Klarte forliste ubåtfolk å overleve?

Sjøfolk i ubåter kunne i teorien overleve

I 1907 oppfant tyske Heinrich Dräger en redningsutrustning til ubåtbesetninger, som han kalte en Tauchretter – en dykkerredder. Utrustningen besto av et oksygenapparat med oksygen til cirka 30 minutter, en neseklemme og en redningsvest, slik at besetningen kunne svømme opp til overflaten.

Under første verdenskrig ble derfor utrustningen standardutstyr i alle tyske ubåter. Men problemet var at oksygenapparatet inneholdt rent oksygen. Noe som kunne resultere i alvorlig oksygenforgiftning dersom oksygenet ble pustet inn på dyp under syv meter uten tilsetning av nitrogen.

Oksygenapparatet ble videreutviklet

Problemet ble senere løst ved å utstyre redningsutrustningen med både nitrogen og oksygen som ble blandet i slangen på vei til munnstykket. Både briter og amerikanere utviklet sine varianter av tyskernes redningsutrustning, og i mellomkrigstiden konstruerte begge landenes ubåtskoler slusekamre under vann der folk som tjenestegjorde på ubåt kunne trene på å unnslippe fra et sunket fartøy ved hjelp av oksygenapparatet.

Opplæringen var nytteløs

Da andre verdenskrig brøt ut, viste det seg at treningen var så godt som nytteløs. Alle invoverte ubåter opererte på så store dyp at flukt var umulig. Vanntrykket utenfor fartøyet ville rett og slett knuse alt og alle. USA mistet eksempelvis 52 ubåter under andre verdenskrig. Av de over 3500 besetningsmedlemmene om bord overlevde bare fem mann.

Er du stor ubåt-fan, kan du dykke enda lenger ned i dypet i vårt store tema.