Derfor er Gerald Bull ikke langt fra å være en lykkelig mann når han går bortover den teppebelagte korridoren til leilighet nummer 20. Han har en middagsavtale med en venninne om litt, og han gleder seg til det.

Akkurat idet Bull låser opp døren sin, trer en person ut av skyggene. Det lyder fem dumpe skudd fra en pistol med lyddemper.

Historien om Gerald Bull er som tatt ut av en spionroman krydret med en gresk tragedie. Som ung mann er han kanskje Canadas mest lovende forsker. Hans visjon er å hjelpe romfarten ved å skyte satellitter ut i verdensrommet.

Han får USAs støtte, men da amerikanerne trekker seg, kan han ikke gi slipp på sin store visjon. I stedet tar han den fatale beslutningen om å slå seg sammen med en av Midtøstens farligste diktatorer: Saddam Hussein.

Den kalde krigen skrek etter nye våpen

Gerald Bulls vei mot å bli en av sin generasjons viktigste våpeningeniører begynte 40 år tidligere, omtrent da Koreakrigen begynte i 1950.

Krigen satte fart i den kalde krigen, og som svar på opprustningen bak Jernteppet lanserte den kanadiske forskningsenheten CARDE rakettprogrammet «Velvet Glove» i 1951.

Formålet var å utvikle en radarstyrt rakett som kunne skyte ned et sovjetisk rakettangrep. På den tiden leste Gerald Bull til ingeniør med fordypning i aerodynamikk ved University of Toronto, og i 1951 fikk han sin PhD i en alder av 23 – den yngste i universitetets historie.

CARDE ansatte det unge talentet til å teste rakettenes aerodynamikk – og det var her Gerald Bull fikk ideen til en superkanon.

Vanligvis testes rakettprototyper i en vindtunnel, men CARDE hadde ikke en slik en, så Bull var nødt til å tenke kreativt. Forskningsinstituttet hadde en 120 meter lang tunnel for testing av artilleri, og den kunne han bruke.

Det eneste som skulle til, var at Bull måtte bygge en liten kanon som kunne skyte en modell av raketten gjennom tunnelen, der kameraer fanget opp prototypens hastighet og oppførsel.

Utviklingen av kanonen til rakettavfyringen ga ikke bare kunnskap om rakettens aerodynamikk. Arbeidet førte også til at Gerald Bull fikk drømmen om å utvikle artilleri som kunne skyte satellitter helt ut i verdensrommet.

Romkappløp satte fart i Bulls prosjekt

Gerald Bull og kollegene hans klarte å produsere cirka 100 Velvet Glove-missiler før CARDE oppga prosjektet i 1956. Dermed måtte Bull også skrinlegge kanonprosjektet sitt.

Men i 1960 kom en uventet gjest på besøk i Canada. Arthur Trudeau, som hadde hørt om Bulls ideer, var sjef for den amerikanske hærens utviklingsavdeling og så perspektiver i en superkanon.

Under et møte mellom de to hevdet Bull selvsikkert at han kunne bygge en kanon som kunne avfyre et prosjektil med en hastighet på 12 000 m/s når prosjektilet forlot kanonens munning. Det var nesten ti ganger raskere enn de kraftigste kanonene som ble produsert under 1. og 2. verdenskrig, da spesielt tyskerne brukte enorme ressurser på å bygge kjempestort artilleri.

Derfor hadde Bull inngående studert nazistenes gjengjeldelsesvåpen V3, som skulle bombardere London 165 km fra oppskytningsstedet i Nord-Frankrike ved hjelp av en rekke 130 m lange kanonløp. Kanonen fikk aldri vist hva den var verd, men ga Bull noe å bygge videre på.

Amerikanernes interesse for Bulls prosjekt skyldtes bl.a. at kanonen kunne brukes til å skyte ned de interkontinentale ballistiske rakettene som Sovjetunionen hadde testet tre år tidligere.

«Hvis du noen gang forlater jobben din i CARDE og trenger støtte til superkanonideen din, er Washington interessert», sa Trudeau under møtet.

Noen måneder senere sa Gerald Bull opp jobben og begynte å arbeide ved McGill University i Quebec, der han fikk langt større oppbakking for kanonen sin. Bulls store sjanse kom like etter dette, da Sovjetunionen i april 1961 klarte å sende det første mennesket, kosmonauten Jurij Gagarin, ut i verdensrommet.

Error in rendering text item widget:

              Dermed hadde russerne sementert sin lederstilling i [romkappløpet](https://historienet.dk/videnskab/tidslinje-for-rumkaloebet-kampen-om-at-komme-foerst-til-maanen {"target":" _blank") mellom øst og vest. Bragden rystet amerikanerne, som brukte enorme ressurser på prosjekter for å vende kappløpet til sin fordel.

Et av dem var Bulls kjempekanon.
          

Prosjektil satte verdensrekord

Både amerikanske og kanadiske militære tilbød seg nå å støtte Bulls kanonprosjekt økonomisk og materielt. Amerikanerne donerte gamle marinekanoner, som ble stilt opp i Canada og USA og på Barbados, der McGill University hadde forskningsfasiliteter.

Bull viet de neste syv årene av sitt liv til forskning i HARP (High Altitude Research Programme) for å teste ideen om å skyte satellitter ut i verdensrommet vha. en kanon.

