Stormen river og sliter i kaptein Larsens skip som blir kastet rundt i vannmassene utenfor sørspissen av Afrika. Igjen og igjen skyller kolossale bølger inn over dekket. Riggen knaker faretruende og varsler at master, bommer og tauverk kan knekke når som helst og falle i hodet på sjømennene på dekk.
I timevis har besetningen om bord på det svenske handelsskipet bedt til høyere makter om å la dem komme seg helskinnet gjennom denne stormfulle natten i 1881. Skipet er på vei til Europa fra Australia, men å runde Kapp det gode håp er alltid et problem. Like før daggry stilner uværet heldigvis av, men vanskelighetene er ennå ikke over.
I det fjerne dukker det plutselig opp et mystisk lys over havet. Kaptein Larsen beordrer en av mennene opp i masten for å finne ut hva som foregår der fremme. Sjømannen når toppen av masten og speider utover, men rekker ikke å rope ned til besetningen før han mister fotfestet. De hører et uhyggelig dunk idet mannen treffer dekket. Han kan nesten ikke bevege seg, men klarer så vidt å ytre tre ord som får det til å gå kaldt nedover ryggen på kameratene: «Den flygende hollender», får han presset frem før han dør.
En annen sjømann klatrer opp i masten. Mannen, en brite ved navn Landersbury, beskriver en skarp rød flamme, og inni den seiler en gammel skute. Landersbury kan tydelig se master, bommer og seil på fartøyet, og han er ikke i tvil. Det er den flygende hollender – havets beryktede spøkelsesskip som alle sjøfolk frykter.
Historien om Den flygende hollender ble meget populær på 1800-tallet og ga inspirasjon til romaner, teaterstykker og malerier.
Hollenderen bringer ulykke og død, og det er også tilfellet for besetningen til kaptein Larsen. To dager før handelsskipet kommer til havn i Rotterdam, dør Landersbury plutselig av et hjerteanfall.
Også et tredje besetningsmedlem blir funnet død, og det allerede samme morgen som sjømennene får øye på den flygende hollender ved Kapp det gode håp. Offeret ligger livløs i køyen sin etter at han har kastet et siste blikk på spøkelsesskipet gjennom et kuøye. Dødsårsaken registreres i skipets loggbok som et resultat av «ekstrem frykt».
Nok en gang har flere fullvoksne menn mistet livet etter å ha sett det sagnomsuste skipet. Den flygende hollender – antakelig den mest berømte maritime legenden av alle – var og er innhyllet i mystikk. Men er historien og de mange beretningene om det gåtefulle fartøyet en myte, eller finnes det en snev av sannhet i fortellingene om spøkelsesskipet?
Kapp det gode håp ved Afrikas sørspiss er kjent for sine farlige farvann og mange stormer.
Skipet nevnt på 1700-tallet
Da besetningen om bord på kaptein Larsens skip så den flygende hollender i 1881, var det ikke første gangen at sjømenn hadde møtt det mystiske spøkelsesskipet. Historikerne tror at fortellingene om den flygende hollender sannsynligvis begynte å florere allerede på begynnelsen av 1700-tallet, da sjømenn satt på vertshusene og fortalte med hes og rusten røst om et forbannelsens skip og en kaptein som fremdeles utfordret det stormfulle havet ved Afrikas sørspiss.
Siden da har møtet med den flygende hollender – også kalt «dødsseileren» – vært alle sjømenns største skrekk. Første gang spøkelsesskipet nevnes i en skriftlig kilde, er i 1790, da en brite ved navn John MacDonald omtaler det sagnomspunne skipet.
I en reisedagbok om seilturene sine på verdenshavene forteller briten blant annet om en farlig passering av Kapp det gode håp hvor «sjømennene sa at de så den flygende hollender», lyder det kort i MacDonalds Travels in various parts of Europe, Asia and Africa during a series of thirty years and upward.
“Herregud, jeg kan ikke tro det! Jeg så nettopp *Den flygende hollender* da jeg kikket over baugen. Hun kom rett mot oss med fulle seil!” Sjømann på Barringtons skip, 1795.
I 1795 skrev den irskfødte straffangen og forfatteren George Barrington den første lengre beretningen om et møte med Den flygende hollender i boken A Voyage to New South Wales.
