I middelalderen dominerer et forbund av tyske og nordeuropeiske byer handelen og havet i Østersjøen og Nordsjøen. Her forteller vi historien om forbundets makt fra 1300-tallet til reformasjonen.
Innholdsoversikt
- Slik ble hansaforbundet til
- Hanseforbundet vokser
- kart over hansabyene
- Hansaforbundet bygger opp en gigantisk flåte
- Koggen - hanseatenes hemmelighet
- Bremen blir kastet ut av hansaforbundet
- Lübeck peker ut Nordens konger
- 3 harde prøver gjorde gutter til kjøpmenn
- Reformasjonen og saltsild truer hansaforbundet
- Hanseater og pirater kjempet om havet
Hansaforbundet på maktens tinde
Prosesjonen beveger seg langsomt inn gjennom byporten til tonene av musikk. Grønt løv dekker bakken foran de staselige hestene, og mellom kjøpmannshusene henger banner og fargerike gobeliner.
Og så kommer han endelig til syne, Karl 4., det tysk-romerske rikets overhode, under en baldakin, kledd i sin lange, purpurrøde kappe og med sverd og septer langs siden. Begeistret følger menneskemengden det prektige skuet; Lübecks gode borgere kan knapt tro sine egne øyne – Europas mektige hersker har kommet helt til Østersjøen for å ære byen deres.
Keiser Karls besøk i Lübeck i oktober 1375 varer i elleve festspekkede dager med turneringer, middager og parader. I høstmørket brenner fakler i gatene, og det blir spilt hymner og militærmusikk til ære for den fine gjesten.
Hansa - gammeltysk for sammenslutning
Hansabyen Lübeck og byens borgere er ivrige etter å vise seg frem. Lübeck er nemlig Nord-Europas rikeste by der den ligger ved elva Traves utløp, og i havnen troner hemmeligheten bak byens storhet; rekkevis med solide, rundmagede skip, klare til å frakte varer og velstand hjem til byen.
Slik ble hansaforbundet til
Omtrent 100 år tidligere hadde ingen kunnet forutse Lübecks oppblomstring. Handel i Nord-Europa var et nærmest umulig foretak, og overalt risikerte kjøpmennene ruin og farer. I veikryss og i buskas lå det kriminelle på lur, klare til å kaste seg over hestekjerrene og ribbe dem for dyrebare varer.
Til sjøs herjet pirater som plyndret handelsskip som seilte alene, og reisende kjøpmenn risikerte stadig å bli kidnappet av bander som krevde enorme summer for å løslate dem.
Det var en av grunnene til at Lübecks kjøpmenn søkte østover på 1200-tallet – langs vikingenes gamle handelsruter mot kysten av Baltikum. Men også her hersket kaos, og kjøpmenn i byen slo seg sammen i et fellesskap som kunne sikre varene deres. Andre tyske byer fulgte etter, og fellesskapene ble døpt hansa – gammeltysk for sammenslutning.
I begynnelsen var hansasamarbeidet begrenset til kjøpmenn fra samme by. De betalte i fellesskap for opprettelsen av en milits som kunne tilkalles når faren truet, og ta opp kampen mot herjende fiender.
Styrkingen av den militære sikkerheten fikk raskt handelen til å blomstre. Ikke minst ved Østersjøen, der pelsverk, tømmer, rav og rug ble lastet i hanseatenes handelsskip – de store koggene. Og med plasseringen der østersjøhandelen møtte handelsrutene sørfra, visste særlig Lübeck å utnytte etterspørselen etter silden som gikk i store stimer i farvannene utenfor Skåne.
Over hele Europa ble silden regnet som en delikatesse, og kontinentets katolikker sto i kø for å kjøpe fisken til de religiøse fastedagene, da kjøtt var forbudt.

Byene brukte ofte den enmastde koggen som symbol på sitt segl. Bl.a. dukket den opp på Stralsunds segl, som her ses på et hansaforbundsdokument utarbeidet i Rostock i 1350.
