Urin gjorde England til stormakt
I 1600-tallets England kunne urinmettet jord innbringe så store summer at det ble forbudt å fjerne jorden fra staller for å bruke den som gjødsel. Jorden var forbeholdt kongens embetsmenn, og de dro land og strand rundt for å utvinne salpeter til krutt.

Europas kongehus kontrollerte salpeterproduksjonen. Opprørere, for eksempel under den franske revolusjon, måtte derfor lage salpeteren selv.
Benkene er røsket opp og kastet ut, det stampede gulvet hakket opp og hauger av nyoppspadd jord gjør det umulig å ta seg frem. Sognebarna i Chipping Norton sørøst i England kan verken gå til gudstjeneste eller begrave sine døde.
Året er 1634, men det er verken vandaler eller lovløse bøller som har vært på ferde.
Det er salpetersydere, embetsmenn med kongelig fullmakt til å grave etter salpeter. Sognebarna kan klage, men de vil neppe bli hørt. Salpeter er nemlig uunnværlig for kruttproduksjonen – og dermed nasjonens sikkerhet.
Salpeter dannes i jord med høyt innhold av ammoniakk – fra for eksempel urin. Vann vasker ut salpeteren, så større salpeterforekomster fins bare i jord som er beskyttet mot regn, som jordgulv i staller og fjøs.
I jakten på råstoffet må salpetersyderen ikke sjelden smake på jorden for å avgjøre kvaliteten.
Også kirker står høyt i kurs hos enkelte salpetersydere, blant dem Nicholas Stephens, som leder gravearbeidet i kirken i Chipping Norton. Mange kirker har egne tissesteder, som gir optimale vilkår for salpeteren.
Kirkegjengere med inkontinens bidrar ifølge en av Stephens' menn også til salpeteren – han forsvarer gravingen med at «jorden i kirker er best fordi kvinner tisser på benkene, noe som gir førsteklasses salpeter».