Forkledde kvinner lurte seg med til sjøs

Det var ikke alltid piken sto på kaien og ventet tålmodig på sin elskede sjømann. Historien er full av kvinner som selv stevnet ut og slo seg løs på de mannsdominerte havene – på flukt fra fattigdom eller i jakten på eventyr.

Det var ikke alltid piken sto på kaien og ventet tålmodig på sin elskede sjømann. Historien er full av kvinner som selv stevnet ut og slo seg løs på de mannsdominerte havene – på flukt fra fattigdom eller i jakten på eventyr.

Jean Leon Gerome Ferris/Loc

Bølgene gikk høyt i Belfasts havnekneiper denne sensommerkvelden i 1832. Etter turen fra den nordengelske havnebyen Whitehaven trengte sjøfolkene fra handelsskipet Charlotte en dram – og en til.

Utpå natten ble patruljerende betjenter oppmerksomme på en matros som lå foran et vertshus. De fikk stablet den unge mannen på beina – og oppdaget til sin forbløffelse at det var en ung kvinne i slitte matrosklær.

Da kvinnen kom til seg selv, kunne hun fortelle historien sin. Hun het Betty Wilson, var 18 år gammel og foreldreløs, og hadde bodd på et hjem i White-haven.

Her var klærne og alle eiendelene hennes blitt stjålet. Den ulykkelige situasjonen hadde gjort henne til tjuv selv, og det avgjorde fremtiden hennes.

Hun stjal vadsekken fra en matros og iførte seg klærne hans. Deretter gikk hun ned på havna for å ta hyre som sjømann under navnet James Wilson.

På Charlotte hadde styrmannen ansatt henne uten å oppdage noe, og de siste ukene hadde hun arbeidet på skipet og seilt i fast rute mellom Whitehaven og Belfast.

Betjentene ble så berørt av Bettys beretning at de samlet inn penger til en ny kjole til henne, slik at hun kunne fortsette livet på land.

Kildene forteller ikke hvordan livet ble for Betty Wilson etter det.

Det er mye mulig at hun fortest mulig fikk på seg matrosklærne igjen og søkte ny hyre, for sjøen var en mulighet for fattige kvinner til å oppleve verden, tjene litt penger og få noe å spise hver dag.

Kolonien St. Thomas tok vel imot skipet J.P. Ellicott da en nordstatskvinne kom seilende med skuta under den amerikanske borgerkrigen.

© Look and Learn/Bridgeman

Fange gjenerobret skip

Under den amerikanske borgerkrigen drakk en rådsnar styrmannskone fangevokterne sine under bordet og styrte mannens skip i sikkerhet.

Nordstatsskipet J.P. Ellicott ble erobret av det fiendtlige sørstatsskipet CSS Retribution under den amerikanske borgerkrigen i 1863.

Alle om bord på Ellicott, bortsett fra styrmannens kone, ble tatt til fange og ført over på Retribution.

De to sørstatsmennene som sammen med fem matroser overtok Ellicott, begynte snart å gjøre seksuelle tilnærmelser overfor styrmannens kone.

Hun klarte imidlertid å skjenke de to så fulle at de sloknet. Deretter fikk hun overtalt matrosene, som var tidligere slaver, til å binde sørstatsmennene og seile med videre som hennes mannskap.

I ly av natten styrte hun Ellicott hele veien til den vennligsinnede danske kolonien St. Thomas. Dermed reddet hun sin manns skip, og ble hyllet i avisene som «den modige kvinnen fra Maine».

Nonner ble kastet på sjøen

På 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet var stolte seilskuter arbeidsplass for et ukjent antall kvinner – forkledd som menn.

Bedraget deres kunne være så vellykket at det gikk år før de mannlige matrosene fattet mistanke til sine alltid glattbarberte kolleger.

Med stor sannsynlighet seilte altså langt flere kvinner rundt mellom kontinentene enn de knapt 35 som historikerne har identifisert via loggbøker og gamle avisartikler.

Men kvinnenes inntog i skipstrafikken var høyst uønsket fra kapteinenes side – og en kilde til fryktelige farer, ifølge overtroen.

