Gulljubileumsdiamanten

Den stygge andungen

Det økonomiske jordskjelvet som startet med børskrakket i Wall Street i 1929 og gikk som en tsunami verden rundt, slo bunnen ut av diamantmarkedet.

I 1932 innstilte man driften i den rike sørafrikanske Premier Mine som Thomas Cullinan hadde åpnet i 1903. Gården i nærheten, Zonderwater, opprettet et suppekjøkken slik at i hvert fall barna til de tidligere gruvearbeiderne skulle få noe å spise, og i årene fra 1941 til 1945 holdt britene italienske krigsfanger internert på stedet – enten i den nesten avfolkede gruvebyen eller i telt på den tidligere golfbanen.

Ved krigens slutt fikk 30 000 italienere lov til å bli i Sør-Afrika, og noen av dem ble gruvearbeidere da diamantgiganten De Beers etter hvert åpnet for ny drift i takt med at verden på nytt fikk lyst til å kjøpe og eie diamanter.

Den navnløse brune diamanten

I 1966 førte det til funnet av et stort diamantkrystall med en merkelig brun farge. Ekspertene avfeide den som verdiløs. Den Navnløse brune, som den ble kalt, ble sendt til en av verdens ledende diamantslipere, Gabriel Tolkowsky, som ville bruke den til å teste forskjellige teknikker på sitt verksted i Antwerpen.

Men da han hadde eksperimentert og jobbet med den i to år, fant han ut at resultatet var oppsiktsvekkende: En vakker gulbrun diamant som i bearbeidet tilstand veide hele 545,67 karat, hvilket var 15,37 karat mer enn verdens til da største diamant.

I 1995 ble den solgt av De Beers til en gruppe thailandske forretningsfolk, som ga den navnet Gulljubileumsdiamanten. Den skulle være en gave til kon Bhumibol Adulyadej i anledning av at han hadde sittet 50 år på tronen.