Tur-retur på Champagneklasse

Stemningen blant passasjerene på perrongen er så god at togpersonalet først får geleidet gjestene inn i toget tjue minutter etter skjema. Men kl. 18.20 høres endelig avgangssignalet, og maskinens 1,5 meter store drivhjul setter i gang.

Fra sin kupé kikker About ut på de begeistrede tilskuerne som ledsager vidundertoget med hurrarop. For vanlige mennesker er det rullende palasset en eksklusiv og lukket verden, men den franske journalisten er invitert inn.

Opplevelsen av toget gjør et uutslettelig inntrykk på About og «åpnet en verden som jeg aldri før hadde fått et glimt av – ikke engang i drømme».

Belgiers drøm ble oppfylt

Også journalist Georges Boyer lot seg imponere av ekspressen. «Det er Georges Nagelmackers – en meget ung, meget smart og meget sympatisk ingeniør – som har beriket Europa med disse sovevognene. De overgår alt jeg har sett i Amerika og England».

Belgiske Georges Nagelmackers’ drøm om en togforbindelse tvers over Europa hadde endelig gått i oppfyllelse. Nå kunne passasjerer krysse kontinentet uten at de måtte skifte tog i hvert land eller kaste bort tiden i skakke diligencer på humpete veier.

Nagelmackers hadde gjort avtaler med åtte forskjellige europeiske jernbaneselskaper som gikk ut på at de skulle stille spor og lokomotiver til rådighet, mens belgieren selv leverte de overdådig utstyrte luksusvognene.

Positiv omtale av «Grand Express d’Orient» var imidlertid viktig hvis det finere borgerskapet fremover skulle booke billett til reisen tvers over Europa. Foruten belgiske og franske ministre samt prominente personer fra Europas jernbaneselskaper hadde Nagelmackers derfor invitert en rekke journalister med på jomfruturen.

Avisfolkene handlet nøyaktig som den belgiske ingeniøren hadde håpet. Edmond About beskrev Orientekspressens spisevogn og to sovevogner som «tre hus på hjul»: «17,5 meter lange, damp-oppvarmede, strålende opplyst av gass
og rikelig ventilert». Dessuten var togvognene «minst like komfortable som en leilighet i den fineste delen av Paris».

Over vognenes vinduer sto navnet på Nagelmackers’ togselskap, «Compagnie Internationale des Wagons-Lits» – ofte bare forkortet «Wagons-Lits» – med skinnende bokstaver. Inne i spisevogna glimtet gullbelagte lysekroner og nypolert sølvtøy om kapp med hverandre.

Alt oste av eksklusivitet, og jo dypere toget fortsatte inn i Europa, jo mer imponert ble passasjerene.

Gourmetkokker kilte ganen

Som journalister var Georges Boyer og Edmond About begge vant til å reise med kalde, skranglende tog der passasjerene satt tett – ofte åtte mann – i én kupé. Derfor ble de to franskmennene raskt imponert over hvor lett ekspressen gled over skinnene, og hvor behagelig temperaturen var i vognene, selv om høstvinden blåste utenfor.

«Hele toget er oppvarmet, og takket være et nytt system er toget så beundringsverdig avfjæret at man – selv på de verste sporene i Tyskland – bare merker lett risting», noterte Boyer.

About kommenterte også hvor behagelig den rolige kjøringen gjorde oppholdet i restauranten og salongen der gjestene kunne trekke seg tilbake etter måltidet. «Ikke én dråpe champagne ble spilt, og passasjerene lente seg tilbake i stolene sine som om de befant seg i en bygning som var solid forbundet med den faste jorda», noterte journalisten.

Orientekspressens spisevogn overgikk alt togreisende noen gang hadde sett. Om kvelden besto menyen av 7-10 retter ledsaget av utsøkte viner som ble skjenket med stø hånd av Europas dyktigste tjenere. Duften av hummerhaler og dampet fisk fylte gjestenes nesebor og ble avløst av den møreste viltstek og de fineste franske oster.