I århundrenes løp hadde det oppstått en tro på at kvinner om bord brakte ulykke og vakte havgudenes vrede – sannsynligvis fordi deres tilstedeværelse kunne distrahere rormenn og matroser.

Hysteriet førte til at kvinner kunne risikere å bli kastet over bord. I 1379 var den engelske ridderen sir John Arundel og hans soldater på vei over kanalen fra England til Bretagne i Frankrike, da det blåste opp til storm utenfor Cornwall.

Med i lasten var en gruppe nonner som soldatene hadde bortført som sexslaver.

I panikk kastet de nonnene over rekka for å blidgjøre havgudene og roe sjøen.

Havets guder avskydde kvinner om bord…

Når himmel og hav gikk i ett, kunne den minste feil føre til forlis. Derfor var det forbudt å ha forstyrrende kvinner om bord.

Ifølge gammel sjømannsovertro betydde det ulykke å ha en kvinne om bord – til tross for at kvinner siden antikken har vært forbundet med hav og skip.

For eksempel seilte oldtidens egyptere under gudinnen Isis’ beskyttelse, mens Columbus døpte sitt ene skip Santa María for å få Jomfru Marias hjelp til å gjennomføre reisen over Atlanteren.

Likevel ble det hevdet at kvinner om bord gjorde havgudene rasende.

Mange historikere antar at denne overtroen oppsto fordi kapteiner fryktet at kvinners nærvær ville forstyrre mennenes arbeid og i stedet få dem til å konkurrere om kvinnenes gunst.

På et seilskip, der den minste feil i håndteringen av tau, seil og ror kunne bety døden, var det ikke plass til romantikk, begjær og sjalusi.

Frykten viser seg også i fortellinger om havfruer, der de barmfagre fabelvesenene avleder sjøfolkenes oppmerksomhet for å trekke dem med seg ned under vann.

Den toppløse kvinnen i stavnen kom først på moten i 1870-årene – til da var gallions­figurene stort sett menn eller dyr.

© Robin Stevens

… men blottet bryst ble ok

I år 77 e.Kr. hevdet den romerske historikeren Plinius den eldre at en naken kvinne med menstruasjon hadde magiske evner: Hun kunne skremme bort lyn og storm med kroppen.

Selv når hun ikke menstruerte, mente Plinius at en naken kvinne kunne bringe et opprørsk hav til ro. Plinius’ idé henger sammen med en forestilling om at bølgene ville «skamme seg» ved synet av blottede bryster.

Plinius’ samtid foretrakk likevel dyr eller mannlige guder som gallions-figurer.

Først på 1800-tallet ble kvinnelige gallions­figurer for alvor populære.

Kvinner kledde seg som menn

Men overtroen stoppet ikke kvinnene fra å gå til sjøs. Historien om 18-åringen Betty Wilson fra Whitehaven viser hvor enkelt det var for en kvinne å få hyre på et skip.

Den foreldreløse Betty kunne uten problemer skjule sine kvinnelige former – datidens matrosklær besto nemlig av posete bukser, en løstsittende skjorte samt en jakke og et halstørkle.

Mye tyder på at de mer barmfagre kvinnene strammet et klede rundt overkroppen for å få flatere bryst.

Andre kvinnelige kjennetegn som manglende skjeggvekst og langt hår var sjelden et problem.

Skuta var nemlig fylt med langhårede sjømenn med hestehale og unge gutter som knapt hadde fått dun på haken.

Stemmen var heller ikke et problem for en kreativ kvinne. Den irske matrosen Anne McLean kamuflerte den lyse stemmen sin ved å røyke og drikke store mengder whisky og porter.

Til hverdags kunne kvinnene gjemme seg i flokken. Besetningen vasket seg sjelden og sov som regel med klærne på.

Men historikerne har undret seg over hvordan kvinnene kunne skjule at de hadde menstruasjon, når det ikke var mer enn en håndsbredd mellom køyene.

I 1862 var den amerikanske marinen først ute med å ansatte kvinnelige sykepleiere.

© Thriftyartist.blogspot.dk

En teori er at gonoré og andre kjønnssykdommer var så utbredt at ingen stusset over at en matros iblant hadde blodige bukser.

Andre forskere mener at livet til sjøs var så utmattende at kvinnene, i likhet med en del av dagens topp-idrettsutøvere, mistet menstruasjonen.

