De tidligste skriftlige kildene som nevner diamanter ble nedtegnet i India ca. 300 f.Kr. På denne tiden hadde inderne for lengst fått øynene opp for diamantenes skjønnhet og hadde gravd etter den ettertraktede edelsteinen i århundrer.
Verket Arthashastra forteller om den livlige handelen med diamanter, som var utrolig ettertraktet og ble ansett som “juvelen over alle andre.”
Omtrent samtidig forteller teksten Ratna Pariksha hvordan forskjellige diamanter ble testet og rangert. Begge verkene hevder at diamanter er magiske steiner som kan beskytte eierne mot all verdens ulykker – bl.a. ild, slanger og onde ånder.
En av verdens største diamanter, Koh-i-Noor, ble funnet i India på 1300-tallet. Det gikk rykter om at den førte uhell med seg for alle mannlige bærere og har derfor bare vært båret av kvinner siden den kom til den britiske kongefamilien i 1849. Diamanten ble innsatt i Queen Mary's Crown i 1911 og båret ved kroningen av George 5 og dronning Mary. I dag er stenen i kronen en replika – den ekte varen sitter i en brosje som dronning Elizabeth eier.
Fra India nådde enkelte diamanter Europa. Her ble de et symbol på makt og rikdom og brukt i kongekroner.
I Frankrike vedtok Ludvig 9 en lov som bestemte at bare kongen kunne bære de dyrebare edelsteinene.
Loven gjorde bare at appetitten på diamanter økte, og prisene eksploderte.
Først da Vasco da Gama oppdaget sjøveien til India i 1499, fikk europeerne adgang til å kjøpe de ettertraktede steinene direkte fra inderne.