Armbrøsten var det første håndholdte skytevåpenet som ikke krevde trening. I motsetning til pil og bue, som krevde stor fysisk styrke og flere års trening, var en armbrøst enkel å lade, sikte og avfyre.
Den innebygde mekanikken ga brukeren mulighet til å spenne opp strengen kraftig og dermed skyte en armbrøst-pil med enorm kraft.
Mot slutten av middelalderen kunne en armbrøst trenge gjennom en rustning og drepe på omtrent 200 meters avstand.
Moderne eksperimenter med autentiske middelalder-armbrøster har derimot vist at våpenet lett kunne skyte inntil 350-400 meter.
Til tross for den store rekkevidden ble armbrøsten ofte sett på som et usselt og æreløst våpen i middelalderen.
Oppfatningen var særlig utbredt blant adelen, fordi armbrøsten tillot en utrent bonde å legge ned en ridder eller bueskytter som hadde trent i årevis.