85 år etter profeten Muhammeds død var muslimene på et felttog som sjelden har sett sin like i verdenshistorien. I september 717 nådde deres gigantiske flåte Bosporosstredet og Konstantinopel, hovedstaden i Det bysantinske riket.
Tusenvis av seiersvante soldater sto klare på skipene. Inntok de denne byen, ville det åpne veien inn i Europa – og under islams banner skulle det kristne Europa omvendes til profeten Muhammeds lære.
Konstantinopel var beskyttet av kraftige murer, og adgangen til havnen ble sperret av en 750 m lang kjetting. Forundret så de muslimske soldatene at bysantinerne senket kjettingen slik at flåten fritt kunne seile inn og innta byen. Men før muslimene kunne omsette tanken i handling, svermet de små, kjappe galeiene dromoner ut av havnen i Konstantinopel og rett mot dem.
“Skipene ble til flammende vrak. Noen hamret brennende mot havnemuren mens andre sank i dypet.” Munken Theofanes om muslimenes nederlag ved Konstantinopel, ca. 815 e.Kr.
Sterke bysantinske roere sørget for at de små skipene deres kom helt bort til den muslimske flåten, som ikke rakk å reagere. Plutselig lød det et tordnende brøl, og nå skjøt stråler av ild ut fra galeiene. Flammekastere som var plassert i baugen, siktet på de muslimske treskipene, og ilden spredte seg via tauverk, seil og dekk til soldatenes klær.
“Skipene ble til flammende vrak. Noen hamret brennende mot havnemuren mens andre sank i dypet”, forteller den bysantinske munken Theofanes i verket Krøniken ca. 100 år senere.
Muslimene prøvde å redde kameratene sine ved å pøse vann på dem, men vannet fikk bare brannen til å blusse opp enda mer. Desperate av smerte kastet mange soldater seg i Bosporos. Ikke lenge etter var sundet fylt med forkullede lik.
Etter det første angrepet ble den lange kjettingen senket igjen, men muslimene hadde mistet lysten på å erobre de kristnes største by. De var sikre på at det måtte være en felle. I stedet for å angripe gjorde flåtens gjenværende skip helomvending og forsvant.
Enda en gang hadde Konstantinopel avverget en invasjon takket være supervåpenet gresk ild. Våpenet var fryktet av alle og beskyttet Konstantinopel i de neste 500 årene.
Bruken av den fryktede greske ilden er avbildet på noen få illustrasjoner fra våpenets samtid, f.eks. denne tegningen fra 1100-tallet av krønikeskriveren Johannes Skylitzes.
Flytende ild brente alt
Ingrediensene i gresk ild er innhyllet i like mye mystikk som forklaringen på hvordan keiserne i Konstantinopel fikk kloa i det uhyggelige våpenet.
Ifølge munken Theofanes hadde oppskriften kommet til byen godt over 50 år tidligere, ca. 670, takket være vitenskapsmannen Kallinikos. Da muslimene hadde erobret Syria på 600-tallet, hadde Kallinikos flyktet til Konstantinopel. Den kristne syreren hadde med seg kunnskapen om en klebrig, brennbar væske som var umulig å slukke.
“Kallinikos, en oppfinner fra Heliopolis, hadde flyktet til bysantinerne. Han hadde tenkt ut sjøilden som antente de arabiske skipene og brente dem med alle om bord”, lyder forklaringen i Theofanes’ Krønike.
En av de få øyenvitneskildringene om gresk ild stammer fra den bysantinske vitenskapsmannen Marcus Graecus. På 1100-tallet beskrev han “ilden” som en mørk, svært brannfarlig væske blandet med olje.
“Gresk ild” – som det gåtefulle supervåpenet kalles i dag – er imidlertid litt misvisende. Navnet stammer fra middelalderens korsfarere. De betegnet de ortodokse kristne i Konstantinopel som grekere. Bysantinerne selv kalte vidundervåpenet sitt “kunstig ild” eller “klebrig ild”. Men uansett navn inngjøt det respekt, for væsken kunne klistre seg fast til alt og lot seg ikke slukke.