Det var særlig i forbindelse med toalettbesøk at kvinnelige matroser sto i fare for å bli avslørt. Mens mennene ganske enkelt tisset ut over rekka, benyttet kvinnene antagelig skutas toalett.

Det var en treplattform ved baugsprydet, der sjøfolk kunne gjøre sitt fornødne ned i en kasse med hull i bunnen.

Enkelte kvinner hadde muligens et eget «tisserør» av metall eller horn gjemt i undertøyet, slik at de kunne tisse stående.

Fattigdom var drivkraften

Når kvinnelige matroser ble spurt hvorfor de hadde valgt det harde livet til sjøs, som de fleste menn betakket seg for, serverte de vanligvis en hvit løgn; som oftest sa de at de hadde fulgt etter kjæresten til sjøs, eller at de ville finne igjen en forsvunnet elsker.

Ifølge historikeren Suzanne Stark, som har skrevet boken «Female Tars» (Kvinnelige sjøfolk), var de nødt til å lyge, fordi sannheten ville få omgivelsene til å se skjevt på dem.

På denne tiden elsket folk romantiske fortellinger om kvinner til sjøs. Emnet var så populært at flere mer eller mindre sannferdige romaner i sjangeren endte som bestselgere.

I virkeligheten var det nesten alltid fattigdom og familieproblemer som drev kvinnene. Forholdene på land var ganske enkelt verre enn de var på havet.

Mary Lacy fra Kent flyktet fra fattigdom da hun i 1759 stakk av fra en elendig betalt jobb som servitør. Iført mannsklær mønstret hun på skuta Sandwich under navnet William Chandler.

Etter et hardt liv til sjøs, der hun drakk og flørtet med prostituerte i havnene, begynte det å gå rykter om at hun var kvinne.

Hun gikk i land og ble en anerkjent skipsbygger. I 1770 fikk hun så kraftig gikt at hun måtte slutte. Og selv om hun var kvinne, fikk hun samme pensjon som en mann.

Svart kvinne ble offiser i marinen

Selv om de fleste avsløringene endte med at kvinnen ble satt i land, gikk det ikke slik for alle.

I 1804 fikk en svart kvinne på den britiske øya Grenada nok av ektemannen.

Hun lurte seg om bord på marinefartøyet HMS Queen Charlotte og gjorde karriere og endte som offiser.

Hennes virkelige navn er glemt i dag – hun er bare kjent under sitt mannlige alias, William Brown, som ble avslørt av avisen The Times i 1815:

«Blant besetningen på Queen Charlotte, 110 kanoner, er det nylig funnet en afrikansk kvinne som har gjort tjeneste her i elleve år.

Hun er intelligent, velskapt, fem fot og fire tommer høy (162 cm., red), temmelig sterk, riktig pen til å være svart, og synes å være 26 år», skrev avisen, som ikke kunne skjule sin beundring for den tøffe kvinnen:

«Andelen hennes av prisepenger (utbyttet av kapervirksomhet, red.) sies å være betydelig. På sin måte utviser hun alle trekkene til et britisk mannfolk og drikker sin rom med den største glede».

Marinen valgte å ignorere avsløringen av William Brown – hun hadde vunnet så mye respekt at artikkelen ble oppfattet som ondskapsfull sladder. Brown kunne fortsette sin karriere.

Et annet eksempel på marinens stilltiende aksept av kvinner i tjenesten var 14-åringen Elizabeth Bowden, som hadde blitt foreldreløs i 1806.

Sulten og i elendig form dro hun til marine-basen i Plymouth, der hun ble gast på HMS Ha­zard under navnet John Bowden.

Som alle andre sjøfolk måtte Elizabeth sove i en 35-40 centimeter bred hengekøye under skipsdekket – med massevis av snorkende menn på alle kanter.

Det 50 meter lange kanonskipet kunne ha et mannskap på 600, hvorav bare kapteinen, styrmannen og noen få andre hadde egen lugar.

Seks uker senere ble hun avslørt, men kapteinen hadde fått medlidenhet med den fattige jenta og lot henne bli om bord for å servere i offisersmessa – kledd som messegutt.

