Etter mytteriet på Bounty: 47 dager i åpen båt

Kaptein Bligh blir satt i en åpen båt sammen med 18 menn og mat til fem dager etter mytteriet på Bounty. Mennene kan enten slå seg ned blant fiendtlige innfødte eller seile til den nærmeste kolonien 6700 km borte. Kapteinen velger den lange reisen. Det er en skjebnesvanger beslutning.

Kaptein Bligh blir satt i en åpen båt sammen med 18 menn og mat til fem dager etter mytteriet på Bounty. Mennene kan enten slå seg ned blant fiendtlige innfødte eller seile til den nærmeste kolonien 6700 km borte. Kapteinen velger den lange reisen. Det er en skjebnesvanger beslutning.

Look and Learn/Bridgeman Images

For kaptein William Bligh var morgenen den 28. april 1789 en helt vanlig morgen. Han lå i køya om bord på fullriggeren Bounty som vugget rolig på det dypblå Stillehavet utenfor vulkanøya Tofua.

Skipet var lastet med brødfrukttrær som skulle fraktes til Vestindia. Kapteinen ante fred og ingen fare. Men utenfor døra til kahytten var et mytteri i full gang. Plutselig braste tre tungt bevæpnede menn inn gjennom døra og dro kapteinen opp av køya. De bandt hendene hans hardt på ryggen og slepte ham ut på dekk i bare nattskjorta, til Blighs fortvilte rop og skrik.

De opprørske sjøfolkene tok kontrollen over HMS Bounty, mens kapteinen og et snes menn ble plassert i en robåt med mat til bare fem dager.

© Getty Images

Kapteinen forsøkte å appellere til sjømennene som sto rundt ham på dekk, men det var fånyttes. Han var mildt sagt ingen populær mann. I løpet av kort tid ble skipets storbåt firt ned til havoverflaten. Mytteristene tvang nå 18 av den 44 mann store besetningen ned i det lille fartøyet. Til slutt var det kapteinens tur. Mens Bligh gjorde enda et desperat forsøk på å appellere til mannskapet, ble han tvunget ut over relingen. Lederen for mytteriet, førstestyrmann Fletcher Christian, var urokkelig.

Kapteinen tok seg ned reipstigen til den åpne båten. Fra skipet ble det kastet noen huggerter, et par kjøttstykker og litt klær ned til kapteinen. Mytteristene tok seg god tid til å henge over relingen på Bounty og rope skjellsord mot mennene i den lille båten, som fremdeles var festet til Bounty med et tau. Så kappet mytteristene fortøyningen. Bounty gled bort, og de 19 mennene satt alene igjen i en åpen båt på det blanke Stillehavet med en halv klode mellom seg og hjemlandet.

Historien om mytteriet på Bounty er et av sjøfartshistoriens mest kjente dramaer, og det er beskrevet i et utall bøker, artikler og filmer. Hvordan det gikk med kapteinen og de 18 sjømennene i den lille båten sier ikke historiebøkene mye om. Men det fins en førstehåndskilde til hvordan de kjempet for livet – kaptein Blighs detaljerte loggbok. Og fra kapteinens etterlatte notater kan vi følge dramaet på liv og død som utspant seg etter mytteriet på Bounty.

En fatal beslutning

Situasjonen var på alle måter håpløs. Båten var liten. Det var en såkalt “travalje”, en arbeidsbåt som man brukte til å seile i land med når skipet lå ankret opp. En båt som absolutt ikke var beregnet på langfart. Det var en smal, flat og helt åpen båt som måtte ros. Den var vel sju meter lang og to meter bred. Båten hadde to små seil, men ellers måtte det årer til for å få fart på den.

Travaljen var beregnet til å ta ti mann, men de var altså 19 om bord. Den tunge lasten gjorde at båten lå dypere i vannet enn den var konstruert til. Med relingen så tett på havoverflaten var det konstant fare for at fartøyet skulle bli oversvømt.

Mens de 25 mytteristene på Bounty feiret friheten og satte kursen mot Tahiti, var stemningen om bord i den lille båten anspent. Alles øyne hvilte på kapteinen. Han var den direkte årsaken til situasjon de nå befant seg i. Kaptein William Bligh tok straks kommandoen over den lille båten og begynte med å treffe en skjebnesvanger beslutning.