Hanseforbundet vokser
I 1241 dannet Lübeck en allianse med Hamburg, som hadde kontroll med de tyske saltrutene sørfra. Det hamburgske saltet ble brukt til å konservere de enorme mengdene fisk som lybekkerne hentet i Skåne, og byene kontrollerte nesten eneveldig det enorme markedet for salt sild. Avtalen innebar samtidig et løfte om militær beskyttelse av hverandres områder og privilegier, og de to byene lovet å holde veien fra Lübeck til Hamburg fri for ransmenn.
Samarbeidet ga byene en gunstig forhandlingsposisjon med fremmede herskere, og i 1266 sikret de to byene seg tollfrihet hos Henrik 3. av England. Köln, som allerede hadde tollfrihet i England, sluttet seg få år senere til Lübeck og Hamburg. Deretter vokste det frem allianser på kryss og tvers mellom de nordtyske byene som sluttet seg til Hansaforbundet.
I fellesskap forhandlet de avtaler og anla handelsstasjoner – kalt enten faktorier eller kontorer – i hele Nord-Europa, fra vårt hjemlige Bergen via Brugge i Flandern til London på den andre siden av Nordsjøen. Tusenvis av unge hansamenn jaktet på de ettertraktede læreplassene ved faktoriene og kontorene. Det kunne bli starten på en karriere som kjøpmann og et liv i rikdom.
kart over hansabyene
Hansaforbundet besto av mer enn hundre såkalte hansabyer, som lå fra dagens Nederland i vest til Estland i øst. Samtidig hadde forbundet handelsstasjoner over hele Skandinavia og det meste av Nord-Europa. De fire viktigste ble kalt kontorer, resten ble kalt faktorier.









Slik leses kartet
Oransje: Hansaforbundets utbredelse.
Rød prikk: Viktige hansasteder.
Gul prikk: Skandinaviske handelsstasjoner.
Hamburg
1241 stiftet Hamburg Hansaforbundet sammen med Lübeck. De to byene lovet å beskytte hverandre og handelsveiene mellom dem. Byen ved Elbe handlet blant annet med England og Nederland.
Lübeck
Den rikeste byen i Hansaforbundet forbandt handelen fra Østersjøområdet med Sør- og Vest-Europa. Gjennom 400 år var Lübeck «hanseatenes dronning» og forbundets sterkeste militærmakt.
Bremen
Bremen ble tatt opp i Hansaforbundet i 1260. Byens havn var på 1300-tallet stappfull av kogger, som gikk ned elva Weser og ut i Nordsjøen, og fraktet varer til kontorene i primært London og Bergen.
Visby
Skandinavias eneste hansaby var Visby på Gotland. Herfra styrte tyske kjøpmenn handelen med det baltiske området, og i løpet av 1300-tallet ble det etablert handelsstasjoner i blant annet Novgorod i øst. I 1645 ble den gamle hansabyen en del av Sverige.
Gdansk
Pommerns viktigste havneby innledet i 1244 et samarbeid med Lübeck, og i 1361 ble Gdansk fullverdig medlem av Hansaforbundet. Byen ble snart sentrum for handelen med Øst-Europa,
og korn og pelsverk ble transportert langs de polske elvene fram til regionens travleste havn. Gdansk var, som en av bare ni byer, deltaker på forbundets siste Hansadag i 1669.
Bergen
Kontoret i Bergen var hansabyenes viktigste. Her hentet kjøpmenn tørrfisk fra lenger nord på norskekysten. Forbundet hadde samtidig monopol på handelen med norske fiskere som anløp Bergen.
Falsterbo
Mellom august og oktober krydde det av hansakjøpmenn i Falsterbo og Skanör. Her fant det årlige sildemarkedet sted. Oppkjøpet av sild og videresalget mot sør var den viktigste grunnen til særlig Lübecks rikdom.
Novgorod
Før grunnleggelsen av St. Petersburg i 1703 var Novgorod russernes port mot vest. Byen huset hanseatenes østligste kontor, og pelsjegere strømmet til for å selge luksuriøse sobel-, hermelin- og reveskinn til kjøpmennene fra Hansaforbundet.
Hansaforbundet bygger opp en gigantisk flåte
Gennem 1300-tallet blev trafikken af stædernes tungtlastede kogger i Østersøen stadig livligere.
