I 1630 forsøker en nederlandsk styrke å erobre den portugisiske kolonien Brasil. 67 skip fra det nystartede vestindiske handelsselskapet WIC stevner ut fra Amsterdam med 7000 mann om bord for å sikre seg de rike sukkerplantasjene i den østlige delen av kolonien.
Men den ambisiøse erobringsplanen kan bare gjennomføres med lokal hjelp, så nederlenderne har alliert seg med indianere fra tarairiu-stammen.
«Noen bruker ikke buer, men kaster pilene sine for hånd, bortsett fra at de legger dem på et stykke uthulet tre.» Georg Marggraf, tysk naturforsker, 1600-tallet.
Tarairiuene er kjent som nådeløse krigere – og for å bruke såkalte kastetrær. Denne innretningen er til for å øke kraften i et spydkast så mye at spydet kan trenge gjennom de portugisiske soldatenes brystpanser.
Med høyrehånden klemte krigeren enden av spydet ned i kastetreet mens han løftet våpenet. Med en kraftig bevegelse førte han kastetreet fremover slik at spydet ble slynget av sted.
Den tyske naturforskeren Georg Marggraf, som oppholdt seg i Brasil på denne tiden, beskrev det usedvanlige hjelpemiddelet:
«Tarairiuene bruker ikke buer, men kaster pilene sine for hånd, bortsett fra at de legger dem på et stykke uthulet tre, som en krigstrompet som har blitt kløyvd.»
Kastetreet forbløffet europeerne, for med det var tarairiuene i stand til å kaste forbløffende langt og treffe byttedyr og fiender med stor kraft. Med tarairiuenes hjelp ble nederlendernes invasjon kronet med hell. De okkuperte en stor del av Brasil sør for der elven Amazonas renner ut i Atlanterhavet.
Kastetreet felte fortidsdyr
Kulturer over det meste av kloden har brukt kastetreet – et enkelt jaktredskap som gjør det mulig å slynge en pil eller et spyd av sted som et prosjektil. Et kastetre består av et trestykke eller et bein med en slags krok som enden av prosjektilet kan hvile mot.
Selve kastet kan sammenlignes litt med et kast med en amerikansk fotball – energien fra bena, overkroppen og armen samles i kastetreet og føres derfra videre ut i prosjektilet.
Kastetreet fungerer altså som en slags løftestang som forsterker kroppens egen muskelkraft og gjør armen et ledd lengre. Ifølge forskerne kan et 30 centimeter langt kastetre sende et 1,5 meter langt spyd av gårde med en fart på ca. 80 km/t – og spydet kan treffe mål på opptil 100 meters avstand. Lengre versjoner kan angivelig oppnå en hastighet på 150 km/t.
Ingen vet hvem som oppfant kastetreet, som i dag ofte omtales som atlatl etter aztekernes navn på redskapet. Forskerne mener imidlertid at kastetreet er en videreutvikling av kastespydet, som oppsto blant Homo sapiens i steinalderen.
Det finnes mange utgaver av kastetre
Hjort med fugl funnet i Frankrike
Et av verdens eldste bevarte kastetrær heter på fransk «Le faon aux oiseaux» – hjort med fugl. Kastetreet ble laget av et reinsdyrgevir for 13 000–15 000 år siden og ble funnet i en hule i Frankrike.
Danmark har eksotisk eksemplar
Bare ett kastetre fra tarairiu-indianerne i Sør-Amerika har overlevd, og det oppbevares i dag på Nationalmuseet i København. Det 88 centimeter lange kastetreet fra 1600-tallet er formet som et delt rør med en rille til spydet.
Woomeraen var uunnværlig
Det australske kastetreet – woomera – var en av de få eiendelene som aboriginene alltid hadde med seg da europeere kom til kontinentet. En woomera er vanligvis formet som et avlangt åreblad, og mange av dem er sirlig utsmykket.
Neandertalerne kjente altså neppe til kastetreet, som gjorde det mulig å felle byttedyr på trygg avstand. Menneskene fra den såkalte magdalenienkulturen, som levde i vår tids Frankrike fra ca. 15 000 til 10 000 f.Kr., benyttet imidlertid redskapet.
Utskårne kastetrær er altså funnet i franske huler, og det eldste gjenlevende eksemplaret er en nesten 17 000 år gammel modell laget av et gevir. To andre kastetrær fra magdalenienkulturen er formet som mammuter, noe som tyder på at de ble brukt til å jakte på de ullhårete snabeldyrene.
Hos den nordamerikanske clovis-kulturen (11 000–9000 f.Kr.) ble kastetrær ifølge forskerne også brukt til å felle urtidselefanter. Det er mulig at de første nordamerikanerne hadde med seg kastetreet fra Asia da de krysset Beringstredet.
Buen utkonkurrerte kastetreet
I løpet av forhistorisk tid ble kastetreet de fleste steder gradvis erstattet av et annet prosjektilvåpen: buen. En bue kunne treffe mindre mål på lengre avstand enn kastetreet – og så kunne en bueskytter lade og skyte igjen raskere.
Dessuten krevde buen færre bevegelser og tok mindre plass, noe som spesielt var en fordel i områder med tett vegetasjon. Derfor sluttet steinaldermennesker på f.eks. Den iberiske halvøy og i dagens Japan tidlig å bruke kastetreet til fordel for pil og bue.
Enkelte steder overlevde kastetreet, spesielt der det var store, åpne vidder – for eksempel i Grønland, Mexico og Florida. I Nord-Amerika kunne forbløffede europeere fortelle om det eldgamle jaktredskapet på 1500-tallet.
På 1600-tallet malte den nederlandske kunstneren Albert Eckhout et portrett av en tarairiu-indianer som bar et kastetre med et ca. to meter langt spyd.
I Australia, der man ikke kjente til buen, brukte aboriginene kastetrær da europeere dukket opp på 1700-tallet. Men det er fortsatt et mysterium om det kraftige redskapet ble importert til kontinentet eller om det ble gjenoppfunnet her.
I fjellskogene i det østlige Brasil holdt tarairiu-stammen også fast på kastetreet. Men til tross for sine kasteferdigheter klarte ikke tarairiuene presset fra europeerne, og stammen døde ut i løpet av 1700-tallet.
På det tidspunktet hadde deres nederlandske allierte for lengst forsvunnet. Den nyinntatte kolonien Nederlandsk Brasil fikk ikke noe langt liv. I 1654 hadde portugiserne tatt tilbake området.