Mytteristene hadde latt Bligh og mennene ta med seg nok utstyr og forsyninger til å klare seg i fem dager. Med så små mengder vann og mat kunne de seile til øya Tongataboo og vente der til det dukket opp et britisk skip. Men Bligh ville først gå i land på øya Tofua. Her ville han skaffe seg oversikt over båtens utstyr og forsyninger, og hente vann og brødfrukt til reisen videre. I prinsippet var det en god plan, men den tok ikke høyde for at stillehavsøya kunne huse en fiendtlig innstilt lokalbefolkning.

Fiender om bord: Styrmann Fletcher Christian (tv.) og kaptein William Bligh var venner før avreisen fra London.

© Alamy

OVERBLIKK: Skipet Bounty var som en trykkoker

Oppdraget lyktes for besetningen på Bounty, men etter oppholdet på paradisøya Tahiti ble stemningen på skipet stadig dårligere.

9. oktober 1787

Bounty seiler ned Themsen. Etter et år til sjøs kommer skipet frem til Tahiti. I loggboken skryter Bligh av at det ikke har vært nødvendig å piske mannskapet.

26. oktober 1788

Tahiti tar så godt imot britene at tre av Blighs menn deserterer. De blir dog hurtig pågrepet og pisket. Disiplinen er gjenopprettet.

5. april 1789

Kongen på Tahiti har forært Bligh 1015 brødfrukttrær i gave. Bounty stikker til sjøs med sin verdifulle last. Stemningen om bord er god, noterer Bligh.

22. april 1789

Bligh sender Fletcher Christian og noen sjøfolk inn på en øy etter ferskvann. De innfødte jager vekk britene, og Bligh beskylder Christian for feighet.

27. april 1789

Kaptein Bligh oppfører seg despotisk. Uten grunn beskylder han Fletcher Christian for å stjele kokosnøtter. Hele besetningen skal straffes med halve matrasjoner.

28. april 1789

Fletcher Christian anfører et mytteri. Sjøfolkene overmanner kapteinen og sleper ham opp på dekk. Av den 43 mann store besetningen blir 18 tvunget ned i jollen sammen med kaptein Bligh.

I land på fiendtlig øy

Etter en lang dag på havet ankret båten opp i en liten bukt, og noen av mennene ble sendt i land. Øya var fredelig, bortsett fra den aktive vulkanen som sendte tunge røykskyer mot himmelen. Mennene kom tilbake med litt vann og noen kokosnøtter. Tofua hadde ikke mye å by på, og de bestemte seg for å dra videre. Men det blåste opp, og været tvang dem til å bli i flere dager.

En dag kom de over noen hytter og spor av bål som tydet på at det fantes folk på øya som enten bodde der eller kom dit av og til. Den fjerde dagen møtte sjøfolkene en mann, to kvinner og et barn. De hadde med seg et par kokosskall fulle av vann som de ga til sjømennene. Bligh ba dem hente mer, og i løpet av ettermiddagen kom det flere mennesker til. De hadde med seg kokosnøtter og vann som de byttet mot knapper og perler.

Han noterte at mennene var glade for første gang siden mytteriet.

William Bligh fortalte dem at han hadde mistet skipet sitt. Det hadde sunket, forklarte han. Øyfolket må nå ha forstått at de sto overfor en gruppe forsvarsløse menn, og det var en interessant opplysning for dem. Bligh noterte i loggboken at “de innfødte verken viste sorg eller glede” da han fortalte dem om skipet. Det burde kanskje ha advart ham om hva som var i vente.

Ved godt mot

Om kvelden forlot de nå rundt 30 lokale stranden. Bligh var sikker på at de ville komme tilbake med flere forsyninger. Kapteinen var derfor ved godt mot neste morgen. Han noterte at mennene for første gang siden mytteriet var i godt humør og at de hadde sluttet å stirre anspent på ham.

Lokalbefolkningen kom tilbake i stort antall, slik Bligh hadde ventet. Denne gangen hadde de med en høvding som kjente til den berømte sjøfareren James Cook, som Bligh tidligere hadde seilt sammen med. De virket svært interessert i Blighs skip, og han gjentok historien om forliset.

