«Mary Rose» var et av Henrik 8s største og best bevæpnede skip da det gikk ned 19. juli 1545 i kamp med den franske flåten i Solent-stredet mellom Isle of Wight og det engelske fastlandet.
«Mary Rose» var klar til nær- og fjernkamp
Kanoner
Rekkevidde: opptil 413 m
Vekt: opptil 2,2 t
Antall om bord: 78–91 stk.
Langbuer
Rekkevidde: opptil 328 m
Lengde: 1,87–2,11 m
Antall om bord: 250 stk.
Sverd
Rekkevidde: nærkamp
Klinge: 88,5 cm
Båret av offiserer
Arkeologer berget skipet i 1982, og siden har vraket gitt forskere uvurderlig kunnskap om skip og sjøfolk i den engelske flåtens tidlige historie.
Bueskytter var kjempesterk
Hundrevis av menn forsvant i bølgene sammen med «Mary Rose».
De døde lå uforstyrret, dekket av mudder og fin sand, helt til arkeologer på 1980-tallet hentet opp knoklene deres.
Arkeologer har funnet i alt 92 fullstendige skjeletter. Blant de døde som ekspertene har identifisert med sikkerhet, er en bueskytter.
Mannen har vært 182 centimeter høy – godt over snittet på den tiden, som var 173–174 centimeter – og kraftig bygd.
Muskelstyrke var nødvendig, for langbuene krevde en trekkraft på opptil nitti kilo.
Eksperter har gjenskapt bueskytteren med 3D-teknikk.
Forskere har sammenliknet skjelettdeler fra Mary Rose med knokler fra en kirkegård i Norwich og funnet ut at besetningen på skipet – inkludert den tredjedelen som var bueskyttere – hadde økt muskelstyrke i begge overarmer.
De døde fra kirkegården hadde derimot økt muskelstyrke bare i høyrearmen.
Trekompass viste vei
«Mary Rose» hadde et mannskap på opptil 700 mann, hvorav 415 var fast besetning.
Blant besetningsmedlemmene var det i tillegg til sjøfolk og soldater en rekke fagfolk som kanonerer, kokker, tømrere og en lege.
Til fagfolkene hørte også navigatøren, som holdt skipet på rett kurs. Han oppbevarte instrumentene sine i en kiste i kahytten på hoveddekket.
I kista lå blant annet et trekompass som arkeologene har bevart.
Kompasset var forsynt med en jernnål som navigatøren magnetiserte ved å stryke den med en magnetisk jernstein. Den magnetiske nålen pekte alltid mot nord.
Kanoner av bronse eller støpejern
ga «Mary Rose» stor ildkraft. Kanonene ble avfyrt gjennom kanonporter – en helt ny oppfinnelse som tillot skipet å føre bevæpning også på de lavere dekkene.
Tønnene i lasten
inneholdt mat og drikke til besetningen. Siden vann holdt seg dårlig, brukte man i stedet tynt øl. Hver mann fikk tildelt 4,5 liter om dagen.
Soldater bevæpnet med spyd
sto klar på dekk. Etter å ha mørnet motstanderen med kanonkuler og piler seilte Mary Rose helt innpå motstanderens skip så soldatene kunne borde det.
Tømreren reparerte
og vedlikeholdt skipet. Han hadde sin egen kahytt med plass til en seng og atskillige kister med verktøy.
Skyttere med langbuer
sto oppstilt på det åpne dekket når de skjøt. De var beskyttet av skodder som ble fjernet når kampen begynte.
Besøk Mary Rose
For å hindre det fem hundre år gamle skipet fra å tørke ut sprøytet konservatorer først skipet med vann og deretter med konserveringsmiddelet polyetylenglykol (PEG) – en prosess som pågikk i hele 34 år.
Nå kan besøkende se resultatet på Mary Rose-museet i Portsmouth i Sør-England.