Selandia

Berømt dansk skip led hard skjebne

I januar 1942 går skipet Tornator på et skjær utenfor Japan. De 28 finske sjømennene om bord kjemper desperat for å redde skipet, men ulykken blir begynnelsen på et årelangt mareritt for sjømennene.

I januar 1942 går skipet Tornator på et skjær utenfor Japan. De 28 finske sjømennene om bord kjemper desperat for å redde skipet, men ulykken blir begynnelsen på et årelangt mareritt for sjømennene.

Dahlgren, Bernh. Edvard/Sjöhistoriska museet

Av alle sjømennene som er fanget på feil side av fronten under 2. verdenskrig, må de 28 finnene om bord på lasteskipet Tornatorvære blant de hardest rammede. Skipet deres er chartret av et japansk rederi – og siden krigsutbruddet i Stillehavet i desember 1941 har mannskapet vært avskåret fra å komme hjem til Finland.

Sjømennene må fortsette med å seile for japanerne. Den 19. januar 1942 legger Tornator derfor ut fra havnebyen Qingdao i det japansk-okkuperte Kina for å seile en last med kull til Yokohama. Vinden blåser 11 sekundmeterer, og det er hard sjøgang. Men verre er det at skipets kompass viser feil, og at amerikanske ubåter lurer i farvannet.

Etter seks dagers seilas telegraferer rederiet at Tornator skal søke ly i Surugabukta 100 km sørvest for Yokohama. Kaptein Kurt Brander endrer kurs for å komme i sikkerhet, men bare et kvarter senere går det galt.

Selandia i havn

Selandia ved ankomsten til Bangkok i 1912.

© Public domain

Tredjestyrmann Bo Zimmermann sover i køya si da han blir brutalt kastet i gulvet. Han kommer seg på bena og stormer ut på dekk, der han ser at Tornator har gått nesten en meter opp på et skjær.

Navnet Tornator har lasteskipet bare brukt siden 1940 – skipet ble opprinnelig døpt Selandia. Det ble bygget i 1912, som et av verdens første havgående skip som var utstyrt med dieselmotor. Nå kjemper det berømte skipet og mannskapet for livet i en iskald bukt ved foten av vulkanen Fuji.

Olje fra Det fjerne østen lokket

Selandia var en kjempeinvestering da det danske handelsselskapet Østasiatisk Kompagni (ØK) bestilte henne hos verftet B&W i København i 1911. Lasteskipet skulle være 112,8 m langt, og foruten store lasterom skulle det være plass til 22 passasjerer om bord.

Ingen hadde tidligere prøvd å bygge et havgående skip av den størrelsen med noe annet enn en dampmaskin til å drive propellen. Men ØK ville ha dieselmotorer som dem tyskeren Rudolf Diesel hadde oppfunnet bare 14 år tidligere. Dieselmotorer gikk på olje, som ØK kunne kjøpe billig i Det fjerne østen.

Fyrbøtere på dampskip

Fyrbøtere var uunnværlige på dampdrevne skip på 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet.

© National Museum of the Royal Navy/Bridgeman Images

Derfor tok diesel innersvingen på dampmaskiner

I løpet av første halvdel av 1900-tallet erstattet dieselmotorer damp til sjøs fordi diesel hadde to helt avgjørende fordeler.

Et dampskip av Selandias størrelse krevde gjerne 25 mann i maskinrommet til å holde dampen oppe og motoren i gang. Fyrbøternes hovedoppgave besto i å skufle kull inn i ovnene hele døgnet. Men dieselmotoren gjorde at Selandia kunne klare seg med åtte mann i maskinrommet fordi det flytende drivstoffet ikke krevde noen håndtering.

I tillegg til at kull til en dampmaskin tar langt mer plass enn olje, er det også et annet vesentlig problem med det gamle drivstoffet: Kull er mindre energieffektivt enn dieselolje. Forbrenningen av 1 kg kull produserer bare 25 megajoule energi, mens dieselolje genererer 42.

Men de dampdrevne skipene forsvant ikke fra den ene dag til den neste da dieselmotorer vant terreng i skipsfarten. De siste dampmaskinene til skip og lokomotiver ble bygget rundt 1950 og var i drift til langt ut i 1970-årene.

B&W brukte noe over et halvt år på å fullføre prosjektet, og Selandia la ut på sin jomfrureise til Thailand 17. februar 1912. I årene som fulgte, var hun i fast rutefart mellom København og Bangkok. Etter som tiden gikk og dieselmotorer ble alminnelige, forsvant nyhetens interesse for verdenssensasjonen. Allerede i 1936 var hun et trett, aldrende skip på 24 år, og ØK solgte henne.

Da tyskerne okkuperte Norge og Danmark den 9. april 1940, lå Selandia på et verft i Norge. Etter at reparasjonene var fullført, ble hun solgt videre til Finland-Amerikalinjen hvor de nye finske eierne døpte henne om til Tornator. Skipet ble igjen satt til å seile på Det fjerne østen.

