Allierte styrker i Nord-Afrika hadde et stort behov for drivstoff i 1942, men store mengder gikk tapt som følge av utette bensinkanner.
«Under den varme ørkensolen svulmet de opp, gikk opp i skjøtene og lekket», fortalte offiser Richard M. Daniel om de britiske blikkannene.
Under den tyske okkupasjonen av Norge i 1940 hadde britene sett at fienden hadde tette og solide kanner, men hvordan kannene var laget, oppdaget de først senere, da den amerikanske ingeniøren Paul Pleiss dukket opp.
Pleiss jobbet før krigen i Berlin. Her var han med på å produsere den såkalte Wehrmacht-Einheitskanister, en solid 20-liters stålkanne.
Kannen ble utviklet fire år tidligere av firmaet Schwelmer Eisenwerk Müller & Co. på Hitlers ordre.
Nazistene forberedte seg på lynkrig og trengte å frakte enorme mengder drivstoff over lange avstander.
Se nærmere på en Wehrmacht-Einheitskanister:
Fordypninger beskytter
De formpressede fordypningene i sidene på kannen sikrer at den kan gi etter når bensinen utvider seg som følge av varme.
De alliertes modeller av blikk begynte å lekke når bensinen ble varm.
Lukkemekanisme letter påfylling
Mens andre kanner krever en spesiell trakt til påfylling, kan væsken helles rett i den tyske modellen.
En stift anbrakt på tvers av lukkemekanismen sikrer nemlig at lokket ikke smekker igjen under påfylling.
Tre håndtak gjør kannen lett å bære
Den siste delen av drivstofftransporten foregår ofte til fots. Med tre håndtak er boksen lettere å håndtere.
Hver soldat kan enkelt bære to fylte kanner eller fire tomme.
Sveising øker holdbarheten
Kannen består av to sammensveisede deler. Sveisingen ligger beskyttet i en rille som beskytter den mot slag.
Rillen gjør dermed kannen spesielt motstandsdyktig hvis den f.eks. blir mistet.
Firkantet form gjør stabling lett
Den firkantede formen på drivstoffkannen gjør at kannene kan stables uten at mye plass går til spille.
Konstruksjonen gjør det mulig for en lastebil å frakte hele 3310 liter drivstoff.
Før krigen sikret Pleiss seg tre kanner. Høsten 1940 overleverte han dem til de allierte slik at de kunne lage kopier.
Men prosjektet skjøt først fart i 1943, og fra da av gjorde kopiene stor nytte, spesielt etter D-dagen.
«Uten kannene ville det vært umulig for våre hærer å bevege seg gjennom Frankrike med en hastighet som overgikk den tyske blitzkriegen», sa USAs president Roosevelt.
Kannen brukes fortsatt. Den er kjent som en jerrykanne, en henvisning til britenes økenavn på tyskerne – jerries.