Alt så altså lovende ut. Men bare på overflaten.

Kapteinen dro også kjensel på en ung mann blant dem fra en tidligere reise og spurte etter to høvdinger han hadde møtt på øya Tonga-taboo. Den unge mannen sa de hadde det fint, og at han ville seile med Bligh til øya så snart været tillot det.

Steinet til døde

Alt så med andre ord lovende ut. Men bare på overflaten. I løpet av formiddagen kom det flere og flere lokale menn til stranden, og på et tidspunkt forsøkte noen av dem å skyve sjømennenes båt opp på stranden. Bligh måtte true dem til å la være, og stemningen mellom øyboerne og de skipbrudne ble stadig mer anspent. Bligh instruerte sine menn om å gå om bord i båten så raskt som mulig med forsyningene de hadde byttet til seg.

🌎 Følg Blighs utrolige reise over havet

I ly av mørket ville de så forsøke å komme seg unna. Da det nærmet seg kveld håpet de at lokalbefolkningen ville forlate stranden igjen. Men i stedet strømmet det enda flere til. Til slutt var det nærmere 200 stykker der. De tente bål, og stilte seg opp på rekke langs strandkanten. Alle hadde en stein i hver hånd, og nå begynte de å slå dem mot hverandre. De uhyggelige, rytmiske steinslagene ble stadig høyere. Bligh kjente så altfor godt igjen lyden. Han hadde vært med da kaptein James Cook ble drept av øybefolkningen på Hawaii noen år tidligere. Lyden av steinene som ble slått mot hverandre varslet om et felles angrep.

Kapteinen ga nå tegn til mennene sine om å gå om bord i båten. Høvdingene inviterte Bligh til å overnatte hos dem, men han avslo med henvisning til at han alltid sov i båten. Bligh forsikret dem om at han ville komme tilbake neste dag. “Da tar vi livet av deg,” lød svaret. Bligh og resten av besetningen la på sprang. De løp gjennom de høye brenningene og kastet seg om bord i båten som var fortøyd til stranden med et tau. Da alle var om bord hoppet en av offiserene, John Northon, over relingen og løp opp på stranden for å fjerne fortøyningen, selv om resten av mannskapet advarte ham. Men det var for sent. John Northon snublet og øybefolkningen kastet seg over ham. Han ble steinet til døde mens de andre rodde bort fra stranden. Mennene fra øya satte etter i kanoene sine. Bligh og mannskapet ble bombardert av steiner mens kjempet de seg ut gjennom de høye bølgene. Kanoene fulgte etter og var nær ved å innhente dem da kapteinen kom på at han kunne kaste noe tøy i vannet. Mennene i kanoene stoppet for å plukke opp tøyet, og dermed fikk båten så stort forsprang at de slapp unna.

Blighs brødfrukttrær endte i havet. I 1791 fikk han et nytt skip og beskjed om å frakte trær til Vestindia. Denne gang var oppdraget vellykket.

© Bridgeman

Flytende drivhus skulle brødfø britiske slaver

Kaptein Blighs ekspedisjon skulle bringe brødfrukttreet til Vestindia.

Under sine oppdagelsesreiser i Stillehavet hadde britene kommet over det såkalte brødfrukttreet, hvis store frukter kan bakes i en ovn. Behandlingen får dem til å minne om brød - mat som kunne brukes som næring for slavene i Vestindia, mente den britiske regjeringen.

I 1787 ble det anskaffet et lasteskip til oppgaven. HMS Bounty måtte imidlertid først bygges om - bl.a. ble den store kapteinskahytten omgjort til et drivhus. Dekket ble kledd med blyplater slik at regnvann kunne samles opp og gis til plantene.

I tillegg kom en botaniker på plass i besetningen. Han skulle sørge for at plantene overlevde turen.

Prosjektet så ut til å lykkes, men skipet ble overtatt av mytterister - og de små trærne endte i havet.

Valgte det åpne havet

Opplevelsen fra Tofua ble avgjørende for dramaet som de nå 18 mennene kom til å gjennomleve. Det betydde nemlig at de ikke turde gå i land før de var sikre på at de var blant venner. Sjøfolkene ga opp å seile til Tongataboo, og i stedet valgte de å begi seg ut på en lang og farefull reise over havet.