På reisen fra England til det sørøstlige Australia hadde Barringtons seilskute nettopp passert Kapp det gode håp klokken to om natten da han ble vekket av båtsmannen. Barrington så hvordan «frykt og forferdelse sto å lese i ansiktet hans»: «Herregud, jeg kan ikke tro det! Jeg så nettopp Den flygende hollender da jeg kikket over baugen. Hun kom rett mot oss med fulle seil», utbrøt den skrekkslagne båtsmannen.
Barrington skyndte seg etter båtsmannen opp på dekk for å se skipet han hadde hørt sjømennene snakke om så ofte. Men iren kunne ikke se noe til dødsseileren, og selv om båtsmannen var sikker i sin sak – også fordi han hadde sett at «alle lukene på nedre dekk» av spøkelsesskipet hadde stått åpne til tross for høy sjø – tvilte Barrington. I boken ble synet stemplet som «overtro».
George Barrington var en kjent lommetyv i London. I 1790 ble han dømt til syv års fangenskap i Australia.
Prinsen av Wales så spøkelsesskipet
For de fleste sjømenn var Den flygende hollender imidlertid helt virkelig. Og spesielt én historie fra 1800-tallet styrket folks tro på at den fantes. I 1881 var den britiske tenåringsprinsen Georg, som senere skulle bli kong Georg 5., om bord på seilskipet Bacchante.
Den 16 år gamle prinsen hadde allerede tilbrakt over to år på havet som en del av kadettopplæringen. Til tross for alle dagene til sjøs skulle 11. juli 1881 bli en dag Georg aldri ville glemme.
Den dagen opplevde prinsen av Wales nemlig noe ganske usedvanlig i det australske farvannet mellom Melbourne og Sydney: «Klokken 04.00 krysset Den flygende hollender baugen vår. Som et ekte spøkelsesskip seilte hun i et merkelig selvlysende rødt skjær, og vi kunne se master, bommer og seil», lød prinsens ord.
Den engelske kongen Georg 5 så som ung prins et skip han mente måtte være Den flygende hollender.
Prins Georg var én av i alt 13 mann om bord på Bacchante som opplevde det spektakulære synet, og det gjorde et voldsomt inntrykk på den senere kongen. Den flygende hollender befant seg bare 200 meter unna og «fremsto skarpt som et relieff», men så forsvant spøkelsesskipet helt plutselig:
«Det var ingen spor av skip i horisonten, verken like ved eller i det fjerne. Natten var klar og havet rolig», sto det å lese i loggboken. Prinsen og sjømennene visste imidlertid godt hva skipsklokken hadde slått. De hadde sett det beryktede skipet med egne øyne, og det betød at de hadde uhell i vente.
Og ganske riktig, det gikk ikke mer enn et par timer før ulykken rammet de uheldige sjømennene på Bacchante: «Klokken 10.45 falt utkikksmannen, den første som hadde sett Den flygende hollender om morgenen, ned på fordekket fra merset (den halvsirkelformede plattformen på skipets forreste mast, red.) og ble knust.»
Drukkenskap kan ha bidratt til myten om spøkelsesskipet. Frem til 1970 ble det nemlig servert rom til sjøfolkene i den britiske flåten hver dag rundt middagstider.
For å gjøre vondt verre ble kapteinen på Bacchante alvorlig syk da skipet kom i havn, og livet hans sto ikke til å redde. At en kongelig person hadde sett Den flygende hollender, var i stor grad med på å stadfeste eksistensen av spøkelsesskipet blant de sjøfarende.
Nøyaktig samme år så også svenske kaptein Larsen og hans besetning hollenderen, og tre år senere var det sjøfolkene på den amerikanske klipperen Relentless som oppdaget dødsseileren ved Kapp det gode håp.
Daniel Sheaver, kapteinen på frakteskuten, ga rormannen beskjed om å seile mot spøkelsesskipet, men da Relentless nærmet seg, falt rormannen død om. Samme natt seilte klipperen inn i en fryktelig storm, og tre sjømenn ble skylt over relingen og forsvant i bølgene.
På 1800-tallet var det også mange andre skipsbesetninger som skrev i loggbøkene at de hadde sett det beryktede spøkelsesskipet. På den tiden ville ingen sjømann med respekt for seg selv våge å avskrive at Den flygende hollender virkelig fantes.
