Historiens 7 merkeligste våpen

Beskyttet mot både hete og hugg

Hvor: Japan
Når: Fra 1100-tallet

l Metallviften tessen, eller japansk krigsvifte som den også kalles, ble brukt som et diskret, men svært effektivt våpen i det føydale Japan. Spesielt populær var den blant kvinnelige ninja-krigere. Viften så ved første øyekast ut som en helt vanlig og harmløs vifte, men spilene var laget av sylskarpt og dødbringende stål.

Dette våpenet var spesielt godt egnet til å ta med inn på steder der andre våpen, som for eksempel sverd, var forbudt og ville blitt konfiskert. Siden en vifte ikke ser ut som et våpen, var det lett å smugle den inn.

I tillegg var det helt akseptabelt for samuraiene å bære vifter fordi de brukte dem til å kjøle seg ned på varme dager. Dette gjorde tessen til et overraskelsesvåpen som fungerte svært effektivt.

Tessen ble så populær at det ble undervist i bruken av den på krigsskoler for samuraier. Viften kunne brukes til å angripe, låse motstanderen i grep; som skjold mot piler og kastevåpen, og til og med som hjelp til å svømme raskere!

Våpenet ble også opphav til den japanske kampsporten «tessen-jutsu», der deltakerne kjemper med krigsviften som våpen.

Mange og lange dødelige blader

Hvor: India
Når: Fra 300-tallet

Piskesverdet urumi er sannsynligvis et av de farligste håndvåpnene gjennom tidene, ikke bare for motstanderen, men også for den som bruker det.

Piskesverdet oppsto i India, og er et svært fleksibelt «langsverd». Våpenet er laget av stål eller messing, med flere blader som er festet på et håndtak. Disse sylskarpe bladene kan være opptil 170 centimeter lange. Urumi regnes som et av de vanskeligste våpnene å beherske på grunn av risikoen for å skade seg selv.

I kamp brukes urumi som en metallpisk som spinnes rundt i luften og som takket være alle bladene kan brukes mot flere fiender samtidig. Piskesverdet har lang rekkevidde, og når det settes i bevegelse, er det få motstandere som kan utmanøvrere de hurtige og dødelige bladene.

Når urumi ikke er i bruk, kan det rulles sammen og bæres rundt livet som et belte.

Listig våpen skulle stoppe liktyver

Hvor: USA og Storbritannia
Når: 1800-tallet

Britiske lover forbød landets medisinske skoler å kjøpe lik til forsknings- eller undervisningsformål. Det eneste som var tillatt, var lik av henrettede kriminelle og lik donert av den avdødes familie.

Skolene hadde dermed ikke tilgang på nok lik, et problem de ofte løste «underhånden» ved å hyre inn liktyver.Kjeltringer så nemlig sitt snitt til å tjene penger på dette. De gravde opp lik fra kirkegårder natterstid for å selge dem til skoler som ikke var så nøye på det.

Dette ville naturlig nok ­familiene til de avdøde sette en stopper for, og løsningen ble et gravskytevåpen.

Våpenet ble strategisk plassert inne i kisten og ble aktivert når tyven kom borti snubletrådene som omringet graven. Våpenet dreide da automatisk i tyvens retning og ble avfyrt. Våpenet kunne være ladet med salt eller annen ufarlig «ammunisjon», men det fantes også mer skadelige varianter.

I USA utviklet man «gravtorpedoen» – dødelige landminer som eksploderte når tyven åpnet graven. Philip K Clover fra Ohio registrerte i 1878 en patentsøknad på sin forbedrede versjon av denne torpedoen.

Gravvåpnene var imidlertid dyre og noe bare et fåtall rike hadde råd til. Det var derfor ofte de fattiges graver som ble utsatt for denne gravplyndringen.

I England sendte liktyvene ofte kvinner utkledt som enker til kirkegårdene på dagtid for å kartlegge hvilke graver som var utstyrt med gravvåpen. Da denne praksisen ble oppdaget av kirkegårdspersonellet, begynte man enkelte steder å bare plassere ut gravvåpnene om natten. Våpnene kunne gjøre stor skade og ble til slutt forbudt.

Ville bevise de kristnes overlegenhet

Hvor: Storbritannia
Når: 1718

James Puckle patenterte det som ­skulle bli kalt «verdens første maskingevær» i 1718. Men våpenet var primitivt og besto rett og slett av en enorm revolver montert på et stativ.

Ordet «maskingevær» forbindes i dag med automatvåpen, men Puckles oppfinnelse ble i høyeste grad håndtert manuelt: Operatøren måtte rotere sylinderen med ammunisjonen slik at den neste runden som skulle fyres av lå like foran løpet når man trykket på avtrekkeren.

