selv hele æren for ideen. Merriman var både rasende og skuffet og kalte Rhodes for «listig, lunefull og en person han heller ville ha som motstander enn som venn, for da visste man hvor man hadde ham».
Rhodes kunne imidlertid også være mer utspekulert. Da han på et tidspunkt manglet kontanter, solgte han en stor kasse diamanter til sin erkerival Barney Barnato. De to skrev under på avtalen, og Barnato gledet seg allerede til å oversvømme markedet med disse diamantene, og dermed tvinge Rhodes i kne.
Men da Rhodes strakte seg for å trykke Barnatos hånd, veltet han kassen med sirlig sorterte diamanter. Rhodes fikk det til å se ut som et uhell, og trikset sikret ham seks uker til å selge sine egne diamanter til høy pris og tjene en formue – så lang tid tok det Barnatos ansatte å sortere kassens innhold på nytt.
I 1888 lyktes Rhodes’ plan, og Sør- Afrikas fire største diamantselskaper slo seg sammen i firmaet De Beers Consolidated Mines. Rhodes fikk det overordnede ansvaret, og med ufine metoder skrapte han sammen formuer til seg selv og de andre eierne.
For å kontrollere tilbudet av diamanter opprettet Rhodes fiktive selskaper, slik at det utenfra så ut som om det frie markedet styrte prisen. I realiteten trakk Rhodes i de trådene som skulle til for å holde tilbudet nede og prisene kunstig høye.
Dersom prisen på en bestemt type diamanter ble for lav, lot han i en periode bare være å legge denne typen diamanter ut for salg. Dermed ble diamanter snart igjen en sjelden og eksklusiv vare, sett fra forbrukernes ståsted.
De Beers’ monopol kostet også arbeidsplasser, for Rhodes sa opp flere tusen gruvearbeidere for å redusere firmaets utgifter. De arbeidsløse gruvearbeiderne gikk i protestmarsj til De Beers’ hovedkontor i Kimberley.
Her brant de en dukke som lignet på Rhodes, og en av arrangørene holdt en ilsk tale: «Flammene vil nå fortære de siste dødelige restene av Cecil Rhodes – fusjonenes general og diamantenes konge. La oss utbringe et trefoldig hurra for grådighetens villige redskap. Måtte Gud fortære ham».
Etter dette reiste Rhodes som regel med stor politieskorte når han skulle inn og ut av gruvebyene i Sør-Afrika. Rhodes fikk også gruvebyenes butikkeiere på nakken da han sperret alle De Beers’ svarte arbeidere inne bak piggtrådgjerder i store leirer. Fra da av fikk de bare oppholde seg nede i gruvene og inne i leirene. Mat og andre forsyninger ble de nødt til å kjøpe i De Beers’ butikker innenfor gjerdet.
En reklamekampanje gjorde diamanter til kjærlighetens edelstein. Etterspørselen steg dramatisk.
De Beers styrte Sør-Afrika
I 1890 kontrollerte De Beers 90 prosent av verdens diamantproduksjon. Inntektene gjorde firmaet til en politisk maktfaktor.
Da et nytt stort diamantfunn året etter ble gjort i Sør-Afrika, var imidlertid den høye diamantprisen igjen truet. De Beers ville derfor kjøpe gruven, mens arbeidsløse gruvearbeidere krevde forkjøpsrett.
Sør-Afrikas statsminister nedsatte en kommisjon som skulle finne ut hvilken kjøper landet var best tjent med. Kommisjonen anbefalte De Beers.
Valget var ikke overraskende, ettersom Sør-Afrikas statsminister het Cecil Rhodes.