Nagelmackers insisterte på at Orientekspressens restaurant skulle kunne måle seg med Europas beste spisesteder, så belgieren hyret gourmetkokker til både jomfruturen og avgangene som fulgte. Boyer roste luksustogets «førsteklasses kokk»:

«Dette geniet av et menneske – min takknemlige mage kan ikke finne en mer passende betegnelse for ham – har tilberedt retter av utsøkt smak og variert sine menyer ved å følge landene vi har krysset», skrev Boyer. På jomfruturen fikk journalisten servert så forskjellige spesialiteter som «fisk fra Donau, fersk rumensk kaviar og tyrkisk pilaff».

I sovevogna var komfort og service også et luksushotell verdig. Passasjerene – 20 i hver vogn – behøvde bare å trykke på en knapp i kupeen, så dukket det opp en kelner i døra.

Ved sengetid ble lenestolene i kupeene omdannet til senger eller køyer, og personalet la på silkelakener og reide opp med fine ulltepper og hodeputer fylt med de letteste ederdun.

«Lakenene, som skiftes hver dag på mer elegant vis enn i de rikeste hus, ga fra seg en fin vaskeduft», kommenterte About. Hans eneste motforestilling var at sovevogna bare hadde ett toalett i hver ende, så passasjerene måtte «vente på hverandre om morgenen».

Til gjengjeld verdsatte den franske journalisten at toalettet var kledd med italiensk marmor og hadde kunstferdig pyntede porselenskummer. About var også imponert over de rene håndklærne, små parfymeflaskene og håndsåpene ved vasken, som var en luksus reisende ellers bare opplevde på fine hoteller.

Etter hvert toalettbesøk renset en togmedarbeider til og med kummen. Da About var tilbake i Paris etter elleve dager tur-retur Konstantinopel, følte han ingenting annet enn velvære:

«Jeg er stadig blendet og forbløffet av alt sammen. … Jeg kommer uthvilt hjem – og skulle gjerne gått på igjen i morgen om så var».

I teorien kunne journalisten snart dra med toget igjen, for etter jomfruturen tilbød togselskapet to ukentlige avganger fra både Paris og Konstantinopel. Men About måtte nok begynne å spare hvis han skulle finansiere turen selv.

Eksentrikere elsket ekspressen

Prisen for en billett fra Paris til Konstantinopel var rundt en fjerdedel av en gjennomsnittlig fransk årslønn, og bare de pengesterke reiste med den kongeblå ekspressen. I toggangene spaserte gamle osmanske overklasseherrer, russiske fyrster, rike greske kjøpmenn, rumenske aristokrater og østerriksk-ungarske adelsmenn rundt.

Med årene ble kupeene også reservert av vestlige forretningsfolk, embetsmenn og kjente artister som skulle opptre i Europas metropoler.

Ekspressen ga passasjerene mulighet for å vise seg frem og menge seg med fremtredende skikkelser, og toget åpnet dørene for både originaler og kynikere – så lenge de kunne betale billetten.

Orientekspressens mest myteomspunne passasjer var gresk-tyrkiske Basil Zaharoff – en eksentrisk og iskald våpenhandler som kom på toget for første gang i 1885 og ble en fast gjest de neste 40 årene.

Den alltid elegant kledde Zaharoff med en sterk hang til luksus, elsket Nagelmackers’ prakttog fra dag én. På Orientekspressen hadde han mulighet for å møte og bestikke embetsmenn og politikere til gjengjeld for lukrative våpenavtaler. Bestikkelsen foregikk ofte ved at Zaharoff tilbød medpassasjerene sigaretter innrullet i pengesedler.

Våpenhandleren brukte også sin magnetiske tiltrekningskraft på kvinner i forsøket på å få ministerfruer og -els­ker­in­ner til å avsløre partnerens hemmeligheter og svakheter, som gresk-tyrkeren så kunne dra nytte av.

I løpet av et år ble Zaharoff en av de rikeste og mest hensynsløse mennene i våpenindustrien, og han mente selv at Orientekspressen hadde stor betydning for hans suksess.

Våpenhandleren ble med sine ustanselige reiser togets viktigste kunde og nøt godt av at diskresjon var et av togselskapets varemerker. Hver gang Zaharoff ville ha sine lyster tilfredsstilt, sørget en wiensk hallik for at en rødhåret luksusprostituert satt klar i gresk-tyrkerens faste kupé – nr. 7 – uten at personalet så mye som løftet et øyenbryn.