Men hvordan kunne legenden være så seiglivet i sjømennenes bevissthet? Og kunne det virkelig være sant at et vanlig skip var blitt forandret til et spøkelsesskip?
Forførende havfruer forsøkte ifølge de overtroiske sjømennene å lokke skip mot farlige rev.
Sjømenn fryktet havets sirener og havfruer
Lenge før Den flygende hollender ble sjømennenes største frykt, var en noe vakrere skikkelse havets farligste fenomen. Allerede i det greske heltediktet Odysseen, som trolig ble skrevet cirka år 700 fvt., beskrives de farlige sirenene som lokket sjømenn ut i drukningsdøden.
Senere, i år 79 evt., skrev den romerske vitenskapsmannen Plinius den eldre i verket Naturalis Historia at vesenene, som var «primitive og dekket av skjell», ofte var å se utenfor kysten av Romerriket.
Sjøfolk engstet seg også for å møte havfruene, som frem til 1700-tallet ble sett på som vesener som ville sjømennene vondt. Etter hvert fikk fruene et langt bedre renommé, og når de ble sett i vannet, ønsket de bare å advare om uvær.
Fordrukken kaptein ble straffet
For forskere og historikere som velger å leke med tanken, er eksistensen av et spøkelsesskip litt av et fenomen å håndtere. Det finnes nemlig ingen vrakrester av skipet som man kan grave frem fra havbunnen, og spørsmålet om det eksisterer, bygger i overveiende grad på overtro og gamle sjømannshistorier som ikke lar seg forene med vitenskap.
Det er imidlertid mulig å undersøke om opphavet til legenden har rot i virkeligheten. Den mest utbredte versjonen av fortellingen om hvordan Den flygende hollender ble til et spøkelsesskip, har en nederlandsk kaptein ved navn Hendrick van der Decken i hovedrollen.
Legenden forteller at i 1641 seilte van der Decken med passasjerer og last fra Amsterdam til Batavia, dagens Jakarta i Indonesia, da skipet hans kom ut for et voldsomt uvær ved Kapp det gode håp.
Kapteinen fryktet ingenting og skrøt alltid av at ingen storm skulle kunne få ham til å snu, men de enorme bølgene ved sørspissen av Afrika satte både skipet og alle om bord i fare. Van der Decken var fullstendig likegyldig. Han helte i seg sprit og forbannet sveklingene han hadde fått om bord, som lot seg skremme av et opprørt hav.
Loggbøker fra skipene er en av de viktigste kildene i jakten på Den flygende hollender. Kapteinen skrev ned viktige begivenheter på reisen i loggboken.
Guds forbannelse rammet skipet
Etter mange dager med storm samlet besetningen og passasjerene seg i et opprør, men kapteinen skjøt mytteristene med kaldt blod og kastet dem over bord. Men i samme øyeblikk som de blodige likene traff havflaten, skjedde det noe merkelig. Ifølge legenden åpnet skyene seg, og en dunkel skikkelse – selveste Gud eller hans sendebud – viste seg på dekket foran den gale og grusomme kapteinen.
«Kaptein van der Decken, du er en stivsinnet mann», lød det med tordenrøst ut over skipet, som om stemmen ville mane kapteinen til besindighet.
«Jeg har aldri ønsket et rolig hav. Jeg vil ikke ha din hjelp. Så forsvinn herfra før jeg skyter deg også», ropte kapteinen fryktløs tilbake.
Ingen høyere makt skulle belære ham! Van der Decken spente hanen og avfyrte pistolen, men i stedet for å treffe skikkelsen dreide kulen i luften og traff kapteinen i hånden. Den dunkle skikkelsen hadde fått nok av van der Decken og fordømte nederlenderen:
«Forbannet være du og ditt skip! I evighet skal du seile hvileløst omkring på havet. Du vil aldri kunne kaste anker og aldri nå havn. Du skal kun drikke galle, og din føde skal være rødglødende jern», lød forbannelsen, som med ett forvandlet van der Deckens fartøy til et spøkelsesskip som deretter var dømt til å bringe sorg og ulykke til dem som så Den flygende hollender.
