En britisk hær tar oppstilling på en høyde nær den portugisiske byen Vimeiro. Hæren ledes av Arthur Wellesley, den senere hertugen av Wellington, som 21. august 1808 planlegger å ta opp kampen mot fienden: en fransk hær ledet av general Jean-Andoche Junot, en av Napoleons betrodde menn.
Tidligere på året har Napoleon erobret Spania, og nå går han i gang med en invasjon av Portugal, som er Storbritannias siste allierte på det europeiske kontinentet. Et nederlag vil være katastrofalt for britene.
Heldigvis ligger åsen nær Vimeiro, som ligger ca. 50 km nord for Lisboa, en fremragende forsvarsposisjon – og Wellesley har en trumf i ermet: den nye shrapnelgranaten.
“Granater ble ladet med 200 muskettkuler og akkurat nok krutt til å splitte dem; skutt ut mot havet fra en forhøyning 600 fot over overflaten. Granatene åpnet seg et halvt sekund før de traff vannet.” Henry Shrapnel i sin dagbok om testen av den nye granaten.
Foran åsen kan den britiske generalmajoren betrakte de 4200 franske soldatene som tar oppstilling i kolonner. Ordren om å marsjere opp åsen blir gitt, og luften fylles av den rytmiske trampingen av støvler som nærmer seg.
Med et brak åpner de britiske kanonene ild, men granatene flyr høyere enn vanlig, og de eksploderer rett over hodet på franskmennene. Små, morderiske kuler sprer seg og trenger inn i soldatene. Flere franske angripere faller over ende.
Til Wellesleys store tilfredshet begynner de forreste franskmennene å vike tilbake. Den stadige strømmen av soldater som trekker bakover utvikler seg til en masseflukt. Angrepet bryter sammen. Slaget ved Vimeiro ender med et totalt nederlag for franskmennene – og en enorm seier for Wellesley og britenes nye supervåpen: shrapnelgranaten.
Løytnant ville finne opp et nytt våpen
Den nye granaten ble funnet opp av Henry Shrapnel, som ble født i 1761 og var den yngste sønnen i en søskenflokk på ni. Bare 18 år gammel ble han sekondløytnant i Royal Artillery, hvor han i 1780-1784 tjenestegjorde i Newfoundland, Canada.
Da Shrapnel vendte tilbake til England, begynte han å jobbe med en ny type granat som skulle kunne avhjelpe ett av de største problemene kanoner hadde på den tiden: De var ikke effektive mot fiendens soldater på lang avstand.
På Shrapnels tid fantes det tre forskjellige prosjektiler til kanoner, hvorav den enkleste var den klassiske kanonkulen av massivt jern.
Etter sin hjemkomst fra et tjenesteopphold på Newfoundland utviklet Henry Shrapnel sin berømte granat.
Kulen hadde en rekkevidde på 1 til 2 km, men når den nådde målet, gjorde den bare begrenset skade på fiendens soldater. Én enkelt rad ville bli satt ut av spill, og i en formasjon på 500 mann var det ingen katastrofe for fienden.
En annen type ammunisjon til kanoner var kardesker – også kalt skråskudd. Kardesken fungerte som et gigantisk haglskudd og var ekstremt effektiv mot fotsoldater, men hadde en rekkevidde på bare 300 meter.
Det siste kanonprosjektilet var granaten – en hul kanonkule med krutt og lunte i. Rekkevidden var den samme som for en vanlig kanonkule, men eksplosjonen var liten og mengden eksplosiver beskjeden.
Eksplosjoner voldte problemer
Løytnant Shrapnel måtte snart innse at det var vanskelig å utvikle en granat som både hadde lang rekkevidde og gjorde stor skade på målet. Han kunne bare løse problemet ved å tilføre den klassiske granaten noe som var mer effektivt for å drepe fiendens soldater enn splinter fra granatskallet.
Han løste utfordringen ved å helle muskettkuler ned i kruttladningen som lå inne i granaten. Tanken var at når lunten brant ned, eksploderte kruttladningen – men bare med akkurat nok kraft til å splitte granaten, slik at muskettkulene regnet ned på fienden som dødelig hagl.
Shrapnel støtte imidlertid på et problem: Granaten risikerte å eksplodere under transport eller før avfyring, da muskettkulene kunne sette fyr på kruttet bare ved at de ble gnidd mot det. Et annet problem var at luntene var uberegnelige og ofte brant for fort. Granaten kunne derfor eksplodere rett etter avfyring – eller til og med mens den fremdeles lå i kanonløpet.