Under arbeidet ble hun vitne til en sjøløytnants gjentatte seksuelle overgrep på en 13-årig gast. Saken endte for en militærdomstol, der offiseren sto tiltalt for sodomi.

Elizabeth møtte opp i retten iført blå bukser og lang jakke – og vakte en viss forbløffelse hos dommeren.

Vitneutsagnet hennes avgjorde saken, og sjøløytnanten ble henrettet.

Det var hanseatiske kogger av denne typen Elise Eskildsdatter gikk etter utenfor Bergen på 1400-tallet.

© Ukjent/Bergen byarkiv

Adelskvinne hevnet seg på hanseatene

I 1455 ble høvedsmannen i Bergen, ridderen Olav Nilsson, drept av byens tyske hanseater.

Da hadde Nilsson lenge kjempet for å begrense hanseatenes handelsrettigheter for å unngå at de tok seg til rette på bekostning av lokale næringsdrivende i byen.

Men hanseatene ville ha mer. De la etter drapet ut på et vestlandsraid der de plyndret kostbarheter og eiendommer som tilhørte Nilsson i blant annet Stavanger og Ryfylke.

Det gjorde Nilssons enke Elise Eskildsdatter rasende. Da hun ikke kom noen vei med et erstatningskrav, gikk hun sammen med sine barn til en privat kaperkrig mot hanseatiske handelsskip.

Lite tyder på at hun klarte å vinne tilbake skattene, for et av barnebarna fortsatte kampen etter hennes død.

Livet om bord var et helvete

For ikke å bli avslørt måtte kvinnene jobbe like hardt som sine mannlige kolleger. Tilværelsen på havet var beinhard.

Når et stort skip skulle manøvreres, var styrmannen helt avhengig av at det til enhver tid sto matroser klar til å sette eller ta rev i seilene eller til å ta roret, noe som vanligvis krevde to menns styrke.

Om natten byttet matrosene derfor på å ta firetimersvakter.

Skuta måtte dessuten hele tiden vedlikeholdes – særlig etter uvær, når bølgene hadde stått inn over dekket og skylt det med saltvann, som kunne få treverket til å råtne.

Dekket skulle jevnlig skures med sand, råtne reip skiftes ut og ødelagte seil repareres.

Ofte bandt matrosenes kontrakt dem til skipet i fem år, og i den perioden fikk de bare sjelden forlate fartøyet. Kosten besto stort sett av saltet kjøtt, skipskjeks og tørkede erter, og derfor led mange sjøfolk av skjørbuk på grunn av C-vitamin­mangel – og all verdens sykdommer florerte på de tett befolkede skutene.

Belønningen for strev og sykdom var en lav månedslønn samt en daglig dose rom og øl.

Det var vanskelig å rekruttere nok folk, så det britiske imperiet tok derfor alle midler i bruk for å fylle skipene sine – inkludert å hyre kriminelle og slaver, frem til slaveriet ble avskaffet i 1772.

Gifte koner hentet krutt

Men ikke alle kvinner om bord på skip behøvde å gjemme seg i mannsklær – de kunne også gifte seg til et liv på sjøen.

Blant de partnerne som ga adgang, var skipets kaptein, styrmann, båtsmann, kanonér, tømrer, bøkker, seilmaker samt enkelte garvede sjømenn, som også fikk lov til å ha med sin kone.

I seilskutenes gullalder var det likevel sjelden at kapteinen tok ektefellen med. Hun var som regel en pen overklassefrue, som ifølge samfunnets normer ikke burde utsettes for det farlige livet til sjøs.

Konene visste godt at seilasene ikke var noe luksuscruise.

De ble med fordi de ikke ville sitte igjen hjemme som sjømannsenker og vente på mennene sine i månedsvis.

Mange kvinner ble også med til særlig farefulle områder så som Vestindia, selv om de visste at det var høy risiko for å dø av gulfeber eller bli tatt til fange, misbrukt og myrdet av de mange sjørøverne i området.

«Mens alle kan se og høre, parer de seg uten skam eller blygsel». Edward Hawker, marineoffiser, 1800-tallet

Mens sjøoffiserenes koner bodde sammen med sine menn på lugarer, måtte en matroskone dele både hengekøye og matrasjon med sin mann.