Våpenet kunne bare avfyre ni runder per minutt, men det var imponerende sammenlignet med andre geværer på denne tiden, som bare kunne avfyre tre runder per minutt.

Våpenet var innovativt, men tungvint å bruke. Militære myndigheter sa ved flere anledninger nei til å bruke det fordi det var ineffektivt. James Puckle forsøkte å selge det som forsvarsvåpen for skip, men heller ikke det lyktes han med.

Våpenet kunne avfyre både rund og firkantet ammuni-sjon. De runde kulene skulle brukes mot kristne fiender, mens de firkantede skulle brukes mot muslimske tyrkere. Årsaken var at firkantede kuler gjorde større skade. Puckle sa i patentsøknaden at dette ville «overbevise tyrkerne om fordelene ved den kristne sivilisasjonen».

I dag fins det bare to originale eksemplarer igjen. Det ene er utstilt i herskapshuset Boughton House og det andre er i Beaulieu Palace i England.

«Andefoten» kunne skyte i flere retninger – samtidig

Hvor: USA
Når: 1700-tallet

Andefotpistolen har fått sitt navn etter utformingen av løpene, som minner om foten til en and. Våpenet var utformet slik at man kunne skyte mot flere personer på én gang og var spesielt nyttig for bankvakter, fangevoktere og skips-­kapteiner som kunne bli angrepet fra flere hold samtidig.

Andefotpistolen ble spesielt populær blant skipskapteiner, som lettere kunne slå ned piratangrep eller mytteri blant eget mannskap.

Våpenet ble utviklet på 1700-tallet og hadde mellom tre og seks løp som pekte i ulike retninger. Én variant hadde to løp som pekte forover og ett som pekte oppover. De med fire løp kunne skyte til to sider.

Andefotpistolen ble anbefalt brukt vertikalt mot én enkelt angriper, da alle kulene sannsynligvis ville treffe motstanderen. Men effektivt var det ikke, siden skuddene ofte såret motstanderen i stedet for å drepe ham. Kulene hadde også en tendens til å rikosjettere slik at skytteren enkelte ganger selv ble skadet.

SS-sjefen bestilte skjulte miniatyrvåpen

Hvor: Tyskland
Når: 1910-tallet

Ingeniøren og oppfinneren Louis Marquis utviklet beltespenne­pistolen da han var krigsfange under første verdenskrig. I 1943 fikk han en bestilling fra SS-leder Heinrich Himmler, som ville utstyre et ukjent antall SS-offiserer med det skjulte våpenet. På den måten ville de være i stand til å forsvare seg om de skulle bli tatt til fange av fiendtlige styrker.

Våpenet var enkelt å bruke. Alt personen trengte å gjøre for å aktivere det, var å løfte opp selve spennen (samme prinsipp som spennen på et sikkerhetsbelte i fly). Dermed kom våpenets løp til syne, og kulen ble avfyrt ved å trykke på en utløser på høyre side. På grunn av våpenets beskjedne størrelse måtte bæreren være svært nær motstanderen for at det skulle ha noen effekt.

Våpenet kom i to varianter, med henholdsvis to og fire løp. De tidlige prototypene hadde ingen utløser, og våpenet ble avfyrt automatisk når beltespennen ble løftet. Senere varianter hadde eget løp og egen utløser for hver av kulene.

Det er ikke kjent hvor mange beltespennepistoler som ble laget, men det ble aldri masse-­produsert. I dag fins det 10 eksemplarer av våpenet, som har blitt et ettertraktet samleobjekt.

Ett ble nylig solgt på auksjon for rundt 20 000 dollar.

Taggete krage dro ned rytterne

Hvor: Europa
Når: Fram til 1700-tallet

Menneskefangeren var en metallinnretning montert på en stang. De to metallhalv­delene var halvmåneformet og dannet tilsammen en sirkel. Hver halvdel hadde en egen fjærmekanisme ytterst som gjorde at halv­delene lukket seg rundt halsen på den som ble fanget. På innsiden av hver halvdel var det spisse tagger.

Stangvåpenet er ett av få som ikke var direkte dødelig, men det var effektivt for fotsoldater som ville dra ned rytterne fra hesteryggen og få ham til å bli liggende på bakken. Stangens «krage» og tagger gjorde det nemlig umulig for den angrepne å røre seg.

I middelalderen var det ofte nettopp på denne måten at adelige ryttere ble tatt til fange. Angriperne ville nemlig at ofrene skulle overleve slik at de kunne kreve
løsepenger fra deres familier.

Angriperen trengte ikke bekymre seg for at taggene skulle trenge inn i halsen, da adelsmenn som oftest kjempet i rustning.