Shrapnels granat er dødelig
Hull skjuler krutt og kuler
Granaten er en hul kanonkule med muskettkuler. Rett før kanonen lades på slagmarken, helles krutt ned gjennom hullet – som lunten deretter settes inn i – slik at den ligger mellom kulene.
New York, The Industrial Press & Shutterstock
Tabell sikrer korrekt innstilling
Artilleristen vurderer deretter avstanden til målet og kikker i en tabell for å se hvilken vinkel kanonen må avfyres i for å treffe målet. Avstanden avgjør også hvor lang lunte han trenger.
United States Army Center of Military History
Luntens lengde er helt avgjørende
Nå kan skytteren sette en lunte i granaten. Takket være Shrapnels fargekoder er det enkelt å finne riktig lengde. Lunten består av et hult trerør med en snor i midten og brukes som propp i granathullet.
Yankee Rebel Antiques & Shutterstock
Krutt og granat stappes i løpet
Under Napoleonskrigene råder hærene kun over forladerkanoner, hvor kruttladningen må skyves inn i bunnen av løpet. Deretter følger kanonkulen – eller i dette tilfellet Shrapnels granat.
Claus Lunau/Historie & Shutterstock
Granaten avfyres og eksploderer
Når kanonen avfyres, antenner kruttladningen også granatens lunte. Hvis avstandsbedømmelse og luntelengde stemmer, vil granaten eksplodere i luften over fiendens soldater og spre dødelige muskettkuler over dem.
Wayne Southwell & Shutterstock
Shrapnel fant en ganske enkel løsning på det første problemet: Kruttet måtte først helles i granaten kort før avfyring.
Det var vanskeligere å løse problemet med de ustabile luntene. Utfordringen var at kanonmannskapet måtte kutte lunten til riktig tidsinnstilling mens de sto i felten – en prosess som ofte førte til feil. Shrapnel fant på å levere lunter i forskjellige lengder som var fargekodet i henhold til hvor lenge de brant før granaten eksploderte. Luntene varierte i lengde fra 3 til 9 tommer (ca. 7 til 23 cm).
I 1787, mens Shrapnel var stasjonert i Gibraltar, fikk han endelig mulighet til å prøve ut den nye granaten sin. Testen ble utført foran Gibraltars kommandant, og i sin dagbok noterte Shrapnel:
“Granater ble ladet med 200 muskettkuler og akkurat nok krutt til å splitte dem; skutt ut mot havet fra en høyde 600 fot over overflaten. Granatene åpnet seg et halvt sekund før de traff vannet.”
Eksperimentet var en suksess.
Ilddåp fant sted i den nye verden
Dessverre hadde Shrapnel vanskelig for å få hærledelsen til å anerkjenne oppfinnelsen. Til slutt, i 1803, ble granaten godkjent av Board of Ordnance, den britiske hærens materialstab.
Granaten ble første gang brukt i krig i 1804 under den britiske beleiringen av Fort Amsterdam i Paramaribo – hovedstaden i Nederlandsk Guyana i Sør-Amerika. Etter at artilleriet hadde avfyrt en håndfull shrapnelgranater mot den nederlandske garnisonen i fortet, overga forsvarerne seg.
Ludvig 16 mistet hodet i 1793, og begivenheten førte til en lang rekke militære konflikter som utspilte seg over hele kloden.
Napoleonskrigene var en verdenskrig
Storbritannia var i krig med Frankrike nesten uavbrutt fra 1792 til 1815. Kampene fant sted over hele kloden – og de fleste av Europas nasjoner ble trukket inn i konflikten.
Den franske revolusjonen brøt ut i 1789 på grunn av fattigdom og befolkningens misnøye over mangelen på politisk innflytelse. Revolusjonen eskalerte, og de kongelige institusjonene ble styrtet. I 1793 ble Ludvig 16 og hans dronning henrettet i giljotinen, til Europas øvrige monarkers forferdelse.
De fryktet at folket deres skulle bli inspirert av revolusjonen i Frankrike. Monarkene inngikk derfor en koalisjon og invaderte Frankrike, og angrepet ble opptakten til totalt 23 år med blodige konflikter.
Under de såkalte revolusjonskrigene kuppet den franske generalen Napoleon Bonaparte republikken i 1799 og utnevnte seg til førstekonsul. Fem år senere kronet han seg selv til keiser. Napoleonskrigene ble utkjempet i Europa og i koloniene til Napoleon led sitt siste nederlag mot Storbritannia og Preussen under slaget ved Waterloo i 1815.