“Forbannet være du og ditt skip! I evighet skal du seile hvileløst omkring på havet.” Forbannelsen som ifølge legenden ble kastet over kaptein van der Decken.
På 1700-tallet var det angivelig denne versjonen av legenden med van der Decken i hovedrollen som gikk fra munn til munn. Og i mai 1821 kom historien på trykk for første gang da Blackwood’s Edinburgh Magazine publiserte den i alle sine grusomme detaljer. Dermed nådde fortellingen ut til mange flere, og ettersom historien sto svart på hvitt i et trykt blad, fikk den enda større troverdighet.
Oppfatningen var at frem til forbannelsen av skipet hans skal Hendrick van der Decken ha seilt for Det nederlandske ostindiske kompani og fraktet varer frem og tilbake mellom hjemlandet og Nederlandsk India.
Det er imidlertid ett meget sentralt punkt i fortellingen om den drikkfeldige kapteinen: Navnet hans opptrer ikke i de nederlandske skipsbøkene. Historikere har gransket samtlige annaler fra Det ostindiske kompani og andre protokoller over nederlandsk skipstrafikk på 1600–1800-tallet, men navnet Hendrick van der Decken finnes ganske enkelt ikke noe sted, og dermed burde legenden kunne avskrives som rent oppspinn.
Men i sin leting etter svar på gåten har historikere funnet et helt annet navn enn van der Decken i arkivene, noe som kan tyde på at det er en annen nederlandsk sjøfarer som har herjet om bord på Den flygende hollender.
På noen malerier av Den flygende hollender kan man se kaptein van der Decken speide ut over relingen.
Teorien tar utgangspunkt i den andre versjonen av legenden om fartøyet. Der møter ikke kapteinen et guddommelig vesen, men derimot djevelen. Også dette møtet finner sted ved Kapp det gode håp der en nederlandsk kaptein tilkaller djevelen for å få hjelp til å seile fortere mellom Nederland og Batavia.
En kveld går døren til kapteinens lugar plutselig opp, og inn trer Satan: «Med min hjelp vil du seile over rev og klipper, over grunt vann og sandbanker. Du vil kunne seile mot vinden, og du vil kunne seile uten vind. Skipet vil alltid seile for fulle seil. I århundrer vil sjømenn snakke om skipet ditt, og de vil kalle det den flygende hollender», proklamerer djevelen.
Nøyaktig når denne versjonen av legenden oppsto, er usikkert, men denne varianten gir i hvert fall en form for bindeledd mellom legenden og virkeligheten. På 1600-tallet fantes det nemlig en nederlandsk skipskaptein som på merkverdig vis klarte å seile fortere enn alle andre skip.
Den flygende hollender hadde overnaturlige egenskaper og kunne tilsynelatende seile under ellers umulige værforhold og forsere alle hindre.
Et lys, oftest med et rødlig eller blålig spøkelsesaktig skjær, går igjen i mange øyevitneberetninger om skipet.
Kapteinen står ifølge legenden alltid til rors med sin lamme arm, som ble skadd den skjebnesvangre dagen han utfordret de høyere makter.
Seilene er alltid oppspent på Den flygende hollender, som i de fleste beretninger på magisk vis seiler mot vinden.
Et skip var hurtigere enn alle andre
I de gamle arkivene fra Det nederlandske ostindiske kompani har historikerne funnet navnet Barend Fockesz, som klarte turen fra Nederland til Batavia på under seks måneder med skipet Snoeper. For andre skip tok den samme reisen åtte til tolv måneder, og dermed seilte Fockesz i noen tilfeller dobbelt så fort som andre sjøfarere.
Snoeper var et skip av typen galliot, som hadde et bueformet akterparti og flat bunn. Sammenlignet med andre skipstyper gjorde den flate bunnen det lettere for skipet å passere områder med grunt vann langs kystene.
Men på turen fra Europa til Ostindia krydde det tross alt ikke av slike områder, så det var ikke skipstypen som var det avgjørende for Fockesz’ fart. Prestasjonen er derfor særdeles oppsiktsvekkende. Og det var heller ikke snakk om én tilfeldig reise med spesielt fordelaktig vær. I løpet av 1670-tallet seilte Fockesz hele tre ganger til dagens Indonesia på rekordtid.
