Ubåt født i Themsen
Historiens første ubåt var en stor suksess – og en dundrende fiasko. Undervannsbåten, som enkelt sett var en lukket robåt overtrukket med oljeinnsatt skinn, ble sjøsatt i Themsen i 1620 og fikk stor oppmerksomhet fra blant andre den engelske kongen.
Verdens første ubåt var bygd av den nederlandske oppfinneren Cornelius Drebbel og kunne dykke fem meter ned under vannoverflaten. Lange snorkler bundet til en tretønne som fløt i vannskorpa sørget for at besetningen kunne forbli under vann i opptil tre timer.
Etter suksessen bygde Drebbel to ubåter til. Den siste ubåten hadde plass til tolv roere og fire passasjerer. Angivelig dykket den ved at besetningen fylte griseblærer med havvann via slanger ut gjennom skroget for å tynge fartøyet.
Når ubåten skulle opp til overflaten, presset Drebbels menn vannet ut igjen og skapte dermed den nødvendige oppdriften. Ifølge samtidige kilder tok tusenvis av Londons borgere oppstilling langs Themsen da Drebbel testet ubåten.
Uheldigvis for Cornelius Drebbel var arbeidsgiverne, den engelske marinens toppledelse, svært lite imponert over ubåtene hans. De mente at undervannsbåten ikke ville klare seg i sjøkrig, fordi en kanon avfyrt fra fartøyet nok heller ville senke selve ubåten enn fienden.
Drebbels ubåtprosjekt ble lagt ned og oppfinneren sparket. Det skulle gå mer enn 150 år før en ubåt endelig viste sitt skremmende krigspotensial.
Ubåt seiler seg inn i krigshistorien
Det var under den amerikanske revolusjon at en ubåt for første gang kom i krig. En tidlig morgen 7. september 1776 dykket en liten, eggeformet ubåt inn under den britiske marinens flaggskip i New York havn.
Ubåten, som var bygd i tre av oppfinneren David Bushnell og ble kalt skilpadden, hadde bare plass til én person og ble drevet frem med en håndsveiv og en propell.
Da den kom inn under det engelske krigsskipet forsøkte operatøren inne fra ubåten å feste en mine til skipsskroget. Men bomben festet seg ikke, og den eksploderte uten å gjøre skade.
Det første suksessfulle angrepet med en ubåt ble utført i 1864, men endte fatalt for besetningen. Under den amerikanske borgerkrigen bygde sørstatene den 13 meter lange ubåten Hunley med plass til åtte mann.
Hunley var laget av jern og hadde en ballasttank som kunne fylles og tømmes for vann under dykking og oppstigning. Ubåten ble drevet frem av håndsveivdrevet propell.
Under to tidligere prøveseilaser hadde Hunley gått til bunns og 13 mann druknet, men det avskrekket ikke de åtte mennene som 17. februar 1864 seilte inn i Charleston havn for å senke Nordstatenes krigsskip USS Housatonic.
I stavnen på sørstatsubåten satt det en seks meter lang stang med en 60 kilos bombe montert på. Da Hunley nådde frem til Housatonic, senket besetningen den lange stanga ned under skipets kjøl og detonerte bomben.
Eksplosjonen senket Housatonic, men drepte også ubåtens åtte mann, som var altfor nær bomben. Hunley-angrepet beviste at en liten ubåt med en minimal besetning skjult i havets dyp kunne utslette et kjempestort krigsskip. Ubåtens tidsalder var innledet.
Tysklands ubåter hersket under havet
Da første verdenskrig brøt ut i 1914, hadde engelskmennene verdens sterkeste flåte. Tysklands mest fryktinngytende våpen var til gjengjeld landets flåte av ubåter, som var langt mer avansert enn noen andre lands ubåter.
Den typiske tyske ubåten var rundt 65 meter lang og hadde plass til 35 mann og 12 selvdrevne torpedoer. I løpet av krigens fire første måneder lyktes det tyske ubåter å senke ni britiske krigsskip med et tap på bare fem ubåter.
I februar 1915 erklærte Tyskland uinnskrenket ubåtkrig mot ethvert skip som man antok seilte med forsyninger til England. I løpet av 1915 senket tyske ubåter rundt to skip daglig.
Den 7. mai 1915 torpederte en tysk ubåt det britiske passasjerskipet Lusitania, som sank på 18 minutter og trakk 1198 passasjerer med seg i dypet, deriblant 128 amerikanere. Episoden var medvirkende til at USA i 1917 erklærte Tyskland krig.
Da første verdenskrig sluttet i november 1918, hadde tyske ubåter senket nesten 5000 allierte skip med et tap på bare 178 ubåter. Da Hitler kom til makten i Tyskland i mellomkrigsårene, besluttet naziregimet nok en gang å satse på ubåtene.
Ved utbruddet av andre verdenskrig i september 1939, hadde Nazi-Tyskland bare 56 ubåter, men antallet ble raskt økt.
De tyske ubåtene angrep alle skip som fraktet forsyninger til De britiske øyer. Ubåtenes innhogg i de allierte lasteskipene var så massivt at britene fryktet å tape krigen bare på grunn av ubåtblokaden.
Men krigslykken snudde etter hvert som de allierte ble flinkere til å lokalisere en ubåt med sonar og senke dem med dypvannsbomber. Ved slutten av krigen hadde Tyskland mistet 793 ubåter og rundt 28 000 besetningsmedlemmer.
Den kalde krigens ubåt kunne utslette verden
Da andre verdenskrig var over, begynte en ny krig – den kalde krigen. På den ene siden sto USA og på den andre Sovjetunionen. Begge land besatt atomvåpen, og i løpet av 1950-årene utviklet de en helt ny type ubåter som først og fremst skulle fungere som avfyringsplattform for atomraketter.
Ubåtene kunne seile tusenvis av kilometer og var vanskelige å oppdage. Ved å plassere atomraketter på en ubåt var supermaktene derfor sikre på å kunne gjengjelde et eventuelt atomangrep.
I løpet av 1960- og 70-årene ble missilubåtene stadig større med plass til flere missiler. Mens de første ubåtene måtte opp til overflaten for å avfyre missilene, kunne de nye avfyre dem fra havets dyp.
Den amerikanske Trident-ubåten, som ble sjøsatt i 1981 hadde plass til 24 atommissiler – nok til å utslette millioner av mennesker. For å matche amerikanerne sjøsatte Sovjet kort etter Akula-ubåten, som med sine 175 meters lengde var verdens hittil største missilubåt. Ubåten kunne forbli neddykket i opptil 120 dager uten å komme opp til overflaten.
Da den kalde krigen tok slutt i 1991, la både russerne og amerikanerne ned sine missilubåtprogrammer. Etter 130 år som havets mest fryktinngytende våpen var ubåtens storhetstid endelig forbi.
Er du stor ubåt-fan, kan du dykke enda lenger ned i dypet i vårt store tema.