Vinteren 1886 var det imidlertid ikke en rødhåret, men en 17 år gammel mørkhåret spansk skjønnhet som kom
farende inn i Basil Zaharoffs kupé.

«Tilgi meg, monsieur! Men De må redde meg. Han er gal… fra forstanden. Han vil drepe meg!» kom det skrekkslagent fra den unge spanske kvinnen, som het Maria og var på bryllupsreise med en spansk hertug. Lenger nede i gangen kom den sinnsforvirrede spanjolen vaklende med en dolk i hånden.

Glad som han var i kvinner lot våpenhandleren Maria bli i kupeen mens livvakten hans overmannet hertugen og fikk tatt fra ham dolken. Senere dysset personalet på Orient­ekspressen rutinemessig ned den dramatiske episoden, og hertugen ble diskret ført til en av Wiens nerveklinikker da toget ankom byen.

Det korte møtet mellom Zaharoff og den 20 år yngre Maria var nok til at de forelsket seg i hverandre. Paret kunne aldri vise seg sammen offentlig, for Maria fortsatte å være gift med hertugen. Men Orient­ekspressen var det perfekte stedet å ha en hemmelig affære.

De neste 38 årene booket Zaharoff på mange av sine reiser kupé nummer 8 – kupeen rett ved siden av sin egen – til Maria, slik at de kunne møtes i hemmelighet. Først i 1924, da den spanske hertugen døde, kunne Maria og Zaharoff omsider få hverandre. Men ekteskapet ble kort, for Maria døde to år senere.

I 1936 døde Zaharoff, men livvakten hans hadde fått en siste oppgave som skulle markere hvor mye Orientekspressen betydde for våpenhandleren. Dagen etter dødsfallet tok livvakten hans plass på luksustoget i Paris. Med seg hadde han en konvolutt med et fotografi av Maria.

Mens toget tøffet av gårde mot Wien, åpnet livvakten vinduet i kupé nr. 7, rev fotoet i stykker og lot stumpene fly ut i mørket. Klokken var nøyaktig 02.32 – tidspunktet da Maria i sin tid hadde stormet inn i Zaharoffs kupé. Våpenhandleren hadde sendt sin siste hilsen.

Bulgarsk tsar grep styrepinnen

Ikke alle eksentrikere på Orientekspressen var like diskré som Zaharoff. Den bulgarske tsar Ferdinand 1. dro ofte til sitt barokkpalass i Wien eller til møter i Paris i en privat salongvogn som ble koblet bak på ekspressen.

Da tsaren ikke fikk sove på en tur hjem til Sofia i 1912, bestemte han seg for å ha det litt moro, og trakk i nødbremsen. Mens toget sto stille, travet Ferdinand opp til lokomotivet og forlangte å få styre maskinen fordi toget befant seg på bulgarsk territorium.

Den overraskede lokomotivføreren forsøkte å snakke tsaren til fornuft, men Ferdinand var ikke til å rokke, så da toget litt senere trillet videre – hjulene måtte først frigjøres etter Ferdinands bruk av nødbremsen – var det bulgareren som satte toget i gang og kjørte til togstasjonen i hovedstaden. Wagons-Lits avtalte senere med tsaren at han bare fikk overta kjøringen på en stasjon der toget ifølge ruteplanen skulle stanse.

Da Ferdinands eldste sønn, Boris, overtok tsar-tittelen, forlangte også han å få kjøre Orientekspressen på Bulgarias skinnenett. Men tronfølgeren var mye mer fartsgal enn faren.
Da ekspressen på et tidspunkt var forsinket, ga Boris fyrbøteren ordre om å lesse på kull i fyrkassen til trykkmåleren passerte maksgrensen.

Mens lokføreren akkurat forhindret en eksplosjon ved å stenge ute overtrykksdampen, endte fyrbøterens skjebne mer tragisk. En stikkflamme sto ut av fyrkassen slik at fyrbøteren måtte hoppe ut av førerhuset, omspent av flammer. Mannen døde senere av skadene.

