Da de første dampskipene inntok verdenshavene rundt 1820, var det med svake og upålitelige maskiner under dekk.
Hvis redere ville være trygge på at fartøyene kom frem, måtte damp suppleres med master og seil.
Samtidig var en ny klasse seilskip under utvikling. Den tremastede klipperen hadde et stort seilareal som tillot en svimlende fart, og samtidig kunne fartøyet utnytte vind fra nesten alle retninger.
I 1850 var den raskeste ruten fra USAs øst- til vestkyst med seilskip rundt Sør-Amerika.
Nye fartsrekorder ble satt når klippere fraktet årets tehøst fra Kina til Europa og Amerika.
Reiser som før hadde tatt minst et halvt år, kunne nå gjennomføres på hundre dager.
Først i 1860-årene ble dampmaskinen effektiv nok til å true seilene.
Og helt frem til år 1900 hadde mange handelsskip fortsatt master for å spare på kullet.
Seil var best på langfart
På rutene fra Asia til Europa var seilskip frem til 1860-årene raskere enn dampskip hvis de tilpasset reisen etter monsunvinden.
Om sommeren blåser den konstant fra sør, og i vinterhalvåret fra nord.
Kullkraft vant til slutt
Utviklingen av mer effektive maskiner gjorde dampskip konkurransedyktige i 1860-årene.
Da Suezkanalen åpnet i 1869, ble reisetiden mellom Europa og Asia flere uker kortere, men den var for trang til store seilskip.