Den 7. mars 1941 la hun ut fra Liinakhamari i Petsamo på Finlands daværende nordkyst og satte kursen mot Yokohama i Japan. Lasten inneholdt 6500 tonn svensk stål og finsk papir. Som ikke-krigførende land kunne Finland seile fritt om på havene, og Tornator dro derfor vestover og nådde Japan via Panamakanalen i mai 1941.

“Hvis vi bare hadde hatt kraner, så ville vi ha kastet lasten over bord.” Bo Zimmermann, styrmann på Selandia.

Skipet skulle ha hatt med et lass tobakk tilbake til Finland, men avgangen måtte avlyses da det tikket inn et telegram: Finland hadde gått inn i verdenskrigen på tysk side. Tornators finske eiere valgte derfor å la det japanske rederiet Yamashita Kiesen chartre skipet – med det finske mannskapet.

Dermed var Tornator i sikkerhet i et land langt fra krigshandlingene. Trodde eierne. Men noen måneder senere bombet imidlertid japanske fly USAs marinebase Pearl Harbor, og verdenskrigen spredte seg til Stillehavet. I stedet for rutefart i rolige farvann foregikk hver eneste av Tornators seilaser mellom Japan og Kina med livet som innsats.

Skipet brakk i to

Etter flere vellykkede seilaser havnet skipet på et skjær nær vulkanen Fuji den 25. januar 1942. Her satt hun hjelpeløst fast, som styrmann Bo Zimmermann forklarte det:

“Hvis vi bare hadde hatt kraner, så ville vi ha kastet lasten over bord, men å øse med spader, slik vi forsøkte, fikk ikke skipet til å stige så mye som en tomme.”

Selandia

Selandia gikk på grunn ved innseilingen til Surugabukta, der skjær før hadde kostet sjøens folk dyrt.

© Shutterstock

Neste morgen beordret kapteinen 16 mann i land, der de ble innlosjert på et elendig hotell. Verten kunne ikke tilby hverken møbler eller varmeovner, og kokken serverte bare tørrfisk og te brygget på tørket tang.

Etter noen dager fikk Zimmermann lov til å klatre opp i et fyrtårn og sende morse ut til kameratene på Tornator om at proviant fra lasten skulle bringes i land. Deretter rodde han og en kollega ut til skipet, som kjempet for livet på tredje dagen.

“Vi fikk med ganske mye proviant i land og tilberedte maten etter alle kunstens regler i gryten som sto midt på bastmatten. Slik satt vi så hele natten – som indianere rundt et leirbål”, fortalte Zimmermann.

Sjømennene hadde ikke før falt i søvn etter festmåltidet før resten av mannskapet fra Tornator braste inn. Storm og høye bølger hadde fått skipet til å knekke på midten. Etter fem dager på revet var Tornators dødskamp overstått. Fredag den 30. januar 1942 – 30 år etter jomfruturen – tok havet det verdenskjente diesellasteskipet.

Selandia

HMS Sussex var bare et av mange allierte krigsskip som gjorde Tornator-mannskapets hjemreise til et mareritt. De finske sjømennene kom nemlig om bord på tyske fartøyer som forsøkte å bryte de alliertes marineblokade. Dermed ble de legitime mål for allierte krigsskip.

© History Archive

Neste morgen ble finnene fraktet til Yokohama med tog. Japanske myndigheter lovet at de nok skulle komme hjem, men selv om Finland nå kjempet på samme side som Japan, var oppgaven vanskelig.

Ingen skip med kurs for Europa kunne uten videre ta 28 ekstra sjømenn om bord, så løsningen ble å dele Tornators mannskap i mindre grupper. Likevel tok det ti måneder før de første kom av sted.

Kaptein Kurt Brander, maskinsjef Arne Ekbom, telegrafist Saarela og steward Bjennäs ble omsider tatt om bord i det tyske tankskipet Hohenfriedberg i november 1942.

“Etter å ha rengjort tankene og tatt om bord et lass med kokosfett i Manila og bunkersolje i Singapore, seilte vi mot Europa rett før jul”, forklarte Ekbom.

Skipet seilte gjennom Sundastredet mellom Sumatra og Java. Området hadde vært åsted for et sjøslag mellom japanske og allierte marinestyrker, men i ly av nattemørket klarte tankskipet å snike seg ut i Det indiske hav.

Granatregn

Det gikk ikke like bra for andre av Tornators besetningsmedlemmer. Det tyske lasteskipet M/S Ramses forsøkte også – visstnok under falskt norsk flagg – å snike seg gjennom Sunda.

Selandia i havn

Ramses og mange andre tyske handelsskip fikk ordre om å seile verden rundt etter gummi, olje og andre råvarer til Hitlers krigsindustri. Sjøreisene var lange og farefulle.

© Public domain

Ramses hadde med en last med rågummi til Tysklands krigsindustri, 78 krigsfanger og 10 finske sjømenn. Til finnenes store ulykke fikk to allierte krigsskip øye på henne. Den tyske kapteinen beordret alle mann i båtene og senket deretter skipet sitt. Alle fra det synkende skipet ble deretter tatt om bord på de allierte skipene og internert i Australia.