Boris, som var besatt av å innhente forsinkelsen, nektet å stoppe, og strenet i stedet ut på perrongen i hovedstaden Sofia, stolt som en hane fordi ekspressen ankom på tiden. Av hensyn til både tsarens og selskapets omdømme måtte Wagons-Lits dysse ned saken ved å betale den avdøde fyrbøterens familie en erstatningssum for tapet. Med Wagons- Lits’ vanlige sans for diskresjon ble størrelsen på beløpet aldri kjent.

Personalet holdt på hemmeligheter

Diskresjon og hemmelighold av passasjerenes eskapader var en æressak for togselskapet, og personalet gjorde sitt ytterste for å oppfylle gjeste­nes ønsker – også av det mer kuriøse og lyssky slaget. I likhet med Basil
Zaharoff satte andre mektige menn pris på diskresjon i forbindelse med damebesøk.

Belgiske kong Leopold 2. – en av Nagelmackers’ nære bekjente – fikk sin elskerinne oppvartet i en egen kupé. Samme service benyttet den rumenske kong Karol 2. seg av.

Enda mer oppsiktsvekkende var det imidlertid at også kirkens folk benyttet toget til elskovseskapader. En østeuropeisk biskop, som togpersonalet kjente som «Hans høyverdige arkimandrit Cyril», boltret seg med poules de luxe – vesteuropeiske eskortepiker – når han reiste mellom Sofia og Beograd.

Reisetiden på 1 time og 35 minutter var alt biskopen trengte, og om bord på Orientekspressen ville ikke hemmeligheten hans slippe ut.

«Vi kan ikke opplyse om hva våre gjester foretar seg», svarte en konduktør da en nysgjerrig journalist forsøkte å pumpe ham for opplysninger om biskopens hyppige reiser.

Replikken var det standardsvaret personalet var trent i å gi, akkurat som samtlige medarbeidere – fra togsjefen til bærerne – var opplært til å innfri alle kundens ønsker, selv de mest bisarre.

Mens amerikanere og briter gikk for å være de mest hensynsfulle og minst krevende passasjerene, regnet togpersonalet østerrikske aristokrater som de vanskeligste å tilfredsstille. Fyrst Ernst Rüdiger Starhemberg nektet blant annet å spise togrestaurantens måltider, fordi han var overbevist om at helt bestemte retter styrket hans elskovskraft.

Kokken måtte derfor varme opp spesialbestilte retter fra et av Wiens fineste hoteller, som fyrsten insisterte på å sette til livs før han ankom bordellene i Paris.

Den habsburgske erkehertuginnen Marie Valerie fikk også sitt ønske om spesialmat oppfylt. Kravet gjaldt imidlertid ikke kvinnen selv, men hundene hennes, som tre ganger daglig skulle ha servert wienerschnitzel av kalv fôret opp på melk og stekt i smør fra Normandie. Kokken måtte diske opp med menyen fire ganger i året, når hertuginnen dro
til Paris for å få pudlene frisert av en ekspert.

Pudlene fikk naturligvis også egne kupébilletter, som kostet nesten det samme som en normal billett.

Spioner i kupeene

Den overdådige luksusen lokket tusenvis av reisende til Wagons-Lits’ tog, og allerede fra 1906 – året etter Nagelmackers’ død – begynte kompaniet å utvide med nye orientekspressruter for å imøtekomme den enorme etterspørselen.

Forskjellige ekspresser snirklet seg mellom mange av Europas byer, og toget ble et godt hjelpemiddel for agenter.

Hemmelige dokumenter kunne utveksles i salongen, og agenter og spioner slapp å krysse grenser på risikable steder. I stedet kunne de spille rollen som harmløse britiske lorder eller franske levemenn.

Robert Baden-Powell, som senere grunnla speiderbevegelsen, var en hyppig gjest på Orientekspressen.

Den solbrente briten likte å fremstå som en naturfantast når han, bevæpnet med sommerfuglnett, steg ut av toget overalt på Balkan og dro videre til forskjellige militæranlegg langs kysten.

Baden-Powell forklarte nysgjerrige at han tegnet sjeldne som­mer­fug­ler, og ble deretter overlatt til seg selv og skissene sine.

