Hitlers monstertanks no

Da de «små» sovjetiske T-34-tanksene dukker opp, hamrer den tyske superstridsvognen løs med sine to tunge skipskanoner på flere kilometers avstand. De russiske stridsvognene er sjanseløse overfor dette stålmonsteret. En etter en blir de sprengt i fillebiter.

Slik så en av Hitlers heteste drømmer ut. Den var hjulpet på vei i hans hode av direktør Grote fra det store industrikonsernet Krupp. Han hadde kommet med et forslag til superstridsvognen Ratte (rotte, red.) i juni 1942 og fått grønt lys fra føreren. I desember samme år leverte Grote de første tegningene. Hitler var henrykt og ga ordre om at utviklingen av våpenet ble satt i verk omgående.
Bakgrunnen for det vidløftige prosjektet var felttoget mot Sovjetunionen som begynte i juni 1941. Ifølge tyske etterretningsrapporter hadde russerne bare foreldede stridsvogner. Det kom derfor som en stygg overraskelse da de satte inn en ny og effektiv stridsvogn – T-34 – som sto i en særklasse i forhold til de tyske standardstridsvognene, Panzerkampfwagen III og IV.

T-34 veide 30,9 tonn og er av militærhistorikere anerkjent som den beste allround stridsvognen i hele andre verdenskrig. Den tynnet kraftig ut i de tyske panserdivisjonene og ble en av de avgjørende faktorene på østfronten.

Russernes tekniske overlegenhet når det kom til stridsvogner, et nøkkelpunkt i den tyske lynkrigtaktikken, var i seg selv et stort problem. Dessuten ble den tyske hærledelsen klar over at russerne var i gang med å utvikle tyngre stridsvogntyper. Hitler drømte derfor om å sette noe veldig stort og tungt inn på østfronten raskest mulig.

Det mobile monsteret

Parallelt med Ratte leverte Krupp-direktør Grote tegninger til en annen og enda større stridsvogn – Landkreuzer P.1500 Monster. Dette uhyret skulle fungere som plattform for en 800-mm Krupp-kanon av typen Schwerer Gustav. Kanonen, som hittil hadde blitt transportert på spesialbygde militærtog, kunne avfyre granater på sju tonn over en avstand på 37 kilometer. Det gjorde kanonen til det kraftigste våpenet som noen gang hadde vært brukt i kamp.

Med en lengde på 42 m og en pansring på 250 mm stål ville Monster komme til å veie 1500 tonn – det samme som godt og vel tusen store personbiler. Fire MAN-ubåtmotorer skulle drive kjøretøyet fremover og besetningen skulle bestå av hundre mann. Som følge av sin abnorme vekt ville Monster ikke kunne kjøre i mer enn 10-15 km/t. Men også dette prosjektet fikk grønt lys fra Hitler.
Ratte og Monster kom aldri lenger enn til pre-prototypestadiet. Tidlig i 1943 fikk den klartenkte rustningsministeren Albert Speer stoppet de monstrøse prosjektene. Et tredje supertanks- prosjekt hadde allerede kommet lenger, og avslørt hvilke problemer de uhyre tunge stridsvognene ville havne i.

Verken Ratte eller Monster ville kunne kjøre på en vei uten å ødelegge den fullstendig, de ville ikke kunne krysse en bro uten at den raste sammen, og i vått terreng ville begge kjøretøyer sette seg fast gang på gang.

Porsche skulle tegne

Det tredje og minst håpløse superstridsvognprosjektet – Panzerkampfwagen Maus (mus, red.) – så også dagens lys i 1942. Hitler og Speer drøftet våpenet på et møte i begynnelsen av mars. Deretter fikk Krupp-fabrikkene ordre om å droppe utviklingen av en planlagt stridsvogn på 72 tonn og i stedet snarest mulig utvikle en på 100 tonn. Den første prøvemodellen skulle stå klar til prøvekjøring innen våren 1943.

På et nytt møte mellom Speer og Hitler mot slutten av mars, ble det bestemt at Krupp skulle stå for serieproduksjonen av Maus når den tid kom, men at selve utviklingsarbeidet skulle overlates til Ferdinand Porsche, skaperen av folkevognen, som under krigen designet flere av Nazi-Tysklands stridsvogner.

