I 1906 la en helt ny type pansrede krigsskip til sjøs. Det britiske slagskipet HMS Dreadnought og etterfølgerne i samme klasse var både større, raskere og mer slagkraftige enn forgjengerne.
Det var tunge kanoner plassert i roterende kanontårn som ga skipene denne slagkraften.
Hvert skip hadde som regel fire tårn, og hvert av dem veide 750 tonn.
Et system av taljer og hydrauliske systemer fraktet granater og drivmiddel fra magasinene i skipets indre gjennom fire dekk opp til de 100 tonn tunge kanonene på skipets øvre dekk.
Den effektive arbeidsgangen gjorde at den 20 mann store besetningen kunne avfyre to skudd i minuttet fra hvert av tårnets to kanonløp.
Granatene kunne trenge gjennom panser på en avstand av 17 km.
Se inn i et kanontårn
Prosjektiler er skjult i dypet
Et slagskip har med rundt 1000 granater som veier 879 kg hver. For å beskytte prosjektilene lagres de dypt nede i skipet. Før slaget fører et heiseverk granatene opp til kanonen som er på dekket ca. 20 m høyere opp.
Sprengstoff er beskyttet
Krigsskipet frakter over 130 tonn av det høyeksplosive stoffet korditt. Stoffet brukes som drivmiddel for granatene. Hver ladning veier 194 kg og er pakket i poser av silke.
Omlasting minsker eksplosjonsfaren
I omlastingskammeret flyttes granater og kordit over i en kasse. Med separat heisverk løftes kassen opp til det neste kammeret, der kanonen er plassert, sikret bak tettsluttende luker.
Britiske kanoner overgikk fiendens
De kraftige britiske 381 mm-kanonene kunne skyte hele 17 400 m. Rekkevidden var større enn de tyske skipenes og ga dermed britene en betydelig fordel i sjøslag under 1. verdenskrig.
Tykt panser beskytter mot fiendtlig ild
Et tykt stålpanser beskytter kanonene og deres mannskap mot fiendens granater. Tykkelsen på panseret varierer, men det er typisk mellom 279 og 330 mm tykt.
Den direkte ruten fra magasin til kanon innebar imidlertid en stor risiko. Derfor var mannskapet underlagt strenge regler; f.eks. måtte det bare være tre granater av gangen i tårnet, som også var utstyrt med automatiske dører som adskilte de enkelte rommene.
Ulykker kunne ikke forhindres. Under slaget ved Jylland i 1916 gikk flere britiske skip i luften.
Se kanontårnene på et britisk marineskip i aksjon
Katastrofene skyldtes dels at korditten, det eksplosivet som britene brukte til drivmiddel, var ustabilt, og dels menneskelige feil. I kampens hete lot mannskapet granater hope seg opp, eller de lot sikkerhetslukene stå åpne.