Det finnes ingen eksemplarer av maskinen som ble brukt til å spy ut den greske ilden, men ut fra gamle tegninger har forskerne laget rekonstruksjoner som denne.
Himmellyn ville straffe forrædere
Alle som hadde et så sterkt våpen, måtte gjøre alt for å holde oppskriften hemmelig. Ifølge Georgios Kedrenos, en bysantinsk historiker fra 1000-tallet, var det bare den sittende keiseren og familien som fremstilte gresk ild, som kjente formelen bak den.
Ingen kilder navngir denne bysantinske familien, hvis medlemmer sannsynligvis var etterkommere av Kallinikos og eksperter på kjemi. Kunnskap om våpenet ble “overlevert av Gud gjennom englene”, skriver den bysantinske keiseren Konstantin 7. i verket De administrando imperio fra ca. 950. Boken er en håndbok i statsadministrasjon beregnet på keiserens etterfølgere.
Å avsløre hemmeligheten bak den greske ilden utløste “en dødsdom fra himmelen”, for ifølge keiser Konstantin var det Guds vilje at bare det kristne Konstantinopel kunne fremstille ilden. Alle som avslørte våpenet for fremmede makter, ville bli rammet av “Himmelens lyn” hvis denne personen kom inn i en kirke, og ville “fordømt i all evighet”, som keiseren uttrykte det.
“Den arabiske flåten ble fullstendig avbrent. Bysantinerne ble velsignet med en stor seier.” Den kristne krønikeskriveren Agapius, 900-tallet.
De bysantinske keiserne var så dyktige til å beskytte hemmeligheten at ingen konstruksjonstegninger har overlevd frem til i dag. Men forskerne antar at bysantinerne opprinnelig avfyrte væsken fra et håndholdt bronserør, en såkalt sifon. I 1100-tallsmanuskriptet Synopsis Historion av den bysantinske krønikeskriveren Johannes Skylitzes viser en illustrasjon hvordan en bysantiner blåser gresk ild mot et fiendtlig skip med en sifon.
Men selv om den greske ilden falt i feil hender, viser kildene at det var veldig komplisert å bruke våpenet. Da bulgarerne inntok den bysantinske byen Mesembria ved Svartehavet i år 812, fant de 36 kobberrør og store mengder av den brennbare væsken. Bulgarerne lot til å ha gjort et kupp, men etter utallige forsøk måtte de oppgi å få flammekasteren til å fungere.
Eksperter forbedret våpenet hele tiden
Mens omverdenen ble holdt i uvitenhet, jobbet de innvidde bysantinske ekspertene med å gjøre våpenet enda mer effektivt. Da den opprinnelige formelen kom til Konstantinopel i 670, tilsatte keiser Konstantins våpensmeder den svært brannfarlige råoljen nafta, som ble utvunnet i Kaukasus. Noen forskere mener at harpiks også ble tilsatt for å gjøre væsken tykkere og mer klebrig.
Da en muslimsk flåte ankom Bosporos i 674, var bysantinerne klare til å teste sitt nye våpen for første gang. Systemet i de første årene var enkelt og besto av dromoner som pøste væske ut over fiendens skip. Bueskyttere med ildpiler satte væsken i brann.
Vesten hyllet Konstantin 4. som den første fyrsten som hadde klart å stoppe muslimenes erobringer.
Men effekten var likevel fryktinngytende. “Fienden skalv av skrekk”, som Theofanes skriver, mens Agapius, en kristen krønikeskriver på 800-tallet, forteller at “den arabiske flåten ble fullstendig avbrent. Bysantinerne ble velsignet med en stor seier. De var de første som brukte gresk ild, og de brukte det ofte etter dette”.
Med tiden utviklet bysantinerne sinnrike forbedringer av våpnene sine. Ved å studere datidens kilder tror forskerne at væsken ble lagret under dekk og sugd opp gjennom slanger av lær. Slangene ble montert på et bronserør som var plassert på et stativ ved skipets reling.