Effekten av Shrapnels oppfinnelse ble imidlertid ikke avslørt før slaget ved Vimeiro i 1808, hvor de nye granatene sikret den britiske seieren over Napoleons styrker. Nederlaget i Portugal var ekstra bittert for franskmennene, som to år tidligere hadde erobret en intakt shrapnelgranat og prøvd å etterligne den. Alle forsøk hadde endt med fiasko.
Britene gjorde alt for å hindre at erkefienden oppdaget hemmeligheten bak granaten. I britisk presse ble våpenets effekt nedtonet. På den måten håpet britene at andre land ikke skulle oppdage hvor avgjørende de nye granatene kunne være på slagmarken.
Shrapnel noterte selv at "oppfinnelsen bør ikke offentliggjøres på noen måte, ellers vil fienden bli klar over dens betydning".
Granaten var viktig ved Waterloo
Også under Napoleons endelige nederlag spilte Shrapnels granat en stor rolle. Kampene bølget frem og tilbake ved Waterloo i Belgia den 18. juni 1815, og et av nøkkelstedene i slaget var den lille gården La Haye Sainte, som lå midt på slagmarken.
Gården var befestet av britene før slaget, men den ble erobret av franskmennene i løpet av ettermiddagen. Napoleons styrker ville plassere kanoner på gården som skulle brukes til å fordrive Wellingtons hær fra en ås i nærheten.
.
Under slaget ved Waterloo ble kampen om den strategisk viktige bondegården La Haye Sainte ifølge en britisk offiser avgjort av shrapnelgranaten.
Den øverste offiseren for det britiske artilleriet, oberst sir George Wood, skrev direkte til Shrapnel etter slaget:
“Så beordret hertugen (av Wellington, red.) oss til å avfyre dine granater inn i og rundt bondegården, og det lyktes oss å presse fienden ut av denne stillingen, som, hvis Bonaparte hadde lykkes i å få brakt artilleriet sitt opp, ville ha kostet hertugen slaget.”
Shrapnels våpen satte dermed en stopper for Napoleons drøm om igjen å bli Europas sterke mann.
Harpiks forbedret oppfinnelsen
Selv om Shrapnels oppfinnelse var viktig for den britiske hæren, ble han ikke umiddelbart belønnet for den. Etter sterkt press ble han i 1814 tildelt en pensjon på 1200 pund i året. Beløpet var en betydelig sum, da hans årslønn som oberst i hæren var 400 pund, men byråkratiet i statsapparatet fant på flere knep for å unngå å betale den; for eksempel ble alle lønnsøkningene hans – som et resultat av senere forfremmelser – avregnet mot pensjonen.
Shrapnel døde i 1842 etter å ha oppnådd rang som generalmajor i reservehæren. Først ti år etter hans død ble granaten offisielt oppkalt etter ham. Inntil da var den kjent som "spherical case shot" (rundt kardeskskudd).
Når shrapnelgranaten eksploderte, regnet kuler ned over fiendens soldater på slagmarken.
Selv om shrapnelgranaten var banebrytende, var det rom for forbedring. Problemet med for tidlige eksplosjoner pga. friksjon mellom krutt og kuler ble først endelig løst i 1850-årene av kaptein Edward Boxer. Han støpte kulene inn i harpiks så de ikke kunne trille rundt, og kruttet pakket han inn i en kappe av jern inne i midten av granaten.
Da industrialiseringen skjøt fart i Europa, ble shrapnelgranaten en sann dreper. Kanonløpene fikk rifleganger i 1860-årene, og granatene ble avlange og strømlinjeformede, noe som ga dem langt større rekkevidde og presisjon. I tillegg kom kraftigere sprengstoff og mer pålitelige lunter som kunne tidsinnstilles.
Skyttergraver endret krigen
Da 1. verdenskrig brøt ut, gravde hærene seg ned i skyttergraver som ble beskyttet av brede områder av piggtråd og betongbunkere. Disse forsvarsverkene kunne shrapnelgranatene ikke gjøre noe med. Kulene var for små til å kutte piggtråd, og soldatene var beskyttet av skyttergraver og bunkere.
Shrapnel-granaten ble ubrukelig da soldatene begynte å grave seg ned i skyttergraver under 1. verdenskrig.
I stedet gikk hærene over til å bruke høyeksplosive sprenggranater, hvis skadelige effekt kom direkte fra eksplosjonene når de traff målet. Men Shrapnel lever i dag videre i det engelske språket, der navnet hans har blitt synonymt med alle deler av metall som kastes gjennom luften av en eksplosjon.