Det gikk ikke stort bedre for Ekbom og de tre andre finnene om bord på Hohenfriedberg. Etter å ha krysset Det indiske hav nådde skipet havet øst for Asorene 105 dager senere – 1600 km vest for den portugisiske kysten.

Her hadde Hohenfriedbergs kaptein avtalt å møte tre tyske ubåter i åpent hav. Ubåtene skulle frakte finner og krigsfanger videre til Frankrike. Men ingenting kom til å gå som planlagt.

Forlis og krig gjorde at Tornators mannskap fikk store problemer med å komme seg hjem. Maskinsjef Arne Ekbom var en av de heldige. Etter over to år og en jordomseiling så han endelig Finland igjen.

Selandia
© Shutterstock

Gjennom Panamakanalen

Den 7. mars 1941 la Tornator ut fra Petsamo ved Barentshavet. Siden skipet tilhørte en ikke-krigførende nasjon, fikk det seile gjennom Panamakanalen og ankom Japan den 27. mai 1941. Her ble hun chartret av et japansk rederi.

Selandia
© Shutterstock

På grunn utenfor Japan

Etter å ha tatt om bord last i den kinesiske havnebyen Qingdao seilte Tornator til Japan. Den 25. januar 1942 gikk hun på et skjær utenfor Surugabukta. Her sank skipet fem dager senere.

Selandia
© Shutterstock

Med tysk skip hjemover

Maskinsjef Ekbom måtte vente i ti måneder i Japan før han kunne begynne sin lange hjemreise den 11. november 1942. Om bord på den tyske blokadebryteren Hohenfriedberg seilte han fra Yokohama gjennom Sundastredet, rundt Kapp det gode håp og mot Asorene.

Selandia
© Shutterstock

Senket og reddet

Øst for Asorene skulle Ekbom og de tre andre gå om bord i tyske ubåter for å unngå de alliertes patruljer. Men 26. februar 1943 angrep den engelske krysseren HMS Sussex plutselig Hohenfriedberg. Skipet sank, men Ekbom og de tre andre ble plukket opp av den tyske ubåten U 264.

Selandia
© Shutterstock

Gjennom Hitlers Europa

Den 5. mars 1943 var U 264 fremme ved den tyske ubåtbasen i St. Nazaire, som nettopp hadde blitt bombet sønder og sammen av de allierte. Derfra reiste han med tog gjennom det tyskokkuperte Frankrike og kom hjem til Finland våren 1943.

Ekbom, Brander, Saarela og Bjennäs fra Tornator skulle akkurat til å forlate Hohenfriedberg for å ro over til ubåtene da britiske granater begynte å eksplodere farlig nær dem. Ekbom sa senere:

“Under et granatregn eksploderte skipet (Hohenfriedberg, red.), og vi bega oss av sted i to livbåter. Den tredje kantret, og alle endte i vannet. Vi kunne jo ikke ro bort fra granatilden, så vi begynte å plukke opp kameratene våre.”

De tre tyske ubåtene dykket og tok opp kampen med krysseren, som raskt tok flukten – med tyskerne i hælene. Tilbake på det endeløse Atlanterhavet satt finnene og de andre skipbrudne i to overfylte joller.

Robåt

En av ubåtene fikk omsider øye på nødrakettene som de forliste jevnlig fyrte av fra livbåten midt i Atlanterhavet.

© Popperfoto/Getty Images

Etter hvert som natten falt på, og alle håpet inderlig på å få se et periskop bryte havoverflaten, snek kulden og motløsheten seg inn i de forliste sjømennene.

“Vinden økte i styrke, og det var kaldt, spesielt for dem som hadde kommet rett fra varmen i maskinrommet og ut i båtene – for ikke å snakke om dem som hadde falt i vannet og satt der gjennomvåte", sa Ekbom.

En av ubåtene oppdaget til slutt nødrakettene som de forliste avfyrte med jevne mellomrom. I all hast ble alle hentet om bord.

Bare de sårede fikk ligge

Verdenskrigens ubåter var allerede trange og klaustrofobiske. De mange ekstra sjøfolkene forvandlet U 264 til en sardinboks å oppholde seg i.

“Etter syv dagers seilas – med køyer bare til sårede og sitteplasser etter tur – ankom båten St. Nazaire”, fortalte Ekbom.

Den 5. mars 1943 satte U 264 de fire finnene i land i Frankrike. Siste etappe av hjemreisen foregikk med tog gjennom det tyskokkuperte Europa.

Ekbom og de tre andre ankom Finland sommeren 1943 – halvannet år etter grunnstøtingen på et japansk skjær, og 27 måneder etter at Tornator hadde seilt fra Petsamo. Resten av mannskapet kom hjem først etter krigen – bortsett fra én som giftet seg med en japaner og ble i landet.