På kommando åpnet det spesialtrente mannskapet en ventil, og bronserøret sprøytet ut væsken. Røret var bevegelig slik at væsken kunne “sendes fremover, til høyre og venstre og falle ovenfra og ned”, sier keiser Leo 6. i verket Taktika, en militær avhandling fra 890-årene.
Gresk ild fortærte uhemmet både skip og soldater. Når ilden først tok fatt på et skip, var det så godt som dødsdømt.
En liten fakkel plassert ved rørmunningene antente væsken når den passerte flammen. Ifølge keiser Leo skjedde det “med torden og frisk røyk” når ilden antente væsken og skjøt buldrende ut i lange flammestråler. Synet og lyden var fryktinngytende for enhver fiende.
Våpenets psykologiske effekt var avgjørende, så munningene var forseggjorte: “De var av messing eller jern med munnen åpen og lignet løver eller andre ildspyende monstre”, skriver den bysantinske prinsessen Anna Komnena i sin krønike Alexiaden fra 1148.
Hoffintriger fikk imperiet til å smuldre
Terrorvåpenet hadde imidlertid sine begrensninger. Siden væsken var vanvittig brannfarlig å ha med å gjøre på et treskip, ble gresk ild bare brukt til små lynangrep på fiendens skip, og våpenet ble sjelden brukt på land fordi det var vanskelig å transportere.
Samtidig kokte det bysantinske riket av intriger. En bysantinsk keiser var konstant i fare for å bli myrdet eller avsatt og sendt i kloster for å råtne.
Bare mellom 695 og 717 karet seks keisere til seg tronen, og i 797 ble Konstantin 6. styrtet og fikk øynene så brutalt stukket ut at han døde kort tid etter.
“Pga. utbredt mistanke om hyppig, voldelig maktovertakelse ble rikets og byens tilstand forsømt og misligholdt”, jamret erkebiskop Nikeforos av Konstantinopel i sin krønike Chronographikon fra ca. 870.
Illustrasjoner fra middelalderen viser at bysantinerne laget en lettversjon av flammekasteren til bruk på landjorden. Men det er usikkert om den noen gang ble ferdig utviklet.
De skiftende keiserne måtte stadig frykte opprør i marinen – og at hemmeligheten bak vidundervåpenet slapp ut. Derfor var våpenet forbeholdt keiserens egen flåte, som først og fremst ble brukt til å forsvare hovedstaden. Men dermed var imperiets andre kyster sårbare siden provinsflåten ikke hadde våpenet på sine skip.
Angrep fra bulgarske, russiske og muslimske flåter økte fra 800-tallet av. Blant annet Kreta ble regelmessig plyndret og til slutt erobret av muslimer i 824. På 900-tallet hadde det bysantinske riket krympet så det dekket dagens Anatolia pluss deler av Hellas og Italia.
I det urolige imperiet var hverken keiseren eller kjemikerne hans sikre på å leve lenge nok til å overdra oppskriften til sine etterfølgere i fredstid, og rundt 1200-tallet gikk formelen på gresk ild tapt. For eksempel nevner ikke kildene våpenet da korsfarere plyndret Konstantinopel under det fjerde korstoget i 1204. Men ryktet om den greske ilden levde videre i erindringen.
I 1250 rystet en muslimsk hær de franske korsfarerne med “en ildhale som lignet en drage som fløy gjennom luften”, skriver den franske krønikeskriveren Jean de Joinville, som var til stede.
Det våpenet han beskriver, var sannsynligvis bare en antent gjenstand som ble avfyrt med katapult eller en av de andre etterligningene som ble kalt gresk ild i middelalderen, men som slett ikke hadde samme virkning.
Ingenting tyder på at noen på 1200-tallet kjente oppskriften på det fryktinngytende våpenet. Konstantinopel var uten sin berømte ild da sultan Mehmet 2. erobret keiserbyen i 1453. Sultanen hadde smadret den mektige bymuren ved hjelp av verdens nye supervåpen: kruttet.