På kaptein Blighs anbefaling satte de kursen mot øya Timor, over 3618 sjømil unna. Det tilsvarer en avstand på 6700 km. Her skulle det være en nederlandsk koloni der de kunne søke i sikkerhet, selv om veien til kolonien syntes uendelig lang.

Den daglige rasjonen skulle utgjøre knapt 30 gram brød og omtrent en desiliter vann pr. mann.

Om bord i den lille båten var det ingen menige sjømenn. Skipets nestkommanderende John Fryer, båtsmannen og tre andre offiserer var imidlertid erfarne sjøfolk. I tillegg kom en rekke håndverkere, blant andre tømmermannen William Purcell, seilmakeren Lawrence Lebogue, to kokker og botanikeren David Nelson, som var med for å passe brødfrukttrærne på Bounty. En blandet forsamling som ikke hadde vært med på mytteriet. Det betydde likevel ikke at de var spesielt begeistret for kapteinen. Faktisk var det bare David Nelson Bligh hadde et vennskapelig forhold til.

Resten av mannskapet kjente ham som en mann som ikke bare utøvde disiplin og brukte grov munn, men som ofte så seg ut et bestemt offer i besetningen blant dem som ikke delte hans egen interesse for å følge reglene til punkt og prikke. Både den nestkommanderende og tømmermannen havnet ofte på kollisjonskurs med kapteinen om bord på Bounty, og de skulle også komme til å volde ham problemer under den dødsfarlige seilasen de nå bega seg ut på.

Mikroskopiske matrasjoner

På Bounty hadde William Bligh spedd på inntektene som kaptein ved å passe jobben som kvartermester, det vil si den som holder styr på skipets forsyninger. Gjorde han det riktig, kunne han tjene gode penger på det. Og Bligh var glad i penger. Derfor hadde hans gjerrige måte å forvalte mat og drikke på medført mange uoverensstemmelser. Det var også noe så banalt som en manglende kokosnøtt som var den direkte årsaken til mytteriet på Bounty. I alles påhør hadde kapteinen beskyldt førstestyrmann Fletcher Christian for å ha stjålet nøtten.

Om bord i storbåten hadde kapteinen videreført sin strenge administrasjon av matvarene fra første dag. Nå fikk han mennene til å akseptere at den daglige rasjonen skulle være på knapt 30 gram brød og en desiliter vann per mann.

Bligh måtte flere ganger minne de sultne mennene på at det var dette som var avtalen. Rasjonene ble målt opp i kokosskall og de ble også brukt som spiseredskap. Da sjømennene i all hast forlot Tofua fikk de med seg 75 kilo brød, 126 liter vann, 10 kilo kjøtt, tre flasker vin og fem liter rom. Med den provianten var det bare en ting som var sikkert: De ville være mer eller mindre konstant sultne. Men også vær og vind ville bli en dødsfarlig utfordring.

Bølger så høye som hus

Allerede første dag fikk mennene en forsmak på hva som ventet dem. Det blåste opp til storm, og de havnet midt i et inferno av lyn og torden. Bølger så store som hus reiste seg, og regnet pisket ned. Stormen satte en voldsom støkk i dem, og for de 18 mennene i den flatbunnede båten ble hver eneste kjempebølge en kamp med døden. Den lille båten ble kastet rundt i bølgene, og de klamret seg fast med den ene hånden, samtidig som de med den andre hånden forsøkte å øse vann ut av båten med hvert deres kokosskall, for å unngå at fartøyet ble oversvømt.

De satt så tett i den lille båten at det var vanskelig å bevege seg. Da stormen endelig la seg bestemte Bligh derfor at alle klær og reserveseil skulle kastes over bord for å gi mer plass.

Kapteinen organiserte livet om bord. Han delte mannskapet inn i tre vaktlag. Han fordelte de sparsomme matrasjonene og drikke morgen, middag og kveld. Og han bestemte hvorvidt og når mennene skulle innvilges en teskje rom hver når de hadde vært utsatt for spesielt harde anstrengelser. Selv var han opptatt av å måle farten de seilte med, å finne og notere båtens posisjon med navigasjonsinstrumentene de hadde fått med seg, og å tegne kart over øyene de passerte.

