Berømt dansk skip led hard skjebne

Tredjestyrmann Bo Zimmermann sover i køya si da han blir brutalt kastet i gulvet. Han kommer seg på bena og stormer ut på dekk, der han ser at Tornator har gått nesten en meter opp på et skjær.

Navnet Tornator har lasteskipet bare brukt siden 1940 – skipet ble opprinnelig døpt Selandia. Det ble bygget i 1912, som et av verdens første havgående skip som var utstyrt med dieselmotor. Nå kjemper det berømte skipet og mannskapet for livet i en iskald bukt ved foten av vulkanen Fuji.

Olje fra Det fjerne østen lokket

Selandia var en kjempeinvestering da det danske handelsselskapet Østasiatisk Kompagni (ØK) bestilte henne hos verftet B&W i København i 1911. Lasteskipet skulle være 112,8 m langt, og foruten store lasterom skulle det være plass til 22 passasjerer om bord.

Ingen hadde tidligere prøvd å bygge et havgående skip av den størrelsen med noe annet enn en dampmaskin til å drive propellen. Men ØK ville ha dieselmotorer som dem tyskeren Rudolf Diesel hadde oppfunnet bare 14 år tidligere. Dieselmotorer gikk på olje, som ØK kunne kjøpe billig i Det fjerne østen.

B&W brukte noe over et halvt år på å fullføre prosjektet, og Selandia la ut på sin jomfrureise til Thailand 17. februar 1912. I årene som fulgte, var hun i fast rutefart mellom København og Bangkok. Etter som tiden gikk og dieselmotorer ble alminnelige, forsvant nyhetens interesse for verdenssensasjonen. Allerede i 1936 var hun et trett, aldrende skip på 24 år, og ØK solgte henne.

Da tyskerne okkuperte Norge og Danmark den 9. april 1940, lå Selandia på et verft i Norge. Etter at reparasjonene var fullført, ble hun solgt videre til Finland-Amerikalinjen hvor de nye finske eierne døpte henne om til Tornator. Skipet ble igjen satt til å seile på Det fjerne østen.

Den 7. mars 1941 la hun ut fra Liinakhamari i Petsamo på Finlands daværende nordkyst og satte kursen mot Yokohama i Japan. Lasten inneholdt 6500 tonn svensk stål og finsk papir. Som ikke-krigførende land kunne Finland seile fritt om på havene, og Tornator dro derfor vestover og nådde Japan via Panamakanalen i mai 1941.

Skipet skulle ha hatt med et lass tobakk tilbake til Finland, men avgangen måtte avlyses da det tikket inn et telegram: Finland hadde gått inn i verdenskrigen på tysk side. Tornators finske eiere valgte derfor å la det japanske rederiet Yamashita Kiesen chartre skipet – med det finske mannskapet.

Dermed var Tornator i sikkerhet i et land langt fra krigshandlingene. Trodde eierne. Men noen måneder senere bombet imidlertid japanske fly USAs marinebase Pearl Harbor, og verdenskrigen spredte seg til Stillehavet. I stedet for rutefart i rolige farvann foregikk hver eneste av Tornators seilaser mellom Japan og Kina med livet som innsats.

Skipet brakk i to

Etter flere vellykkede seilaser havnet skipet på et skjær nær vulkanen Fuji den 25. januar 1942. Her satt hun hjelpeløst fast, som styrmann Bo Zimmermann forklarte det:

“Hvis vi bare hadde hatt kraner, så ville vi ha kastet lasten over bord, men å øse med spader, slik vi forsøkte, fikk ikke skipet til å stige så mye som en tomme.”

Neste morgen beordret kapteinen 16 mann i land, der de ble innlosjert på et elendig hotell. Verten kunne ikke tilby hverken møbler eller varmeovner, og kokken serverte bare tørrfisk og te brygget på tørket tang.

Etter noen dager fikk Zimmermann lov til å klatre opp i et fyrtårn og sende morse ut til kameratene på Tornator om at proviant fra lasten skulle bringes i land. Deretter rodde han og en kollega ut til skipet, som kjempet for livet på tredje dagen.

“Vi fikk med ganske mye proviant i land og tilberedte maten etter alle kunstens regler i gryten som sto midt på bastmatten. Slik satt vi så hele natten – som indianere rundt et leirbål”, fortalte Zimmermann.

Sjømennene hadde ikke før falt i søvn etter festmåltidet før resten av mannskapet fra Tornator braste inn. Storm og høye bølger hadde fått skipet til å knekke på midten. Etter fem dager på revet var Tornators dødskamp overstått. Fredag den 30. januar 1942 – 30 år etter jomfruturen – tok havet det verdenskjente diesellasteskipet.