“Vi kan nesten ikke få sagt hvor forbløffet vi er over at gallionen som alle så i går kveld, ikke er å se noe sted i dag.” Nederlandsk protokoll over skipstrafikken, 1690.
Legendene beskriver Den flygende hollender som verken galliot eller noen annen type skip. Men etter Fockesz’ lynseilaser på 1600-tallet opplevde nederlandske nybyggere ved spissen av Sør-Afrika mystiske hendelser med nettopp gallioter, og det var noe gåteentusiastene heftet seg ved.
Underlige skip dukket opp i bukten for plutselig å forsvinne sporløst, og særlig én beskrivelse i en protokoll over skipstrafikken ved Cape Town har vakt oppsikt blant historikerne:
«Vi kan nesten ikke få sagt hvor forbløffet vi er over at gallioten som alle så i går kveld, ikke er å se noe sted i dag. Det hele er veldig merkelig», skrev en nederlender 29. januar 1690, og i en senere opptegnelse nevner nederlenderne til og med skipet ved navn:
«Gallioten som ble observert 28. januar ved munningen av bukten, antas å være Der Vergalde Vlamingh. Det var overskyet om morgenen, og da det klarnet opp, ventet alle å se skipet igjen. Det var imidlertid forsvunnet.»
Spøkelsesskipet skal angivelig seile under flagget til Det nederlandske ostindiske kompani (VOC).
Enkelte forskere synes navnet er interessant fordi vergalde vlamingh høres ut som vliegende vlamingh når det sies fort på nederlandsk. Vliegende Vlamingh kan over tid ha blitt til The Flying Dutchman (den flygende hollender) ettersom britiske sjømenn erstattet det nederlandske ordet for flamske personer, «vlamingh», med «hollender» når de skulle fortelle om det sagnomspunne nederlandske skipet på kaier og kroer.
Kan skipet som forsvant i bukten i Cape Town i 1690, være Fockesz’ djevelske galliot? Et skip som seilte så fort at det trosset alle kjente naturlover og passerte spissen av Kapp det gode håp så fort at ingen kunne begripe det? Gåteentusiastene holder i hvert fall en knapp på at det er fartøyet som er bindeleddet mellom legenden og de virkelige seilskipene.
Kunne det faktisk være Fockesz og skipet hans sjøfarerne hadde møtt på havet når de hevdet å ha sett dødsseileren? Hvordan den nederlandske kapteinen kunne seile så fort, vet ingen, og derfor lever mytene om skipet hans i beste velgående.
For moderne forskere er det imidlertid én ting som er klart; det finnes ikke noe spøkelsesskip. Det mest sannsynlige er at øyevitnene bokstavelig talt har sett syner.
Sjøfolk om bord på seilskipene som for alvor begynte å pendle mellom verdensdelene på 1600-tallet, levde nemlig et hardt liv. Rasjonene var små, vitaminer sjeldne og arbeidet ensformig og slitsomt. Derfor vil det ikke være så merkelig om de trette og utmattede sjømennene en gang imellom fikk øye på noe i horisonten som kanskje ikke var der, mener forskerne.
Spøkelsesskip herjet på havene
Den flygende hollender er langt fra det eneste spøkelsesskipet på verdenshavene. Det finnes utallige historier om skipstragedier så voldsomme at besetningene aldri kan få fred.
Skrattende ånder dukker opp hver natt
På den store chilenske øya Chiloé har øyboerne snakket om spøkelsesskipet El Caleuche i flere hundre år. Ifølge legenden dukker det opp utenfor kysten av øya hver natt. Om bord er åndene til folk som druknet. El Caleuche lyser opp på havet, og fra dekk høres lyden av latter og musikk.
Sjalusi endte i tragedie
I 1748 tok en sjalu matros livet av kapteinen på Lady Lovibond og styrte skipet mot et klipperev utenfor Kent. På samme dato 50 år senere fikk en fisker øye på skipet ved klippene, men like etterpå forsvant spøkelsesskipet i løse luften. Samme syn ble rapportert i 1848 og 1898.
