Under det tredje korstoget i 1191 møttes den engelske kongen Rikard 1. Løvehjerte, lederen for de kristne styrkene, og den muslimske sultanen og generalen Saladin.
Den engelske kongen ville vise Saladin at ikke bare hans hær, men også kongen selv var sterkere enn den muslimske hedningen. Rikard tok derfor stålsverdet sitt og kjørte det med all kraft ned i en morgenstjerne av metall så den ble kløyvd på midten.
Saladin smilte over kongens iherdighet, og Rikards følge kom med hånende tilrop om at den tynne Saladin aldri ville kunne gjøre ham kunsten etter.
Sultanen tok imidlertid utfordringen med stille ro og dro sin sabel av damaskusstål ut av sliren. Damaskussverdet så nesten overnaturlig ut med sitt mørkeblå skjær og de mange sorte strekene som bølget seg over den lange klingen.
Deretter tok sultanen fram et silketørkle fra beltet sitt, som han forsiktig la for enden av damaskusklingen. Med en hurtig bevegelse hevet Saladin sverdet og viste de måpende kristne hvordan det knivskarpe damaskusstålet kløyvde silketørklet i to uten det minste problem. Der hersket ingen tvil om hvem som var vinneren.
Historien om to av middelalderens største militærgenier som møtes og sammenligner sine stålklinger lyder nesten for god til å være sann, og er det såmenn heller ikke. Det er en myte som første gang opptrer hos den engelske forfatteren Walter Scott i 1825.
Men den er ikke tatt helt ut av lufta. De uutgrunnelige smedene i den syriske byen Damaskus laget med sin spesielle teknikk middelalderens skarpeste våpen, som europeerne først begynte å få øynene opp for under korstogene.
På bildet ses en våpensmed fra den syriske byen Damaskus ca. år 1900.
Indere blandet metall med blader
Opprinnelsen til det skarpe damaskusstålet går enda lenger tilbake enn middelalderen, faktisk tilbake til oldtidens tamiler i det sørlige India rundt år 500 f.Kr. Tamilene lærte hvordan de kunne smelte jernmalm ved 1300 grader i en smeltedigel av leire og dermed skape et metall som var meget rent og sterkt siden det stort sett var fritt for restproduktet slagg.
Hemmeligheten bak tamilenes såkalte wootz-stål var at blader og trebiter ble pakket sammen med jernmalmen i smeltedigelen. Plantene bandt seg til jernet og ga det et økt karbonnivå, noe som økte fleksibiliteten uten at metallet brakk i stykker.
Denne tidlige formen for stål var svært ettertraktet, og allerede i antikken ble indisk metall omtalt som noe av det beste i verden.
På 300-tallet etablerte araberne faste handelsruter til India, noe som gjorde det mulig å importere wootz-stål til, spesielt, den voksende våpenindustrien i Damaskus.
Rundt hundre år senere nevner den egyptiske alkymisten Zosimos for første gang det han kaller "det vidunderlige sverdet", som ifølge alkymisten ble oppdaget av inderne og videreutviklet av perserne.
Stålet skulle kjøles i blod
Syrerne var godt klar over at de satt på en teknikk som ikke bare var gull verdt, men i stor grad også menneskeliv verdt. Våpenet deres var det skarpeste i verden, og hemmeligheten ble holdt tett inntil brystet og gitt videre til neste generasjon.
De var så effektive i å holde på hemmeligheten at den aldri slapp utenfor den lille kretsen av mennesker som kjente til den. Med sannheten utenfor rekkevidde, begynte i stedet mytene om damaskusstålet å se dagens lys.
Ifølge kilder i Midtøsten skulle f. eks. sverdet "varmes opp til det skinte som Solen i ørkenen", så skulle det avkjøles til det var lilla for til slutt å bli "stukket inn i kroppen på en muskuløs slave." På denne måten ble slavens styrke angivelig overført til damaskusstålet.