Muggent brød var en skatt

Bligh var selve personifiseringen av disiplinen den britiske marinen satte så høyt. Men livet om bord ble snart uutholdelig. Da de tok farvel med Bounty var mennene i god form etter et seks måneder langt paradisisk opphold på Tahiti, men de begynte snart å lide under de begrensede rasjonene og plaget kapteinen for å få mer. Men William Bligh minnet dem på avtalen de hadde gjort. Dessuten hadde han nøkkelen til kisten der det allerede mugne brødet ble oppbevart som en dyrebar skatt. Og kapteinen var urokkelig. Han unngikk å møte de bedende eller truende blikkene han fikk når matrasjonene ble delt ut, mens han omhyggelig målte opp og veide de små porsjonene. Den åttende dagen etter mytteriet besto dagens måltid av litt kokosmelk og 50 gram svinekjøtt. Bligh noterte i loggboken sin at det som i båten ble kalt for et måltid, under normale omstendigheter ville svare til en liten munnfull.

Forfulgt av kannibaler

Den lille båten med de utsultede skipbrudne passerte flere øyer underveis. Det var Fijiøyene. De så grønne og fristende ut. Og det steg røyk opp mot himmelen, som vitnet om at det fantes mennesker, varme og mat der. Det var fristende for de frosne og sultne mennene å gå i land, men Bligh nektet plent. Alle hadde John Northons blodige skjebne friskt i minne. I tillegg visste de at befolkningen på Fijiøyene hadde et spesielt rykte på seg. Mens de innfødte fra Tongaøyene var uforutsigbare og kunne være venner den ene dagen og fiender den neste, så var de innfødte fra Fijiøyene ganske forutsigbare.

Tømmermannen Purcell ropte at de måtte ta opp kampen. 


De drepte og spiste uten videre alle som kom i nærheten, het det. Verken Bligh eller besetningen hadde noe ønske om å finne ut om det stemte. Derfor forsøkte de å holde seg på avstand. Men farvannet var fullt av undersjøiske skjær, og på et tidspunkt var de nødt til å ro nær land for å unngå skjærene. Mens mennene i båten kjempet seg gjennom skjærene, fikk de øye på en silhuett et stykke bak båten. Det var to kanoer som forfulgte dem.

Tømmermannen Purcell ropte nå at de måtte ta opp kampen, men med bare fire huggerter som våpen og en utmattet besetning var det ingen andre som hadde lyst til å gå i klinsj med de antatte kannibalene. Bligh beordret i stedet mennene til å legge seg på årene.

Purcell tidde og utvekslet blikk med den nestkommanderende Fryer. Tiden var ikke inne til et oppgjør med kapteinen. Det måtte vente.

I timevis rodde de i sammenbitt taushet, og først senere på ettermiddagen, da det blåste opp til uvær med lyn og torden, ga forfølgerne opp. Med stormen kom regnet. Vannet rant i strie strømmer ned i den lille båten, og mennene fikk samlet drikkevann til å slukke tørsten.

Etter stormen kom solen som en sjelden gjest, og mens øyene forsvant ut av syne, fortalte kaptein Bligh om kysten av New Holland og Timor og forsøkte å lære håndverkerne om bord nok navigasjon til at de kunne klare seg hvis han selv mistet livet underveis.

Men den fredelige stunden i båten varte ikke lenge. Snart begynte sjøen igjen å reise seg. Enda en storm og enda et regnvær slo ned over dem. Det høljet så voldsomt at mennene hadde problemer med å se klart. Og de måtte bruke alle kreftene sine på å øse vann ut av båten.

Hud oppløst av saltvann

For alle andre enn kapteinen, som daglig noterte i loggboken i ly av sin drivvåte frakk, gled dagene nå over i hverandre. I to uker ble de utsatt for den ene stormen etter den andre. Når det ikke stormet, veltet regnet ned fra tunge, svarte skyer. De stormfulle nettene var kullsvarte og stjerneløse. Mennenes klær var våte hele tiden, mens lærstropper og belter råtnet.