Mordbrann skapte spøkelsesskip
I 1752 ble Palatine plyndret av lokale fiskere da passasjerskipet gikk på grunn utenfor den nordamerikanske kysten. Fiskerne satte fyr på skipet, men snart hørtes skrik fra en kvinne som hadde gjemt seg. Hun brant i hjel, og siden fortsatte skipet å brenne og dukket opp igjen og igjen.
Kantret dampskip seiler ennå
Etter at det amerikanske dampskipet SS Valencia sank utenfor kysten av Vancouver Island under et uvær i 1906, oppsto flere spøkelsesberetninger om skipet. Seilere påstår å ha sett skipet passere kysten – i noen tilfeller også med passasjerene hengende etter armene langs riggen.
Luftspeilinger lurte folk
Det er ikke uvanlig for folk som vandrer i ørkenen at de støter på såkalte fata morganaer. Navnet “fata morgana” stammer fra den keltiske sagnkongen Arthurs søster Morgana, som etter sigende lokket sjøfolk i fordervelsen med luftspeilinger.
Fenomenet oppstår når det dannes et kaldt luftlag mellom det varme vannet og et varmere luftlag høyere opp. De naturlige forholdene medfører at bildet av en gjenstand langt unna blir strukket ut, slik at for eksempel en kaktus som ses på avstand, vil fremstå som en hel oase eller by. Og det er overveiende sannsynlig at det er nettopp dette fenomenet som narret de trette og overtroiske sjømennene om bord når de så den flygende hollender i horisonten.
Slike «svevende» luftspeilinger, som også dannes i møtet mellom kalde og varme luftlag, oppstår oftest i polarområdene der havoverflaten som regel er kaldere enn luften. Lyset avbøyes i de varmere luftlagene og kan på nesten magisk vis få en sjømann til å se et fremmed skip i horisonten. Og det til tross for at skipet egentlig ikke burde kunne ses ettersom det i virkeligheten befinner seg bak horisonten.
En speiling i et høytliggende luftlag gjør simpelthen at sjøfolkene kan se hva som ligger bak horisonten, der det kanskje seiler et virkelig skip. For sjømennene ser speilingen ut som et spøkelsesskip som plutselig dukker opp for så å forsvinne i løse luften.
Naturfenomenet luftspeiling lå trolig bak legenden om Den flygende hollender.
Mystisk lys omkranset skipet
De aller fleste øyevitneberetningene om dødsseileren stammer fra området sør for Afrika, der slike svevende luftspeilinger er synligere enn i for eksempel Middelhavet. Ved Kapp det gode håp møtes kalde og varme havstrømmer. Den kalde luften blander seg med den varme og danner perfekte forhold for luftspeilinger, til tross for at området ikke ligger helt nede ved den sørlige polarsirkelen.
Speilingene kan også forklare hvorfor øyevitnene aldri hørte noe støy om bord på Den flygende hollender. Spøkelsesskipet beveget seg alltid svevende og lydløst over havet – sannsynligvis fordi det dreier seg om et optisk bedrag, som naturligvis ikke gir lyd fra seg.
Atskillige øyevitner forteller også om et spesielt lys som skinte på eller omkring dødsseileren. Her kan det være snakk om Sankt Elms ild, som oppstår i forbindelse med uvær når luften blir elektrisk, omtrent som når man gnir en ballong mot en bukse, men bare mange tusen ganger kraftigere.
I stedet for å danne en kraftig elektrisk gnist i form av et lyn går elektrisiteten fra himmelen ned til vannet gjennom skroget på fartøyene. Dermed oppstår det et spøkelsesaktig lys – Sankt Elms ild – på de stedene der elektrisiteten går gjennom skipet. Fenomenet er ikke farlig, men skremte åpenbart datidens overtroiske sjøfolk fra sans og samling.
I flere kulturer betyr det ulykke å se en svart katt, men på et skip bringer den ifølge sjøfolk hell. Trolig fordi katten jager gnagere som ellers spiser skipets forsyninger.
For intetanende sjømenn har det vært nærliggende å forbinde luftspeilinger og mystiske lys med noe overnaturlig. Etter lang tid på havet kunne alle slags tanker oppstå, og mennene trodde jo på havfruer, dragefisk og sjøslanger fra før av, så hvorfor ikke på et ulykkebringende spøkelsesskip også?
