9 vanvittige atomprosjekter

I juli 1946 kunne Bikini-stammens høvding se hvordan først atombomben Able og siden Baker sendte gigantiske søyler av kokende, radioaktivt vann kilometervis opp i atmosfæren. Ni skip sank, mens øyene ble dusjet med radioaktivt nedfall.

Frem til 1958 detonerte USA 23 kjernevåpen ved Bikiniatollen, og 44 i andre områder av Marshalløyene.

Bombenes samlede kraft tilsvarte over 7000 Hiroshima-bomber. Foruten 4-5 oppsynmenn bor det ikke folk her.

Det villeste fysikeren foreslo var å grave en ny Panamakanal­ ved hjelp av 302 hydrogenbomber – en idé Panamas regjering høflig, men bestemt, avviste.

Da hadde Teller mer suksess med en plan om å sprenge en kunstig havn i Alaska.

Mange av delstatens politikere ga sin støtte til ideen, men den ble til slutt skrinlagt etter heftige og langvarige protester fra lokalbefolkningen.

USAs mest forurensende sprengning

I forbindelse med prosjektet utførte Edward Teller og hans folk en rekke prøvesprengninger. En av de største – Sedan – foregikk i Nevada-ørkenen i 1962, der en atombombe ble detonert langt nede i bakken.

Resultatet ble et imponerende, hundre meter dypt hull – og at tolv millioner tonn sand ble blåst fire kilometer opp i atmosfæren.

De neste ukene regnet den radioaktive sanden ned over flere delstat-er i USA. Sedan-testen regnes i dag for å være den mest forurensende atomprøvesprengningen i USAs historie.

Til sammen fikk Teller og hans folk foretatt 27 prøvesprengninger. Vitenskapsmannen greide å utvinne naturgass i New Mexico, men produktet var så radioaktivt at ingen ville kjøpe det.

Den 140 kilotonn kraftige bomben sprengte et 100 meter dypt hull med en diameter på 400 meter. Hullet ble etterpå fylt opp av grunnvannet:

«Vannet i den kunstige sjøen, skapt av en atombombe, er ufarlig for mennesker», het det i en propagandafilm, der borgerne kunne se Slavskij svømme rundt i det radioaktive vannet.

I årene fra 1965 til 1989 detonerte russerne i alt 116 atomvåpen i forbindelse med sivile anleggs- og forskningsprosjekter.

Om morgenen 30. oktober 1961 kunne et gigantisk lysglimt ses på himmelen nord for polarsirkelen. Like etter reiste en frådende atomsopp seg nesten 60 kilometer i været.

Få minutter senere ble vinduer i hus i Nord-Norge – 900 kilometer unna – knust av en trykkbølge som rullet tre ganger rundt kloden.

Sovjetunionen hadde akkurat detonert historiens største bombe, tsarbomben. Med en sprengkraft på ti ganger samt-lige bomber sluppet under andre verdenskrig, var bomben kulminasjonen på Sovjetunionens­ og USAs kappløp om å bygge­ den største bomben.

De to supermaktene hadde lenge vært plaget av tanken om at en stor del av bombeflyene deres ville bli skutt ned på vei mot målene.

Russerne bestemte derfor at de flyene som slapp gjennom, måtte ha maksimal våpenkraft. Opprinnelig hadde Sovjet satset på en bombe med en sprengkraft på 100 megatonn – 6600 ganger Hiroshima-bomben.

Underveis endret de imidlertid planen, fordi mengden av radio-aktivt nedfall etter testen ville bli for stor. Dess-uten ante ingen om jorden overhodet ville kunne tåle eksplosjonen.

I stedet bygde Sovjet en bombe med halve sprengkraften. Det 27 tonn tunge kjernevåpenet ble sluppet fra et fly i fallskjerm, og detonerte i fire kilometers høyde.

Eksplosjonen var så kraftig at flyet ble kastet ut i 800 meter fritt fall, selv om det var 32 kilometer unna.

Planen – kalt A119 – ble imidlertid forkastet av hensyn til fremtidige månelandinger og risikoen for uhell.

Forskere hadde blant annet påpekt at månens tyngdefelt kunne kaste bomben tilbake mot jorden hvis missilet ankom i en skjev vinkel.

Bomben hadde fire sikringer som skulle hindre utilsiktede detonasjoner, men tre av dem sviktet.

Bare en liten sikring til noen få dollar sørget for at en eksplosjon som var 260 ganger kraftigere enn den som ødela Hiroshima, ble unngått.

Først i 2013 ble det avslørt hvor nær USA hadde vært katastrofe.

Den knallrøde atomraketten traff målet, men fortsatte deretter sørover. Våpenekspertene i USA forsøkte desperat å få missilet til å selvdestruere, uten at noe skjedde.

De måtte bare følge med på radaren mens våpenet svingte vestover mot Colombia. Til slutt gikk Snarken tom for drivstoff og falt ned i regnskogen i Brasil.

Årsaken var langt mer skremmende: USA hadde nettopp detonert den første hydrogenbomben i rommet, og resultatet overgikk selv det amerikanerne hadde forventet.

Starfish Prime, som prosjektet ble kalt, hadde så katastrofale konsekvenser at amerikanerne aldri mer torde å teste så kraftige kjernevåpen i rommet.

Små atombomber var ikke nok

I en årrekke hadde amerikanerne spekulert på om russerne ville kunne ødelegge de interkontinentale missilene deres ved å detonere en atombombe i rommet.

Selv hadde de detonert mindre atombomber høyt oppe i atmosfæren, men uten noe klart resultat.

Derfor ville de i stedet sende opp en hydrogenbombe med en sprengkraft på 1,4 megatonn TNT og detonere den i 400 kilometers høyde. Deretter brøt helvete løs.

I tillegg til det fryktinngytende lys-showet skapte bomben nemlig et enormt elektromagnetisk «pulsslag» – en plutselig utladning av energi og gammastråler, som var mange ganger kraftigere enn forventet.

Den elektriske bølgen ødela en tredjedel av alle satellitter som kretset rundt jorden på det tidspunktet – både russiske og amerikanske.

Selv 1500 kilometer unna, på Hawaii, sluknet gatelys og radioer.

Russerne var svært fortørnet og krevde like etter et forbud mot ytterligere sprengninger i rommet.