Huden deres ble oppløst, de fikk saltvannsbyller og det åpnet seg store saltvannssår der de våte klærne gnaget eller det kom en liten rift. Alle var hardt medtatt, og mange begynte å klage over store smerter i magen. Lemmene var stive, og det lille de fikk av søvn fikk dem ikke til å føle seg kvikkere. De ble bare enda kaldere om natten når de skiftet til å ligge sammenbøyd – uten å være i le for regnet og sjøvannet som hele tiden skylte inn over båten.

“Jeg kunne ikke se meg rundt uten å få øyekontakt med en mann i fortvilelse”. Utdrag av kaptein Blighs loggbok.

Bligh beordret mennene til å ta av seg de regnvåte klærne og skylle dem i sjøvannet. Dermed fikk de litt mosjon, og når de tok på seg klærne igjen etter denne øvelsen føltes de varmere enn før. Dette måtte gjentas jevnlig før de kunne få sin nøye tilmålte rasjon av mat og drikke. Hvis de var for utmattet til å gjennomføre øvelsen, lokket kapteinen med en teskje rom som belønning. Den sterke alkoholen var den største luksusen om bord.

Halvdøde av utmattelse

På den tjueandre dagen etter mytteriet og etter flere dager med ustanselig regn, konstaterte Bligh i loggboken sin at enkelte av mennene så halvdøde ut da dagen rant.

“Hvor jeg enn så fikk jeg øyekontakt med en mann i fortvilelse. Det var nå tydelig at de var ekstremt underernært, men ikke spesielt tørste. Det var som om vi fikk i oss rikelig med væske gjennom huden. Når vi omsider sovnet var det midt i regnet, og vi våknet med jevne mellomrom av kramper og smerter i skjelettet.”

Da solen endelig kom frem en dag, var det derfor som å våkne fra et mareritt. Mennene kunne få tørket klærne sine og hvile i varmere vær. Men på denne solskinnsdagen meddelte Bligh samtidig mannskapet om at det måtte knipes enda hardere inn på matrasjonene. Kapteinen hadde regnet ut at de hadde mat nok til 29 dager, noe som passet akkurat med strekningen til Timor. Nå ville Bligh ta forsinkelsene med i beregningen, og hvis han satte ned rasjonene kunne maten vare i 43 dager. Bligh noterte i loggboken at mannskapet mottok beslutningen med fatning. Ifølge hans egen beskrivelse av tilstanden deres hadde de ganske enkelt ikke krefter til å protestere. Opprøret skulle komme senere.

Fugl delt i 18 biter

Mennene i båten var nå presset til det ytterste. Flere av dem lå og stirret tomt ut over havet. Sulten var i ferd med å drive dem til vanvidd da de fikk en uventet fangst. De hadde hele tiden hatt et fiskesnøre hengende fra båten, men det hadde bare vært napp én gang. Til alles skuffelse glapp fisken før mennene fikk halt den inn.

Denne gangen kom redningen som sendt fra himmelen. En terne landet på båten, og uvant som den var med mennesker ante den ikke uråd da en knoklete hånd forsiktig nærmet seg den. Kapteinen vred halsen rundt på ternen. Fuglen var bare på størrelse med en due. Likevel ble den delt i 18 biter og fortært som den største delikatesse til kveldsmåltidet, sammen med dagens rasjon av muggent brød dyppet i saltvann.

Fordelingen av stykkene ble foretatt etter en gammel sjømannsmetode: “Hvem skal ha hva?” En mann vendte ryggen til maten, en annen pekte på en porsjon og spurte hvem som skulle ha den, hvorpå mannen med ryggen til svarte.

Kaptein Bligh førte loggbok på hele turen over det åpne havet. Boken er bevart og forklarer hvordan mennene i robåten overlevde.

© Isadora/Bridgeman Images

Det sikret at maten ble delt ut på en rettferdig måte. Allerede samme kveld fanget de enda en fugl, en havsule som var på størrelse med en and. Blodet fra fuglen ble tappet i et kokosskall og gitt til de tre som var mest medtatt: botanikeren David Nelson, seilmakeren Lawrence Lebogue og skipslegen Thomas Ledward.