Fra øst bragte købmænd varer til Flandern og England, mens skibene den anden vej sejlede med klæde og andre forarbejdede varer. I Sverige hentede skibene metal, især kobber og jern.
Samtidig voksede forbundets militære styrke. Alene byerne langs Rhinen kunne i de tidligste år stille med en styrke på omkring 600 krigsskibe, en gigantisk flåde efter datidens forhold.
Med sin handelsmæssige og militære styrke var Hanseforbundet blevet en magtfaktor, som Nordeuropas herskere måtte regne med.
Det fik den danske kong Valdemar Atterdag at føle, da han i 1360 satte ud med sin hær for at erobre gamle danske territorier tilbage.
Hansaforbundet knuser Valdemar Atterdag
Først inntok den danske hæren Skåne, som med sine store inntekter fra sildemarkedet hadde avgjørende betydning for økonomien i Østersjøområdet. Deretter vendte kong Valdemar blikket mot den rike hansabyen Visby på Gotland utenfor kysten av Sverige. Kongen hadde ingen vanskeligheter med å slå tilbake de dårlig utrustede bøndene rundt byen, for så å plyndre Visby.
Rasende over angrepet på et av forbundets medlemmer, samlet de andre hansabyene med Hamburg i spissen en flåte på 37 skip som – tungt bevæpnet og lastet med 2000 soldater – satte kursen mot København for å ta hevn.
Hansahæren plyndret den danske hovedstaden og tok byens kirkeklokker som krigsbytte. Etter et mislykket forsøk på å erobre Danmark begynte en langtrukken krig, der hanseatene plyndret og raserte danske kystbyer, helt til Valdemar Atterdag måtte gi opp.
I 1370 skrev den danske kongen – nå overhode for en krigstrett og utplyndret nasjon – under på en ydmykende fredsavtale i hansabyen Stralsund.
Freden sikret hansabyene to tredjedeler av sildemarkedets inntjening i 15 år, råderett over Skånes festninger, fri passasje i Øresund, og retten til å legge ned veto mot valget av Danmarks kommende herskere.
Les også: Korstogene: Hellig krig
Koggen - hanseatenes hemmelighet

Koggen dannet ryggraden i hansaflåten. Både til transport av varer og som slagkraftig krigsskip.
Hanseatenes skip – koggen – var hemmeligheten bak Hansaforbundets suksess. Stabil, effektiv og billig i drift. I motsetning til sin forgjenger vikingskipet hadde koggen et dypt lasterom med plass til tonnevis av varer. En enkelt mast med et firkantet seil gjorde skipet lett å styre for små besetninger. Samtidig var koggens avrundede eikeskrog sjødyktig over store avstander, selv i hardt vær.
I 1962 gravde tyske arkeologer ut en kogg i elva Weser. Den såkalte Bremenkoggen er det eneste godt bevarte eksemplaret av Hansa-forbundets skip, som ellers bare er kjent fra bysegl og malerier. Den er i dag utstilt på det tyske sjøfarts-museet i Bremerhaven.

Koggen
- Lengde: 23 m
- Bredde: 7,5 m
- Høyde (u. mast): 3 m
- Mast: 1-2 m
- Lasteevne: 150-200 tonn
Bremen blir kastet ut av hansaforbundet
Fem år senere kom keiser Karl 4. ridende inn i Lübeck for å hylle byens storhet. Før keiseren dro videre, erklærte han Lübeck som en av Det tysk-romerske rikets fem mest ærefulle byer. Riket, som var et edderkoppnett av småstater forent under felles keiser, strakte seg fra Nord-Italia til Tyskland, og med tittelen fikk Lübeck tildelt en ære som ellers bare var blitt de mektige italienske byene Roma, Venezia, Pisa og Firenze til del.
Fra 1356 møttes sammenslutningen jevnlig til hansadager, der kjøpmennene godkjente avtaler og privilegier i fremmede byer og avtalte handelsblokader og militære aksjoner. Under disse møtene diskuterte de også hvorvidt nye byer fortjente å bli innlemmet, og ikke minst avstraffelse av medlemmer som hadde forbrutt seg mot fellesreglene.
