Hansastedene – havets og handelens herskere

Hansaforbundet på maktens tinde

Prosesjonen beveger seg langsomt inn gjennom byporten til tonene av musikk. Grønt løv dekker bakken foran de staselige hestene, og mellom kjøpmannshusene henger banner og fargerike gobeliner.

Og så kommer han endelig til syne, Karl 4., det tysk-romerske rikets overhode, under en baldakin, kledd i sin lange, purpurrøde kappe og med sverd og septer langs siden. Begeistret følger menneskemengden det prektige skuet; Lübecks gode borgere kan knapt tro sine egne øyne – Europas mektige hersker har kommet helt til Østersjøen for å ære byen deres.

Keiser Karls besøk i Lübeck i oktober 1375 varer i elleve festspekkede dager med turneringer, middager og parader. I høstmørket brenner fakler i gatene, og det blir spilt hymner og militærmusikk til ære for den fine gjesten.

Omtrent 100 år tidligere hadde ingen kunnet forutse Lübecks oppblomstring. Handel i Nord-Europa var et nærmest umulig foretak, og overalt risikerte kjøpmennene ruin og farer. I veikryss og i buskas lå det kriminelle på lur, klare til å kaste seg over hestekjerrene og ribbe dem for dyrebare varer.

Til sjøs herjet pirater som plyndret handelsskip som seilte alene, og reisende kjøpmenn risikerte stadig å bli kidnappet av bander som krevde enorme summer for å løslate dem. 

Det var en av grunnene til at Lübecks kjøpmenn søkte østover på 1200-tallet – langs vikingenes gamle handelsruter mot kysten av Baltikum. Men også her hersket kaos, og kjøpmenn i byen slo seg sammen i et fellesskap som kunne sikre varene deres. Andre tyske byer fulgte etter, og fellesskapene ble døpt hansa – gammeltysk for sammenslutning.

I begynnelsen var hansasamarbeidet begrenset til kjøpmenn fra samme by. De betalte i fellesskap for opprettelsen av en milits som kunne tilkalles når faren truet, og ta opp kampen mot herjende fiender.

Styrkingen av den militære sikkerheten fikk raskt handelen til å blomstre. Ikke minst ved Østersjøen, der pelsverk, tømmer, rav og rug ble lastet i hanseatenes handelsskip – de store koggene. Og med plasseringen der østersjøhandelen møtte handelsrutene sørfra, visste særlig Lübeck å utnytte etterspørselen etter silden som gikk i store stimer i farvannene utenfor Skåne.

Over hele Europa ble silden regnet som en delikatesse, og kontinentets katolikker sto i kø for å kjøpe fisken til de religiøse fastedagene, da kjøtt var forbudt.

I 1241 dannet Lübeck en allianse med Hamburg, som hadde kontroll med de tyske saltrutene sørfra. Det hamburgske saltet ble brukt til å konservere de enorme mengdene fisk som lybekkerne hentet i Skåne, og byene kontrollerte nesten eneveldig det enorme markedet for salt sild. Avtalen innebar samtidig et løfte om militær beskyttelse av hverandres områder og privilegier, og de to byene lovet å holde veien fra Lübeck til Hamburg fri for ransmenn.

Samarbeidet ga byene en gunstig forhandlingsposisjon med fremmede herskere, og i 1266 sikret de to byene seg tollfrihet hos Henrik 3. av England. Köln, som allerede hadde tollfrihet i England, sluttet seg få år senere til Lübeck og Hamburg. Deretter vokste det frem allianser på kryss og tvers mellom de nordtyske byene som sluttet seg til Hansaforbundet.

I fellesskap forhandlet de avtaler og anla handelsstasjoner – kalt enten faktorier eller kontorer – i hele Nord-Europa, fra vårt hjemlige Bergen via Brugge i Flandern til London på den andre siden av Nordsjøen. Tusenvis av unge hansamenn jaktet på de ettertraktede læreplassene ved faktoriene og kontorene. Det kunne bli starten på en karriere som kjøpmann og et liv i rikdom.

