Et kjapt trekk i ladehendelen, inn med patronen og geværet var klart til avfyring.
Våpenmakeren Nikolaus von Dreyse konstruerte i 1836 bakladeren som kunne lades bakfra på få sekunder.
Johann Nikolaus von Dreyse begynte som produsent av fenghetter i 1824.
Med dette nye geværet kunne den prøyssiske soldaten ligge i dekning og sende en byge av skudd mot fiendene når de sto oppreist for å fylle kuler og krutt ned i løpet på sine gamle munnladere.
Bakladeren: Slik fungerer den
Fjæren spennes når ladehendelen trekkes tilbake. Et trykk på avtrekkeren utløser fjæren som slår tennstempelet fremover.
Tennstempelet presses fremover med stor kraft av fjæren. Spissen trenger gjennom patronens krutt og slår inn i fenghetten. Eksplosjonen som oppstår, slår forladning og blykule fremover gjennom løpet.
Ladehendel
Ullstein BildLadehendelen heves til loddrett posisjon og trekkes bakover. Nå er kammeret åpent slik at patronen kan legges i. Kammeret lukkes igjen ved å skyve hendelen frem og ned i vannrett stilling.
Løpet er 86,5 cm langt, og har små riller på innsiden fra kammer til munning. De såkalte riflegangene får forladning og kule til å rotere, noe som øker kulens kraft og presisjon. Forladningen faller i bakken rundt 30 meter foran skytteren, mens kulen fortsetter sin snurrende ferd mot målet i 300 m/s.
Hestetrukne ammunisjonsvogner sørget for å holde soldatene forsynt.
3 kjappe om bakladeren
Dreyses kule var laget av bly. Han forsøkte å utvikle en ny type av jern som ga større slagkraft, men den rustet og satte seg fast i geværet. I stedet foreslo sveitseren Eduard Rubin i 1882 at bly-kulen kunne dekkes med kobber.
Før bakladeren måtte soldater ha minst to tenner i munnen. Papirpatronene til munnladere ble nemlig åpnet med tennene, før soldaten helte krutt og kuler ned i løpet. Dreyses gevær kunne betjenes av tannløse skyttere.
Mange generaler fryktet at soldater med hurtigskytende bak-ladere ville bruke for mange patroner. Når våpnene kunne lades på så liten tid, ville mange bli fristet til å skyte løs uten å sikte, mente de. Hæren risikerte også å gå raskt tom for ammunisjon, for all transport av forsyninger til fronten foregikk fortsatt med hestevogn.
Papirpatronen samler kule, krutt og fenghette i én pakning, klart til å bli stappet i geværet.
De gamle munnladerne skulle lades med de tre komponentene hver for seg.
Dreyses nye patron består av et papirhylster som inneholder 4,8 gram svartkrutt, en blykule på 31 gram og en fenghette i metallblikk med en liten ladning av sprengstoffet knallkvikksølv.
Kulen ligger i en forladning av kartong som slutter tett til sidene av løpet.
Bakladeren skjules i Berlins arsenal i påvente av neste storkrig.
Bakladeren lå gjemt i 12 år
1824: Dreyse skaper raskere våpen
I nesten 500 år har soldater i Europa brukt munnladere som mates med krutt og kule gjennom geværmunningen.
Metoden er tidkrevende, og skytteren utgjør et lett mål fordi han må stå oppreist mens han holder på.
Dreyse utvikler et nytt våpen som kan skyte raskere og lades liggende ved at kulen stappes i bakfra.
1836: Generaler gjemmer geværet
Bakladerne settes i masseproduksjon – men de blir ikke utlevert til de prøyssiske soldatene.
Generalene viI holde det nye supervåpenet hemmelig til neste storkrig i Europa, slik at det kan overraske fienden.
60 000 eksemplarer av Dreyses gevær lagres bak lås og slå i hærens arsenal i Berlin.
1848: Hemmeligheten slipper ut
Prøyssernes skjulte geværer avsløres da revolusjonære berlinerne stormer byens arsenal på jakt etter våpen.
Her finner de bakladerne, som har samlet støv i åtte år. Geværets tekniske detaljer slipper ut, men til prøyssernes overraskelse er ikke resten av Europa imponert.
Den utette låsemekanismen gjør nemlig at geværet bare kan skyte 600 meter, mot munn-laderens 1000.
Derfor får bare Preussens soldater bakladere som standardvåpen.
1866: Plaffer ned østerrikere
Dreyse-geværet beviser sin overlegenhet da det bryter ut krig mellom Preussen og Østerrike.
Det avgjørende slaget utkjempes ved Königgrätz i dagens Tsjekkia og blir en stor prøyssisk seier.
Deler av slagmarken er dekket av skoger der østerrikerne ikke kan utnytte at munnladergeværene har lengre rekkevidde.
I stedet dør de i hopetall under et regn av blykuler avfyrt av de prøyssiske bakladegeværene på kort avstand.
Østerrikernes tap i slaget er tre ganger større enn prøyssernes, og keiseren i Wien må bønnfalle om fred.