Når briten hadde gjennomført studiene, steg han på toget igjen og returnerte til London med tegningene. I virkelig-
heten var prikker, kruseduller og streker på sommerfuglskissene detaljerte beskrivelser av festningsanlegg, og vel hjemme ble illustrasjonene analysert og tegnet inn på ny.

På bakgrunn av Baden-Powells spionasje kunne allierte krigsskip identifisere og bombardere mål i den kroatiske delen av Østerrike-Ungarn etter at første verdenskrig brøt ut.

Orientekspressen fikk tilnavnet «Spionekspressen», og det hendte ikke sjelden at agentene løp rett inn i hverandre i togets korridorer. Like før andre verdenskrig for alvor brøt ut, endte et slikt møte i drap, da den britiske agenten Michael Henry Mason ble observert av to tyske agenter mens han satt i spisevogna i Simplon-Orientekspressen.

«Jeg lot dem tro at jeg var beruset, men jeg hadde helt det meste av vinen på gulvet. Jeg visste at de ville vente på meg i gangen, og det gjorde de også», husket Mason mange år senere. På ekte James Bond-vis knakk briten nakken
på begge motstandere og kastet dem ut av toalettvinduet i fart.

Drap hørte ellers til sjeldenhetene på Orientekspressen, selv om Agatha Christie og andre krimforfattere ivrig har
benyttet luksustoget som scene for spektakulære drap. Det første virkelige drapet skjedde så sent som i 1935 – året etter at Christies «Mord på Orientekspressen» utkom.

En ung mann – den 23 år gamle studenten Karl Strasser – delte kupé med en rik rumensk kvinne som var på vei til Paris. Underveis ranet Strasser rumenerens verdier og kastet henne ut av kupévinduet.

En østerriker fant liket langs skinnegangen, og da en politimann senere så den dreptes karakteristiske sølvrevpels rundt halsen på en annen kvinne, kunne politiet følge sporet tilbake til den unge mannen. Karl Strasser fikk dødsstraff, men dommen ble omgjort til livsvarig fengsel.

Også under den kalde krigen trakk blodet inn i togets tykke tepper et par ganger, men drapene rokket ikke ved Wagons-Lits’ sterke renommé. Det var et helt annet forhold – nemlig den teknologiske utviklingen i transportsektoren – som med tiden tok livet av ekspressen.

Ekspressen ved veis ende

Fra 1950-årene ble Wagons-Lits utfordret fra luften. Flyselskapene vokste seg store og kunne etter hvert tilby billige nonstop-flygninger mellom Europas metropoler. Flyene tilbød kanskje ikke marmortoaletter, kupeer med egen håndvask eller sjuretters menyer.

Men det var heller ikke nødvendig. De reisende kunne nemlig ta et fly etter lunsj og rekke kvelds i Paris, Istanbul eller Wien.

Wagons-Lits kjempet en hard kamp for overlevelse og opprettet enda flere ruter, men tiden hadde tilsynelatende løpt fra toget, som i 1977 var en skygge av seg selv. Den overdådige luksusen var skåret ned, og ekspressens reisetid var ikke lenger konkurransedyktig.

Nagelmackers’ gamle tog­selskap innså at tiden var inne for å legge ned den berømte ruten fra Paris til Istanbul.

22. mai 1977 rullet det legendariske toget for siste gang inn på perrongen i Tyrkias største by, der pressen ventet:

«Orientekspressen, en gang verdens mest glamorøse tog, ankom på Istanbuls Sirkeci-stasjon for siste gang i går –
5 timer og 38 minutter forsinket», het det i et Reuters-telegram, som konstaterte at «dagene med plysj og lærpaneler
og cordon bleu-måltider» var over.

Wagons-Lits rakk nesten å holde 100-årsjubileum. 94 år etter at Nagelmackers’ første passasjerer skålte i champagne på Paris-stasjonen Gare de l’Est før jomfruturen, kom de høye stettglassene med Wagons-Lits-logoen igjen frem – men nå for å markere slutten på en æra.

«En folkemengde på flere hundre samlet seg på perrongen i Istanbul, mens de reisende drakk en siste champagneskål», skrev Reuters.