Hansaforbundet besto av mer enn hundre såkalte hansabyer, som lå fra dagens Nederland i vest til Estland i øst. Samtidig hadde forbundet handelsstasjoner over hele Skandinavia og det meste av Nord-Europa. De fire viktigste ble kalt kontorer, resten ble kalt faktorier.

Gennem 1300-tallet blev trafikken af stædernes tungtlastede kogger i Østersøen stadig livligere.

Fra øst bragte købmænd varer til Flandern og England, mens skibene den anden vej sejlede med klæde og andre forarbejdede varer. I Sverige hentede skibene metal, især kobber og jern.

Samtidig voksede forbundets militære styrke. Alene byerne langs Rhinen kunne i de tidligste år stille med en styrke på omkring 600 krigsskibe, en gigantisk flåde efter datidens forhold.

Med sin handelsmæssige og militære styrke var Hanseforbundet blevet en magtfaktor, som Nordeuropas herskere måtte regne med.

Det fik den danske kong Valdemar Atterdag at føle, da han i 1360 satte ud med sin hær for at erobre gamle danske territorier tilbage.

Hansaforbundet knuser Valdemar Atterdag

Først inntok den danske hæren Skåne, som med sine store inntekter fra sildemarkedet hadde avgjørende betydning for økonomien i Østersjøområdet. Deretter vendte kong Valdemar blikket mot den rike hansabyen Visby på Gotland utenfor kysten av Sverige. Kongen hadde ingen vanskeligheter med å slå tilbake de dårlig utrustede bøndene rundt byen, for så å plyndre Visby.

Rasende over angrepet på et av forbundets medlemmer, samlet de andre hansabyene med Hamburg i spissen en flåte på 37 skip som – tungt bevæpnet og lastet med 2000 soldater – satte kursen mot København for å ta hevn.

Hansahæren plyndret den danske hovedstaden og tok byens kirkeklokker som krigsbytte. Etter et mislykket forsøk på å erobre Danmark begynte en langtrukken krig, der hanseatene plyndret og raserte danske kystbyer, helt til Valdemar Atterdag måtte gi opp.

I 1370 skrev den danske kongen – nå overhode for en krigstrett og utplyndret nasjon – under på en ydmykende fredsavtale i hansabyen Stralsund.

Freden sikret hansabyene to tredjedeler av sildemarkedets inntjening i 15 år, råderett over Skånes festninger, fri passasje i Øresund, og retten til å legge ned veto mot valget av Danmarks kommende herskere.

Les også: Korstogene: Hellig krig

Fem år senere kom keiser Karl 4. ridende inn i Lübeck for å hylle byens storhet. Før keiseren dro videre, erklærte han Lübeck som en av Det tysk-romerske rikets fem mest ærefulle byer. Riket, som var et edderkoppnett av småstater forent under felles keiser, strakte seg fra Nord-Italia til Tyskland, og med tittelen fikk Lübeck tildelt en ære som ellers bare var blitt de mektige italienske byene Roma, Venezia, Pisa og Firenze til del.

Fra 1356 møttes sammenslutningen jevnlig til hansadager, der kjøpmennene godkjente avtaler og privilegier i fremmede byer og avtalte handelsblokader og militære aksjoner. Under disse møtene diskuterte de også hvorvidt nye byer fortjente å bli innlemmet, og ikke minst avstraffelse av medlemmer som hadde forbrutt seg mot fellesreglene.

Alt som ble bestemt på hansadagene sto ved makt, og forbundet sørget med hard hånd for at avtalene ble overholdt. Dersom det ikke skjedde, fikk det harde konsekvenser.

Da byrådet i Bremen nektet å straffe en kjøpmann som hadde brutt en boikott mot Flandern, falt dommen umiddelbart. Bremen ble utestengt fra Hansa-forbundet i 30 år, og «byen ble utarmet, det vokste gress i gatene, og sult og elendighet tok bolig i dens midte», som et øyevitne skrev.

Svært viktig medlemskap

Mens skjebnen var hard mot gjenstridige byer, var medlemskap i forbundet til gjengjeld svært så lukrativt. I 1346 fikk Riga såkalte privilegier; fra da av skulle alle varer som passerte gjennom byen, ilegges store avgifter.