Én ting er i hvert fall sikkert, Den flygende hollender var fryktet av alle, og særlig i nærheten av Kapp det gode håp var sjømennene vettskremte.
At de aller fleste fortellingene om ulykker i forbindelse med Den flygende hollender stammer fra Kapp det gode håp, er neppe tilfeldig. Det er der luftspeilinger forekommer hyppigst og legenden hadde sitt utspring, og dessuten er rundingen av odden den farligste passasjen for et seilskip.
Klodens farligste sted
Helt siden portugiseren Bartolomeu Dias som den første europeer rundet sørspissen av Afrika i 1488, har havområdet vært kjent for å være lunefullt. Dias døpte selv området «Stormenes odde», som også skulle bli hans endelikt under en passasje i år 1500.
Den fryktinngytende kombinasjonen av strøm, vind og vær, som på få timer kan forandre farvannet fra rolig hav til et umedgjørlig bølgemareritt, sendte besetning etter besetning i døden.
Særlig på 1700- og 1800-tallet, da legenden om Den flygende hollender ble til, beretter lokale skipsannaler om skyhøye tapstall. Bare i mai 1737 registrerte myndighetene i Cape Town ni skipbrudd utenfor kysten. I juni 1772 gikk det ned åtte skip, og i juli 1822 forsvant så mange som elleve fartøyer. Verst var mai 1865, da ikke færre enn 22 skip forliste på bare noen få dager.
I nyere tid har Den flygende hollender spilt en rolle i to av Disneys “Pirates of the Caribbean”-filmer.
Når det skjedde katastrofer av slike dimensjoner, var det best å skylde på andre ting enn elendig sjømannskap eller en kapteins dårlige dømmekraft.
Samtidig spilte overtro en stor rolle til sjøs, og det var ikke grenser for hva sjømennene måtte avstå fra å gjøre hvis de ville unngå uhell. Blant annet var det forbudt å plystre og klippe skjegget ettersom handlingen kunne hisse opp værgudene. Et gåtefullt spøkelsesskip som forklaring på alvorlige ulykker hørtes derfor ikke usannsynlig ut for de overtroiske.
Et mystisk lys på havet kunne lett bli til Den flygende hollender hvis et seilskip senere kom ut for et uhell. Mange historier om et møte med hollenderen ble nok ikke fortalt videre dersom resten av reisen forløp uten nevneverdige ulykker, men besetningens opplevelser forut for et uhell kunne derimot bli overdrevet, nettopp fordi sjømenn ofte var overtroiske.
Overtro eller ei, så langt har det gått ned over 5000 skip i nærheten av Kapp det gode håp, der alt fra gamle gallioner til moderne tankskip danner en gigantisk kirkegård på havbunnen.
Den flygende hollender ble bl.a. berømt gjennom Richard Wagners opera av samme navn fra 1843.
Dette vet historikerne med sikkerhet
Spøkelsesskipet er en skrøne
Myten skulle advare sjøfolk
Grunnen til at legenden om spøkelsesskipet beveger seg over i mytologiens verden, er at i fortellingen om Den flygende hollender møter vi enten et guddommelig vesen eller djevelen.
Selv om sjømenn på 1600-tallet og frem til 1900-tallet trodde på historien i ramme alvor, mener dagens historikere, av logiske grunner, at det er snakk om en myte som etter all sannsynlighet hadde til hensikt å sørge for at sjømennene forble ydmyke overfor havets krefter.
Myten om Den flygende hollender skulle utvilsomt minne sjømennene på at respekt og påpasselighet alltid var påkrevd om bord på et seilskip. Ingen kaptein måtte utfordre havet og dets guder, slik Hendrick van der Decken gjorde. Resultatet ville bli en grusom og tragisk skjebne, og den som ikke tok seg i akt, ville dø.
Med oppdagelsen av sjøveien til India og Kina via Afrika var passasjen blitt et nødvendig onde for sjømennene. Dette var ruten europeerne måtte ta når de skulle hente te, krydder og klær i Asia. Derfor var det særdeles viktig at sjømennene var forberedt på farene som lurte ved sørspissen av Afrika, hvis ikke kunne det lett resultere i at en verdifull last gikk tapt.
Flere ganger har sjømenn sett Den flygende hollender på så nært hold at de trodde det ville kollidere med deres eget skip.