Alt som ble bestemt på hansadagene sto ved makt, og forbundet sørget med hard hånd for at avtalene ble overholdt. Dersom det ikke skjedde, fikk det harde konsekvenser.
Da byrådet i Bremen nektet å straffe en kjøpmann som hadde brutt en boikott mot Flandern, falt dommen umiddelbart. Bremen ble utestengt fra Hansa-forbundet i 30 år, og «byen ble utarmet, det vokste gress i gatene, og sult og elendighet tok bolig i dens midte», som et øyevitne skrev.

Representanter fra Braunschweig tigget om å få bli i forbundet, men forgjeves. Indre uro og brudd på reglene ble straffet hardt av de andre hansabyene.
Svært viktig medlemskap
Mens skjebnen var hard mot gjenstridige byer, var medlemskap i forbundet til gjengjeld svært så lukrativt. I 1346 fikk Riga såkalte privilegier; fra da av skulle alle varer som passerte gjennom byen, ilegges store avgifter.
Regelen gjorde det dyrt for fremmede handelsfolk å transportere varene sine inn i Riga selv og videre fra havnen. I stedet solgte de varene i byene til hansakjøpmennene. Denne regelen var typisk for alle hansabyene, og i Riga var den så effektiv at bare omtrent en sjettedel av alle varene som kom inn i byen, ble sendt direkte videre til andre havner.
Den store havnen, kjøpmennenes inntog og inntektene fra avgiftene gjorde Riga til regionsenter, og byen blomstret. Lokale kjøpmenn brukte store summer på å bygge ut byen med bolighus og offentlige bygninger, som fikk tidens tyske utseende.
Bildet var det samme overalt i hansabyene. Rikt utsmykkede gotiske hus skjøt opp i gater og på torg. Med sine høye buer, spisse og takkete gavler så husene enda høyere ut enn de var, og understreket byenes prakt og rikdom.
Les også: Silkeveien bandt verden sammen

Sildemarkedene i Skåne var Lübecks viktigste inntektskilde. Fisken ble solgt over hele det katolske Europa til bruk i fasten.
Lübeck peker ut Nordens konger
Begynnelsen av 1500-tallet ble slutten på Hansaforbundets 200-årige storhetstid. I 1492 hadde Columbus oppdaget Amerika, og handelen forskjøv seg gradvis mot det nye kontinentet i vest, mens Østersjøens betydning ble mindre.
Nedgangstidene var allerede begynt da hansabyene opplevde sin siste store triumf i 1519. En sur og kald høstdag slepte en trett og forkommen svensk adelsmann seg inn i Lübeck, forkledd som kusk på en oksekjerre.
Gustav Vasa het mannen. Han hadde deltatt i en mislykket svensk forsvarskamp mot Danmark-Norges kong Kristian 2., som var i gang med å erobre Sverige. Vasa hadde så vidt unnsluppet fangenskapet i Kalø slott i Øst-Jylland, og søkte nå hjelp hos hanseatene.
«Kall meg ikke en fange, men en mann som urettferdig er blitt snytt og bedratt. Jeg er nå i en fri by, og står foran et byråd som er berømt for rettferdighet og for å forsvare forfulgte», sa Vasa og ba inderlig «sine kjære naboer i byen» om hjelp.
Den svenske adelsmannen avsluttet med å love hanseatene «milde privilegier og alt som ville være til deres fordel» hvis de hjalp ham.
Lybekkerne trengte ikke høre mer.
Muligheten for å knuse den evige konkurrenten var nok
Marionettkonger snyter hansabyene
Vasa ble sendt til Sverige, som nå var under dansk herredømme. Her ledet han et opprør mot Kristian 2. Like etter fikk hanseatene innsatt danskekongens onkel, Fredrik av Slesvig-Holstein, som dansk-norsk konge, mot at han tok Vasas parti. I 1523 ble både han og Gustav Vasa kronet.
Lübeck hadde gjort to menn til konger, men fikk bare utakk i lønn. Fredrik oppløste straks hansakontoret i København, fratok hansabyenes representanter privilegiene deres, og erklærte at Bornholm – som på det tidspunktet hørte under Lübeck – fra da av skulle stå under hans beskyttelse.
