HMS Valiant, BL 15-inch Mk I, kanontårn

Pansertårn traff mål 17 km unna

På begynnelsen av 1900-tallet ga gigantiske kanontårn stormaktenes slagskip en fryktinngytende ildkraft. Men kanonenes mange hundre tonn sprengstoff krevde ekstreme sikkerhetsprosedyrer.

På begynnelsen av 1900-tallet ga gigantiske kanontårn stormaktenes slagskip en fryktinngytende ildkraft. Men kanonenes mange hundre tonn sprengstoff krevde ekstreme sikkerhetsprosedyrer.

World War II Database

I 1906 la en helt ny type pansrede krigsskip til sjøs. Det britiske slagskipet HMS Dreadnought og etterfølgerne i samme klasse var både større, raskere og mer slagkraftige enn forgjengerne.

Det var tunge kanoner plassert i roterende kanontårn som ga skipene denne slagkraften.

Hvert skip hadde som regel fire tårn, og hvert av dem veide 750 tonn.

Et system av taljer og hydrauliske systemer fraktet granater og drivmiddel fra magasinene i skipets indre gjennom fire dekk opp til de 100 tonn tunge kanonene på skipets øvre dekk.

Den effektive arbeidsgangen gjorde at den 20 mann store besetningen kunne avfyre to skudd i minuttet fra hvert av tårnets to kanonløp.

Granatene kunne trenge gjennom panser på en avstand av 17 km.

Se inn i et kanontårn

Den direkte ruten fra magasin til kanon innebar imidlertid en stor risiko. Derfor var mannskapet underlagt strenge regler; f.eks. måtte det bare være tre granater av gangen i tårnet, som også var utstyrt med automatiske dører som adskilte de enkelte rommene.

Ulykker kunne ikke forhindres. Under slaget ved Jylland i 1916 gikk flere britiske skip i luften.

Se kanontårnene på et britisk marineskip i aksjon

Katastrofene skyldtes dels at korditten, det eksplosivet som britene brukte til drivmiddel, var ustabilt, og dels menneskelige feil. I kampens hete lot mannskapet granater hope seg opp, eller de lot sikkerhetslukene stå åpne.