Damaskussverdene var ettertraktet ikke bare for sin styrke og skarphet, men også på grunn av det vakre mønsteret som lignet bølgende vann som gikk nedad klingen. Med tiden lærte smedene å bearbeide mønsteret, slik at de dyre sverdene kunne bestilles med en form for motiv. Her var de 40 trinnene på Muhammeds stige til himmelen et av de mest populære.
Etter flere hundre år med noen av verdens mest imponerende sverd, gikk det imidlertid nedoverbakke for smedene i Damaskus.
På 1700-tallet betydde fallende etterspørsel etter tradisjonelle våpen og en nedgang i produksjonen av wootz-metall i India at hemmeligheten bak produksjonen gikk tapt. Det store hemmelighetskremmeriet innebar ganske enkelt at smedene i Damaskus glemte hvordan de produserte de imponerende våpnene.
Teknikken forsvant i flere hundre år
Teknikken bak damaskusstålet forsvant, men det betydde ikke at legendene gjorde det - som f.eks. William Scotts fiktive møte mellom Rikard Løvehjerte og Saladin.
Damaskusstålet antok nesten mytiske proporsjoner, og i mange år prøvde ulike smeder, forskere og arkeologer å finne fram til den hemmelige kunnskapen.
Først i 1973 kom det et skikkelig gjennombrudd, da våpensmeden William Moran viste fram teknikken han brukte for å lage damaskuskniver.
Moran hadde kommet til den konklusjon at de imponerende klingene ble framstilt ved vekselvis å brette og smelte sammen papirtynne lag av henholdsvis wootz-metall og mer tradisjonelt sterkt stål. En metode som minner om hvordan japanerne lærte å brette stålet sitt i middelalderen.
Dette frambrakte en klinge som kombinerte enorm skarphet, styrke og fleksibilitet, hvilket sikret at damaskuskniven ikke ville splintre.
Med riktig teknikk kunne det brettes mer enn tusen lag i en enkelt kniv. De mange lagene av forskjellig metall dannet bølgene langs klingen som damaskusstålet er kjent for.
Den anerkjente våpensmeden William Moran.
Nanoteknologi ga damaskusstålet dets styrke
Morans oppdagelse ble starten på produksjonen av damaskuskniver laget med den samme teknikken og med de samme fordelene som de gamle arabernes. Ekte damaskussverd fra forskjellige museer hadde dog fortsatt en kombinasjon av skarphet og bøyelighet som burde være umulig.
Først da forskere undersøkte en damaskussabel laget av den berømte smeden Assad Ullah på 1500-tallet, kom de fram til et svar. De arabiske smedene brettet ikke bare forskjellige former for metall, de var også i stand til - utilsiktet - å bruke nanoteknologi.
Ved å helle syre over sabelen og deretter undersøke den under et mikroskop oppdaget forskerne at oversiden var fylt med såkalte nanorør av karbon, som er utrolig slitesterke. Dette gjorde klingen ekstra skarp samtidig som nanorørene beskyttet det mer fleksible stålet i sverdets kjerne.
Det er fortsatt et mysterium nøyaktig hvordan damaskussmedene oppnådde denne effekten. Men forskerne fant også små spor av andre metaller, så som krom, mangan og kobolt, som de mener ble føyd til wootz-stålet.
Via en meget presis opp- og nedkjølingsprosess oppdaget smedene sannsynligvis hvordan disse metallene kunne tvinges til overflaten, der de resulterte i dannelsen av nanorørene og dermed de enormt skarpe og holdbare damaskussverdene.
Selv om hemmeligheten bak det opprinnelige damaskusstålet gikk tapt på 1700-tallet, har mange års iherdig arbeid og moderne teknologi altså sikret at damaskuskniver igjen er et tegn på uovertruffen kvalitet.
Mysteriet med damaskusstålet er fortsatt ikke løst, men om du kjøper en damaskuskniv i dag ender du fremdeles opp med en av de skarpeste, mest holdbare og flotteste knivene du noensinne vil eie.