Musen får vektproblemer

Hitler engasjerte seg sterkt og ned til minste detalj i utviklingen av den nye superstridsvognen. 13. mai 1943 diskuterte Speer og Hitler saken på nytt, og føreren var sikker på at russerne ville sette inn nye, tunge stridsvogner allerede neste vår. Han krevde at det ble arbeidet hardt med Mausen, og at vekten på denne gikk fra 100 til 120 tonn.

Hitler hadde også en mening om hvilke våpen superdoningen skulle utstyres med. Han valgte en kraftig 105-mm kanon. Samtidig la han også vekt på hvor viktig det var med tung pansring. Stadig flere tonn ble lagt på. Maus bare vokste og vokste.

Prosjektgruppen rettet seg etter føreren og besluttet å gi stridsvognen 100 mm panserstål i bunnen og 200 mm på sidene, slik at den totale dimensjonen ville bli ti meter i lengden, 3,67 meter i bredden og 3,66 meter i høyden.

Til slutt ombestemte Hitler seg med hensyn til kanonen. Han foretrakk nå en enda kraftigere 128-mm kanon, som kunne ødelegge enhver fiendtlig stridsvogn selv på store avstander. Kanonens svakhet var lang ladetid. Derfor ville Hitler samtidig at Maus skulle utstyres med en sekundær bevæpning i form av en 75-mm kanon.

Med sin kraftige armering og bevæpning endte Porsches monstertanks med en totalvekt på 188 tonn. Den ville dermed bli verdenshistoriens absolutt tyngste stridsvogn.

Vekten avskrekket på ingen måte Hitler. Han så helt klart for seg hvilken rolle det nye våpenet ville ha. De relativt nye Tiger- og Panther-tanksene skulle sikre Tyskland teknologisk overlegenhet på slagmarken i 1943, men allerede fra 1944 skulle Maus være panserstyrkenes viktigste trumfkort. Produksjonsmålet skulle i første omgang være ti stykker i måneden.

Monstertanksen kjørte seg fast

Ingeniører og teknikere sto på for å leve opp til førerens drømmer. To prototyper av Maus ble produsert i slutten av 1943, men de avslørte bare at det fortsatt var langt igjen til målet.

Tanksens Daimler-Benz bensinmotor ytte 1200 hk, men kunne likevel ikke bringe mastodonten opp i mer enn 15-20 km/t. Det var tydelig at den endelige utgaven måtte ha en annen og kraftigere motor.

I begynnelsen av 1944 ble de to prototypene prøvekjørt på et øvelsesområde i Boeblingen. Ferdinand Porsche fulgte spent med, men kunne ved selvsyn konstatere tanksens svakheter på våtmark. Den ene Mausen sank nesten to meter i gjørmen og ble sittende fast. Det måtte en mindre hær av menige og store anstrengelser til å få gravd bort nok gjørme til at tanksen kunne trekkes fri.
Til gjengjeld mente Ferdinand Porsche å ha løst problemet med at de fleste broer ville kollapse under stridsvognens vekt. Han hadde fått designet en egen snorkel slik at tanksen ganske enkelt kunne kjøre gjennom elver og innsjøer som var opptil fire meter dype.

De skuffende resultatene av prøvekjøringene fikk ikke tyskerne til å gi opp Maus. Krupp fikk tvert imot kontrakt på en prøveserie på ytterligere seks stykker, etterfulgt av 135 masseproduserte endelige utgaver av stridsvognen.

Drømmen knust av bomber

Produksjonen hadde så vidt kommet i gang da et alliert luftangrep ødela fabrikken i Essen i begynnelsen av august 1943. Krupp måtte informere Hitler om at det ville gå minst sju måneder før produksjonen av Maus-stridsvognen kunne gjenopptas. Men da Krupp i mars 1944 endelig var klar til å ta opp igjen produksjonen, var tiden i ferd med å renne ut – ikke bare for monstertanksen, men også for Nazi-Tyskland.

Maus ble aldri satt inn i kamp, og bare en av de to prototypene ble fullt utrustet. Det er usikkert hvorvidt begge stridsvognene kjørte fra øvelsesområdet i Boeblingen for egen maskin våren 1945, på flukt fra de fremrykkende sovjeterne. Men den ene Mausen ble sprengt i luften av sin egen besetning ikke langt fra øvelsesområdet, og den andre ble ganske enkelt etterlatt. Om det var farten som var for lav eller teknikken som sviktet, er ikke kjent.

Russerne fikk sikret seg den ene Maus-vognen, og den kan i dag ses på det russiske tanksmuseet i Kubinka vest for Moskva. Den er fortsatt verdens største tanks og vil trolig alltid være det.