Måltidene ble inntatt ved små bord som hang mellom skipets kanoner. Seks til åtte mann spiste sammen, og de færreste hadde noe imot at en kvinne kom med i gruppen. Fordi det generelt ble regnet som illojalt å legge an på en kollegas kone, forekom sextrakassering sjelden.

Til gjengjeld var matrosene ofte lei av de pertentlige offisersfruene, som blant annet ble beskyldt for å sløse vekk skipets begrensede drikkevann på klesvask.

Når fiendtlige krigsskip nærmet seg, var konene med i forreste rekke. De la forbindinger på mennenes skuddsår og var nede i skipets kruttkammer for å hente krutt til de tordnende kanonene.

Hvis en gift sjømann ble drept, het det seg at enken etter ham allerede 48 timer etter gravferden hadde mottatt et dusin frierier.

Drønnene fra kanonene hadde en uheldig bivirkning: De kunne sette i gang fødselen hos en gravid kvinne.

Hun var da nødt til å føde barnet på et av spisebordene mellom kanonene.

Slik oppsto muligens uttrykket «son of a gun» (sønn av en kanon), som har gått fra å være en betegnelse for en person født på havet til et skjellsord som kan oversettes med kjeltring eller slyngel.

Prostituerte kom ut til skuta

De aller fleste matroser hadde ingen kone med seg – de måtte late som.

I år 1800 lå det hver dag gjennomsnittlig 8000 skip i Londons vidstrakte havn.

Men matrosene fikk sjelden lov til å gå i land. Forbudet var innført for at de ikke skulle benytte sjansen til å flykte fra de elendige arbeidsforholdene.

Derfor stuet prostituerte seg sammen i robåter for å komme ut til skipet.

Matrosene tok dem med ned under dekk, der seksuelle utskeielser foregikk nokså åpenlyst.

De prostituerte smuglet alkohol om bord, og besøk i London utartet ofte til orgier av fyll og sex.

«Hundrevis av menn og kvinner samles i ett rom», skrev prostitusjonskritikeren Edward Hawker om forholdene på den britiske marinens skip.

«Mens alle kan se og høre, parer de seg uten skam eller blygsel».

Som oftest valgte kapteinen å se gjennom fingrene med umoralen. De prostituerte var et nødvendig onde som skulle holde mennene fornøyd slik at de ikke begikk mytteri.

Da britiske myndigheter forsøkte å forby andre kvinner enn matrosenes koner å komme om bord, laget de prostituerte falske vielsesattester.

Attestene var så overbevisende at embetsmennene sjelden avslørte dem.

Og når et skip lettet anker, ble de prostituerte sendt hjem igjen med betalingen sin og mulige kjønnssykdommer.

Alle er velkomne til sjøs!

Etter napoleonskrigene (1803-1815) skjedde det en stille revolusjon av kvinnenes forhold på skipene.

For det første gjorde innføringen av rutinemessige helsesjekker og regelmessig vask av undertøy det nærmest umulig for kvinner å forkle seg som menn.

For det andre ble matrosenes ubønnhørlige kontrakter gjort mer menneskelige slik at det ble lettere å forlate et skip når det lå i havn.

Dermed kunne de prostituerte holde seg til havnekvarterene og trengte ikke lenger å invadere skipene.

Overgangen fra seil til damp førte dessuten til at færre styrmenn og sjøoffiserer valgte å ta ektefellene med om bord.

Først og fremst fordi arbeidet deres var blitt mer teknisk krevende, slik at de ikke lenger hadde tid til å ta seg av konene sine.

Dessuten seilte dampskipene fortere og etter mer forutsigbare ruter, og dermed kunne mennene hyppigere vende hjem til familien.

I andre halvdel av 1800-tallet begynte kvinnene endelig å få en legitim og selvstendig rolle om bord.

Den amerikanske marinen ansatte i 1862 de første fire kvinnene som sykepleiere på sykehus- skipet Red Rover.

Det skulle likevel gå mange år før det var full like­stilling på havet, og først i 1993 ble kvinner fullverdige matroser i den britiske marinen. Omsider kunne de seile på de sju hav uten å måtte snike seg om bord.