Hvordan kom riddere i rustning seg på do?

I middelalderen gjennomgikk ridderrustninger en utvikling som gjorde det mer besværlig å klare visse oppgaver.

I middelalderen gjennomgikk ridderrustninger en utvikling som gjorde det mer besværlig å klare visse oppgaver.

Saffron Blaze, Wikimedia Commons

Tidlig i middelalderen gikk krigere i kamp iført ringbrynje og kunne bare trekke opp metallringene når naturen kalte.

Men på 1400-tallet ble dobesøk vanskeligere for trengende riddere da tyske og italienske håndverkere begynte å lage tunge platerustninger som dekket så godt som hele kroppen.

Heldigvis dekket ikke platene området rundt underlivet.

Denne delen ble i stedet beskyttet av bevegelige metallplater rundt hoftene og rumpen og en slags brynjeskjørt under.

I tillegg hadde ridderne ofte også vatterte bukser for å unngå at den tunge rustningen ga gnagsår.

En trengende ridder fikk derfor væpneren sin til å fjerne både lamellene om livet og de tunge platene på beina slik at han kunne klare å sette seg på huk og gjøre fra seg.

En rustning ga god beskyttelse, men bare begrenset frihet på do.

© Shutterstock

Noen rustninger var utstyrt med en skamkapsel i skrittet som enkelt kunne fjernes, så det var lett å late vannet.

Men hvis trang­en kom på et veldig uheldig tidspunkt, var det ikke annet å gjøre enn å la naturen gå sin gang.

Dette var sosialt akseptabelt siden dysenteri, som medfører alvorlig diaré, ofte herjet i middelalderens hærer når de var på felttog.

Heldigvis for ridderen hadde han alltid en ung væpner med seg, og det var hans oppgave å gjøre rein rustningen etter et slag.