Bligh beskriver hvordan David Nelsons ansikt var helt grått, og at han hadde oppsvulmede, sprukne lepper og størknet blod rundt nesen. Øynene var stirrende og blanke.

Dagen etter fanget sjøfolkene hele tre fugler. Og fremdeles skinte solen. Den var så sterk at mennene var i ferd med å besvime av varme. Men fuglene var et godt tegn. Det måtte bety at båten nærmet seg land. Da det begynte å komme greiner med blader flytende i vannet, var Bligh sikker på at kysten av New Holland, det nåværende Australia, var nær.

Og endelig, etter nesten fire uker på havet, hørte en av mennene det sikre tegnet på at de var nær land: brenninger mot klippene. Det var Great Barrier Reef de hadde kommet til. Noen øde, fjellrike øyer hvor de ikke kunne bli. Men det var i alle fall et sted der de kunne gjenvinne kreftene før de fortsatte reisen i det lille fartøyet.

Opprør mot kapteinen

Etter seks uker kunne mennene i den lille båten nå sette foten på fast grunn. De kunne strekke kroppen uten å komme borti hverandre, og de kunne slippe angsten for at den neste bølgen skulle sende båten til bunns.

Den første dagen etter at mannskapet hadde slept seg i land og hvilt ut, fant de østers, og de ble fortært med liv og lyst. En av kokkene hadde tatt med en kasserolle. De fyrte opp et bål og kokte en stuing på muggent brød og et stykke kjøtt. Maten ble spist som et festmåltid. Siden sov de lykkelige, tørre og mette for første gang på flere uker.

Fryer, som var nestkommanderende, grep inn og oppfordret båtsmannen til å arrestere kapteinen.

Men freden skulle bli kortvarig. Presset hadde vært enormt i de fire ukene de hadde bodd sammen i den tettpakkede båten i konstant livsfare. Nå som de var i ferd med å komme fysisk til hektene, utviklet konfliktene seg. De begynte å utfordre kapteinens autoritet.

I løpet av seks dager gikk de i land på tre forskjellige øyer. Og hver gang bestemte kaptein Bligh at de svakeste skulle bli ved båten mens de andre undersøkte omgivelsene og skaffet mat.

Den første konflikten oppsto da skipstømreren Purcell protesterte mot å bli sendt ut for å finne mat. Purcell hadde arbeidet hardt, og nå trengte han å hvile, erklærte han. For øvrig var han en like god mann som Bligh, mente den rasende tømreren. Kapteinen tok utfordringen på stedet. Bligh grep en huggert og oppfordret Purcell til å gjøre det samme. Fryer, den nestkommanderende, grep inn og ba båtsmannen om å arrestere kapteinen.

Bare den sterkt svekkede botanikeren David Nelson støttet nå aktivt kapteinen. Alle andre var passive tilskuere. Purcell trakk seg imidlertid. Kapteinen vant, men ikke noen stor seier. Senere noterte Bligh at av de 17 mennene var det bare ti menn han kunne stole på.

Fråtset i fugler

Det var frykten for å bli angrepet av lokalbefolkningen som var avgjørende for Blighs valg. Og det var ikke uten grunn. Fiendtlig innstilt øybefolkning var ikke uvanlig, og en gang løp de etter storbåten med hevede spyd, akkurat idet båten la ut fra en øy.

Da sjømennene gikk i land på enda en øy, befalte Bligh derfor at det ikke skulle tennes opp store bål.

Mennene satte seg ned og ba en bønn.

Det ville røpe dem. Kapteinen gikk deretter tur langs stranden. Mens han var borte tente John Fryer et bål. Flammene tok fatt i gresset og spredte seg. Kapteinen kom farende tilbake og overhøvlet Fryer i et av sine velkjente raserianfall. Skjellsord, forbannelser og trusler haglet. Mennene fikk kontroll over bålet, men enda en gang
hadde kapteinen kommet på kant med mannskapet sitt.