Dette mangler historikerne svar på
Hvordan kunne sjømenn se skipet på nært hold?
Én ting som forskerne fortsatt undrer seg over, er at så mange øyevitner forteller at de har sett Den flygende hollender på nært hold og altså ikke som en fjern, uklar luftspeiling.
Blant annet hevdet sjømenn fra det skotske hvalfangerskipet Orkney Belle at de i januar 1911 kom så tett innpå spøkelsesskipet at de to skipene nesten kolliderte. Den flygende hollender dreide brått til siden og forsvant i tåken før det uunngåelige sammenstøtet. Også i 1959 mente besetningen på det nederlandske frakteskipet Straat Magelhaen å ha vært på direkte kollisjonskurs mot hollenderen, som forsvant i mørket i siste øyeblikk.
Hvis man går ut fra at Den flygende hollender ikke er annet enn en myte, og at det øyevitner har sett, er svevende luftspeilinger på havet, skulle det ikke ha vært mulig for sjømennene å se illusjonen på kloss hold. Luftspeilinger krever nemlig lengre avstand for å komme til syne. Den mest naturlige forklaringen er derfor at disse øyevitnene overdriver når de forteller.
Besetningen på Orkney Belle påsto også å ha sett navnet The Flying Dutchman skrevet på akterenden av det fremmede skipet. I skottenes beretning er det ikke notert om de virkelig så navnet på engelsk eller om det var det nederlandske navnet De Vliegende Hollander.
Men i begge tilfeller er observasjonen av navnet merkelig. I eldre nederlandske skipsregistre har det nemlig aldri vært oppført noe skip med navnet De Vliegende Hollander, og det ville nesten være enda merkeligere om et nederlandsk skip skulle ha et engelsk navn. Det mest sannsynlige er at skottene har utbrodert møtet med spøkelsesskipet.
Britene hånte konkurrenten
Alt peker på at det var britene som skapte myten slik vi kjenner den i dag. Bare det faktum at britiske kilder som MacDonald, Barrington og Blackwood’s Edinburgh Magazine var de første til å utgi historien på trykk, vitner om at fortellingene har oppstått blant briter.
Men hvorfor har en nederlandsk kaptein hovedrollen og ikke en engelsk? Ifølge historikerne er svaret å finne i det anspente forholdet mellom England og Nederland på 1600–1800-tallet, da de to partene lå i bitter strid.
Begge nasjonene hadde stor interesse av å råde over Cape Town, men knutepunktet mellom Europa og rikdommene i Østen var på nederlandske hender helt frem til 1814. Det var en bitter pille å svelge for britene, som særlig på 1600-tallet måtte se seg slått til havs av nederlenderne. Hatet til erkefienden vokste, så hvorfor ikke spre legenden om en rablende gal og overmodig nederlandsk kaptein som utfordret djevelen?
Og å gi det mest fryktede spøkelsesskipet et nederlandsk navn skulle sørge for at Nederland ville bli forbundet med plager og ulykker til evig tid. Slik ble myten en perfekt propagandahevn for britene, som hadde blitt ydmyket av nederlenderne i årevis.
Selv om det etter hvert ble færre øyevitneberetninger om Den flygende hollender på 1900-tallet, da seilskip så smått ble erstattet av motorskip, levde myten videre, og selv store motorgående skip fikk erfare at å møte hollenderen kunne være fatalt.
En tidlig morgen våren 1943 var det australske eskorteskipet Beresford i fart vestover nær Kapp det gode håp da flåtefartøyet plutselig sendte en skremmende melding over radioen. I likhet med de siste ordene fra sjømannen på kaptein Larsens svenske skip i 1881, inneholdt beskjeden fra radiotelegrafisten kun tre ord: «Den flygende hollender.»
Deretter ble radioen taus. Verken skipet eller de 34 mennene om bord ble noensinne sett igjen. Og selv i dag melder sørafrikanere fra tid til annen at de ser spøkelsesskipet ute på vannet. Den flygende hollender spøker fortsatt.
Historiens største gåter
Denne artikkelen er fra bokserien “Historiens største gåter”. Hvert bind går i dybden med mysterier om alt fra tempelridderne til nazistenes okkulte verden.
Se mer på: www.historienet.no/gåter