Regelen gjorde det dyrt for fremmede handelsfolk å transportere varene sine inn i Riga selv og videre fra havnen. I stedet solgte de varene i byene til hansakjøpmennene. Denne regelen var typisk for alle hansabyene, og i Riga var den så effektiv at bare omtrent en sjettedel av alle varene som kom inn i byen, ble sendt direkte videre til andre havner.

Den store havnen, kjøpmennenes inntog og inntektene fra avgiftene gjorde Riga til regionsenter, og byen blomstret. Lokale kjøpmenn brukte store summer på å bygge ut byen med bolighus og offentlige bygninger, som fikk tidens tyske utseende.

Bildet var det samme overalt i hansabyene. Rikt utsmykkede gotiske hus skjøt opp i gater og på torg. Med sine høye buer, spisse og takkete gavler så husene enda høyere ut enn de var, og understreket byenes prakt og rikdom.

Les også: Silkeveien bandt verden sammen

Begynnelsen av 1500-tallet ble slutten på Hansaforbundets 200-årige storhetstid. I 1492 hadde Columbus oppdaget Amerika, og handelen forskjøv seg gradvis mot det nye kontinentet i vest, mens Østersjøens betydning ble mindre.

Nedgangstidene var allerede begynt da hansabyene opplevde sin siste store triumf i 1519. En sur og kald høstdag slepte en trett og forkommen svensk adelsmann seg inn i Lübeck, forkledd som kusk på en oksekjerre.

Gustav Vasa het mannen. Han hadde deltatt i en mislykket svensk forsvarskamp mot Danmark-Norges kong Kristian 2., som var i gang med å erobre Sverige. Vasa hadde så vidt unnsluppet fangenskapet i Kalø slott i Øst-Jylland, og søkte nå hjelp hos hanseatene.

«Kall meg ikke en fange, men en mann som urettferdig er blitt snytt og bedratt. Jeg er nå i en fri by, og står foran et byråd som er berømt for rettferdighet og for å forsvare forfulgte», sa Vasa og ba inderlig «sine kjære naboer i byen» om hjelp.

Den svenske adelsmannen avsluttet med å love hanseatene «milde privilegier og alt som ville være til deres fordel» hvis de hjalp ham.

Lybekkerne trengte ikke høre mer.

Muligheten for å knuse den evige konkurrenten var nok

Marionettkonger snyter hansabyene

Vasa ble sendt til Sverige, som nå var under dansk herredømme. Her ledet han et opprør mot Kristian 2. Like etter fikk hanseatene innsatt danskekongens onkel, Fredrik av Slesvig-Holstein, som dansk-norsk konge, mot at han tok Vasas parti. I 1523 ble både han og Gustav Vasa kronet.

Lübeck hadde gjort to menn til konger, men fikk bare utakk i lønn. Fredrik oppløste straks hansakontoret i København, fratok hansabyenes representanter privilegiene deres, og erklærte at Bornholm – som på det tidspunktet hørte under Lübeck – fra da av skulle stå under hans beskyttelse. 

Gustav Vasa viste seg ikke mer takknemlig. Selv om han hadde lovet Lübeck rettighetene til all handel på Østersjøen og ved kysten av Baltikum «i evighetenes evighet», erklærte han nå at svenskene ville «frata de fremmede deres uinnskrenkede friheter, og åpne de svenske havnene for alle skip».

Langsomt så det tidligere så mektige Hansaforbundet makten forsvinne. Mot nord erobret Danmark og Sverige østersjøhandelen. I øst stengte den russiske Ivan 3. hansabyenes kontor i Novgorod i 1494. Og mot vest tok nederlenderne kontroll over Nordsjøhandelen med England.

Samtidig skapte reformasjonen store problemer for kjøpmennene. Da katolisismen forsvant fra det nordlige Europa, forsvant også etterspørselen etter den saltede silden som hadde utgjort en vesentlig del av hanseatenes handel.

Den siste Hansadagen ble holdt i 1669. Etter møtet var bare Lübeck, Hamburg og Bremen igjen som medlemmer, og i 1862 oppløste de formelt det før så mektige forbundet.