Neste morgen ble finnene fraktet til Yokohama med tog. Japanske myndigheter lovet at de nok skulle komme hjem, men selv om Finland nå kjempet på samme side som Japan, var oppgaven vanskelig.

Ingen skip med kurs for Europa kunne uten videre ta 28 ekstra sjømenn om bord, så løsningen ble å dele Tornators mannskap i mindre grupper. Likevel tok det ti måneder før de første kom av sted.

Kaptein Kurt Brander, maskinsjef Arne Ekbom, telegrafist Saarela og steward Bjennäs ble omsider tatt om bord i det tyske tankskipet Hohenfriedberg i november 1942.

“Etter å ha rengjort tankene og tatt om bord et lass med kokosfett i Manila og bunkersolje i Singapore, seilte vi mot Europa rett før jul”, forklarte Ekbom.

Skipet seilte gjennom Sundastredet mellom Sumatra og Java. Området hadde vært åsted for et sjøslag mellom japanske og allierte marinestyrker, men i ly av nattemørket klarte tankskipet å snike seg ut i Det indiske hav.

Granatregn

Det gikk ikke like bra for andre av Tornators besetningsmedlemmer. Det tyske lasteskipet M/S Ramses forsøkte også – visstnok under falskt norsk flagg – å snike seg gjennom Sunda.

Ramses hadde med en last med rågummi til Tysklands krigsindustri, 78 krigsfanger og 10 finske sjømenn. Til finnenes store ulykke fikk to allierte krigsskip øye på henne. Den tyske kapteinen beordret alle mann i båtene og senket deretter skipet sitt. Alle fra det synkende skipet ble deretter tatt om bord på de allierte skipene og internert i Australia.

Det gikk ikke stort bedre for Ekbom og de tre andre finnene om bord på Hohenfriedberg. Etter å ha krysset Det indiske hav nådde skipet havet øst for Asorene 105 dager senere – 1600 km vest for den portugisiske kysten.

Her hadde Hohenfriedbergs kaptein avtalt å møte tre tyske ubåter i åpent hav. Ubåtene skulle frakte finner og krigsfanger videre til Frankrike. Men ingenting kom til å gå som planlagt.

Ekbom, Brander, Saarela og Bjennäs fra Tornator skulle akkurat til å forlate Hohenfriedberg for å ro over til ubåtene da britiske granater begynte å eksplodere farlig nær dem. Ekbom sa senere:

“Under et granatregn eksploderte skipet (Hohenfriedberg, red.), og vi bega oss av sted i to livbåter. Den tredje kantret, og alle endte i vannet. Vi kunne jo ikke ro bort fra granatilden, så vi begynte å plukke opp kameratene våre.”

De tre tyske ubåtene dykket og tok opp kampen med krysseren, som raskt tok flukten – med tyskerne i hælene. Tilbake på det endeløse Atlanterhavet satt finnene og de andre skipbrudne i to overfylte joller.

Etter hvert som natten falt på, og alle håpet inderlig på å få se et periskop bryte havoverflaten, snek kulden og motløsheten seg inn i de forliste sjømennene.

“Vinden økte i styrke, og det var kaldt, spesielt for dem som hadde kommet rett fra varmen i maskinrommet og ut i båtene – for ikke å snakke om dem som hadde falt i vannet og satt der gjennomvåte", sa Ekbom.

En av ubåtene oppdaget til slutt nødrakettene som de forliste avfyrte med jevne mellomrom. I all hast ble alle hentet om bord.

Bare de sårede fikk ligge

Verdenskrigens ubåter var allerede trange og klaustrofobiske. De mange ekstra sjøfolkene forvandlet U 264 til en sardinboks å oppholde seg i.

“Etter syv dagers seilas – med køyer bare til sårede og sitteplasser etter tur – ankom båten St. Nazaire”, fortalte Ekbom.

Den 5. mars 1943 satte U 264 de fire finnene i land i Frankrike. Siste etappe av hjemreisen foregikk med tog gjennom det tyskokkuperte Europa.

Ekbom og de tre andre ankom Finland sommeren 1943 – halvannet år etter grunnstøtingen på et japansk skjær, og 27 måneder etter at Tornator hadde seilt fra Petsamo. Resten av mannskapet kom hjem først etter krigen – bortsett fra én som giftet seg med en japaner og ble i landet.