En gruppe som hadde vært ute for å fange fugler kom tilbake samme kveld, men de hadde ikke med seg stort å spise. En av mennene hadde nemlig valgt å gå sine egne veier og fanget – og fortært – ni terner helt alene. Da han kom tilbake var han fremdeles blodig rundt munnen og full av fjær etter å ha spist dem rå. Kapteinen, som ellers var en erklært motstander av fysisk avstraffelse, grep en grein og slo og sparket løs på ham. Avstraffelsen gjorde ikke den store fysiske skaden, for heller ikke kapteinen hadde muskelkraft igjen. Men disiplinen ble i det minste gjenopprettet for en kort stund.

Etter de seks dagene på øyene bestemte Bligh at alle skulle i båten igjen. Nå ventet siste del av reisen mot Timor. Han beregnet at turen ville ta åtte til ti dager på åpent hav. Før de gikk om bord satte de seg ned og ba en bønn. Så la de ut på den siste etappen, som skulle vise seg å bli like hard som de foregående.

Som levende døde

Sult, storm, høy sjø og regn ble igjen mennenes miserable hverdag. Og kreftene tok raskt slutt. Onsdag 10. juni 1789, 43 dager etter mytteriet, konstaterte Bligh at mennenes tilstand var verre enn noen gang. “De er ekstremt svake, beina deres er oppsvulmet, ansiktene er hulkinnet og dødlignende, og de har en mer enn normal trang til å gi seg hen til søvnen. De lider av en tydelig svekket oppfattelsesevne. Alt sammen synes å være et melankolsk varsel om at de er nær ved å gi opp. Det er spesielt legen og Lebogue som ser forferdelige ut.” Bligh delte ut sine teskjeer med brennevin, men det eneste som holdt mennene oppe nå var håpet om å nå frem til Timor.

Fredag 12. juni kunne de endelig skimte Timor i det fjerne. For første gang delte Bligh ut doble rasjoner til mannskapet.

Mer døde enn levende nådde de 18 mennene frem til den nederlandske kolonien Timor. Men tross mat og hvile døde de én for én i ukene etterpå. Bare den ubøyelige Bligh overlevde marerittet på Stillehavet.

© Bridgeman Images

To dager senere, etter 47 dagers reise, ankom de Coupang, den lille byen der guvernøren bodde. Som levende døde vaklet mennene i land og fikk det som må ha vært et himmelsk måltid med te, toast og smør. Enkelte måtte bæres. De var bare skinn og bein, kledd i laser. Men de hadde overlevd en reise som er uten like i sjøfartshistorien.

I mer enn 20 år levde mytteristene upåaktet på Pitcairn Island.

Fletcher Christian og hans kumpaner måtte regne med at den britiske flåten ville innlede en ettersøkning. Det var derfor viktig å finne et godt gjemmested.

I første omgang vendte mytteristene tilbake til Tahiti, der de arrangerte en bankett om bord. Uten varsel satte sjøfolkene seil og bortførte 14 kvinner og seks menn, som de tok med seg til den ubebodde øya Pitcairn.

Her innrettet mytteristene seg med de røvede kvinnene som koner og mennene som tjenere. Livet på øya viste seg å være uventet hardt for britene, som sank ned i alkoholmisbruk og utkjempet jevnlige slåsskamper som tok livet av dem én etter én. Til slutt var alle tjenere og mytterister døde - bortsett fra sjømannen John Adams. Han fikk skikk på øylivet.

Først i 1814 nådde to britiske flåtefartøyer Pitcairn, hvor de møtte den nå 47 år gamle mytteristen som levde med kvinnene og en betydelig barneflokk som delvis stammet fra de øvrige sjøfolkene. Adams ble benådet og døde i 1829.

© Royal Geographical Society/Getty Images

Tegnere fra de besøkende skipene har skildret livet på den vakre kysten. Royal Geographical Society/Getty Images

© Royal Geographical Society/Getty Images

Under mytteristen John Adams ble livet på Pitcairn satt i system. Royal Geographical Society/Getty Images

Etterskrift

Selv om William Bligh fikk sine menn levende til Timor, døde alle de neste ukene. Bligh selv endte som guvernør i Australia.

Den britiske flåten søkte etter Bounty. I 1791 klarte de å pågripe en gruppe besetningsmedlemmer som Fletcher Christian hadde skilt lag med. 10 av dem ble brakt til England, der tre ble hengt.