Den tyske marinens standard ubåttype, VII-C, kunne trygt dykke til rundt 220 meters dyp. På større dyp var risikoen stor for at vanntrykket fikk bolter og skruer til å gi etter og at skroget til slutt klappet sammen.
Ubåtene ble bygd for å tåle dykk på minst 150 meter. Men på flukt fra allierte dypvannsbomber tvang kapteinene ofte fartøyene sine ned på langt større dyp. En rekke ubåter skal ha overlevd dykk på ned til minst 300 meter. Her var ubåtene helt i sikkerhet for fienden.
I 1943 utviklet tyskerne ubåttypen XXI Elektroboot, som kunne dykke ned til 280 meter uten problemer. På slike dybder hadde de alliertes krigsskip problemer med å spore ubåten med sonarutstyr, og kunne som regel ikke treffe ubåten med sine dypvannsbomber. Den tyske marinen rakk ikke å fremstille spesielt mange av de nye ubåtene. Bare 118 eksemplarer av XXI Elektroboot var ferdige før krigen var over.