Gustav Vasa viste seg ikke mer takknemlig. Selv om han hadde lovet Lübeck rettighetene til all handel på Østersjøen og ved kysten av Baltikum «i evighetenes evighet», erklærte han nå at svenskene ville «frata de fremmede deres uinnskrenkede friheter, og åpne de svenske havnene for alle skip».
3 harde prøver gjorde gutter til kjøpmenn
Det brorskapslignende felleskapet på kontorene var preget av strenge regler og bisarre opptaksritualer
Elevene ved kontorene i utlandet bodde sammen i små enklaver, inndelt etter hvilken hansaby de kom fra. Her tilbrakte de stort sett all sin tid uten kontakt med omverdenen. En voksen formann opprettholdt streng justis blant de unge mennene som var i lære.
De yngste ble straffet fysisk hvis de brøt kontorets regler, mens de litt eldre risikere fengselsstraff. Alle måtte leve i sølibat, fordi Hansaforbundet fryktet at guttene ville røpe forretningshemmeligheter hvis de kom i kontakt med lokale kvinner.
En ting var faste regler, noe helt annet de mange tradisjonene som vokste frem. Etter hvert utviklet elevene grusomme prøver som nyankomne måtte gjennom.
Reformasjonen og saltsild truer hansaforbundet
Langsomt så det tidligere så mektige Hansaforbundet makten forsvinne. Mot nord erobret Danmark og Sverige østersjøhandelen. I øst stengte den russiske Ivan 3. hansabyenes kontor i Novgorod i 1494. Og mot vest tok nederlenderne kontroll over Nordsjøhandelen med England.
Samtidig skapte reformasjonen store problemer for kjøpmennene. Da katolisismen forsvant fra det nordlige Europa, forsvant også etterspørselen etter den saltede silden som hadde utgjort en vesentlig del av hanseatenes handel.
Den siste Hansadagen ble holdt i 1669. Etter møtet var bare Lübeck, Hamburg og Bremen igjen som medlemmer, og i 1862 oppløste de formelt det før så mektige forbundet.
Hanseater og pirater kjempet om havet

Klaus Störtebeker føres i lenker fra et hanseatisk krigsskip og til sin død i Hamburg.
Hansabyene allierte seg kynisk med østersjøpirater for å nedkjempe fiendene sine. Siden vendte de to seg mot hverandre, og kjøpmennene innledet en klappjakt på sine tidligere allierte.
I 1360-årene lå Hansaforbundet i krig mot Danmark. I kampen fikk bystatene hjelp fra piratene som lenge hadde herjet på Østersjøen.
Den usedvanlige alliansen sikret hanseatene seieren over den danske kong Valdemar Atterdag, men samarbeidet forvandlet seg snart til åpen krig. Opp gjennom 1390-årene angrep pirater jevnlig hanseatenes skip, byer og handelsstasjoner. Det gikk blant annet utover Bergen, der kildene forteller om storbranner både i 1392 og 1393.
Samtidig hindret piratenes herjinger den lukrative sildehandelen ved Skåne i tre år. I 1402 klarte imidlertid en flåte fra Hamburg å fange piratenes leder, Klaus Störtebeker, en fallert adelsmann som hadde fått navnet sitt fordi han kunne tømme store begre (beker) i en slurk.
Störtebeker ble tatt med til Hamburg og dømt til døden. Den tidligere så fryktede piraten bønnfalt domstolen om å skåne ham, og lovet å skjenke Hamburg et gullkjede så langt at det kunne nå rundt byen, bare han fikk leve. Men hansabyenes domstol viste ingen nåde, og Störtebeker ble henrettet på byens torg sammen med 70 av sine håndgangne menn. Da piratens skip senere ble endevendt, hakket en tømrer hull i stormasten, som viste seg å være hul og fylt med gull.
Hansaforbundet konfiskerte gullet og delte det ut som erstatning til de av kjøpmennene som hadde lidd under Störtebekers herjinger. Resten ble ifølge legenden brukt til å støpe en gullkrone til spiret på St. Katarina-kirken i Hamburg.