Fra et økonomisk perspektiv var planen genial: Satellitter skulle sendes opp med en rakett som brukte enorme mengder energi for å løfte seg fra jordoverflaten, der atmosfæren er tettest, og raketten tynges ned av drivstoff.

Bulls idé var at HARP-kanonen skulle overta dette første og ekstremt kostbare trinnet ved å skyte en mindre rakett med satellitten inni opp mot verdensrommet. Deretter ville raketten overta ferden videre.

«Siden det er mulig å gjenbruke kanonrørets booster-effekt, kan det føre til betydelige besparelser sammenlignet med konvensjonelle rakettsystemer», skrev Bull i en hemmeligstemplet rapport.

Ifølge hans beregninger kunne prisen på en satellittoppskyting reduseres med 90 prosent.

To kanoner fra den amerikanske marinen ble derfor satt opp på Barbados – hver med et løp på 21 m og en indre diameter på 40 cm.

«Flere enn bare noen få øyboere lurte på om noen hadde gått helt fra forstanden da en kjempekanon ble satt opp her på stranden», bemerket en TV-journalist på stedet.

I januar 1963 hylte sirenene på Barbados da Gerald Bull og kollegene hans for første gang testet den ene kanonen i en nesten loddrett utskytingsvinkel. I våpenet lå en rakett av typen Martlet i et spesiallaget hylster av metall og kryssfiner, samt en ladning på nesten 140 kg eksplosiv korditt.

Vinduene klirret over hele Barbados da den 200 tonn tunge kanonen brølte mot himmelen. Da raketten forlot kanonrøret, falt hylsteret av som beregnet, mens prosjektilet for av sted med en gigantisk stikkflamme etter seg.

Da en journalist fikk tak i den 34 år gamle Bull like etterpå, var han tydelig lettet, men også brydd over den uvante oppmerksomheten:

«Jeg har det faktisk bra. Oppskytingen ser ut til å være vellykket, og kanonen er i perfekt stand.»

I 1965 hadde Bull forlenget kanonløpet med 15 m slik at det nå strakte seg 36 m opp i luften. Da kjempen ble fyrt av, klarte man å sende det 85 kg store prosjektilet nesten 150 km opp i atmosfæren.

Det var ny verdensrekord.

Bull kom bak lås og slå

I november klarte Bull, ved hjelp av en annen HARP-kanon i Yuma i USA, å sende et prosjektil opp i en høyde av 180 km. Dermed hadde kanadieren for lengst passert den såkalte Kármán-linjen, som mange regner som grensen til verdensrommet.

Linjen ligger 100 km over havets overflate, hvor atmosfæren er så tynn at konvensjonelle fly ikke lenger kan holde seg svevende. Men det var likevel fortsatt langt til den høyden som f.eks. den sovjetiske satellitten Sputnik 1 nådde i 1957, da den gikk i bane over jordens overflate i en høyde på mellom 230 km og 940 km.

Prosjektilets hastighet var da også bare ca. 2300 m/s – en femtedel av det Bull hadde håpet på. Men ingeniøren mente han visste hva løsningen var.

Dessverre for Bull mistet både Canada og USA interessen for prosjektet i 1968 og lukket pengekassen. Den dypt skuffede ingeniøren nektet imidlertid å la seg stoppe av «tykkhodede byråkrater», og samme år stiftet Bull det private selskapet Space Research Corporation (SRC).

Selskapet skulle fortsette arbeidet, og for egne midler kjøpte Bull bl.a. et 2400 hektar stort område på grensen mellom USA og Canada, hvor han innredet verksteder og stilte opp en prøvekanon med et løp på hele 52 m.

For å skaffe penger til prosjektet begynte Bull å utvikle og selge artilleri og granater basert på sine erfaringer fra HARP-prosjektet. I 1973 solgte han bl.a. israelerne 50 000 spesialdesignede artillerigranater med langt større rekkevidde enn de konvensjonelle.

Granatene ble så stor en suksess at USAs kongress hedret Bull med amerikansk statsborgerskap.

Men Bull solgte også til mer tvilsomme kjøpere og utnyttet det faktum at han med sine verksteder på grensen mellom USA og Canada kunne dra nytte av at de to landene hadde forskjellige lover om våpeneksport: Hvis det var ulovlig å eksportere et våpen fra det ene landet, eksporterte SRC det i stedet fra det andre.

Men i 1977 gikk det galt da det kom frem at Bull hadde solgt granater og deler til GC-45-haubitser – en selvdrevet kanon designet av Bull selv – til Sør-Afrika, som var underlagt FNs våpenembargo. Sørafrikanerne videreutviklet senere våpenet til G6-haubitsen.

Bruddet på embargoen kostet SRC en bot, og Bull ble dømt til ett års fengsel. Da han slapp ut, var han konkurs og rasende.

Bull forlot Nord-Amerika og slo seg ned i Belgias hovedstad Brussel, hvor han startet et nytt selskap, bl.a. ved hjelp av sønnen Michel.

Og i 1987 fikk Michel en telefonoppringning som skulle forandre alt.

Redningsmannen Saddam Hussein

Mannen i den andre enden av røret var fra regjeringen i Irak. Han ringte på vegne av Iraks leder, Saddam Hussein. Diktatoren inviterte Gerald Bull til Bagdad.

På denne tiden var Saddam verdens største våpenkunde. Siden krigen mellom Irak og Iran brøt ut i 1980, hadde diktatoren brukt 50 milliarder dollar på våpen.

Saddam var besatt av ideen om å forvandle Irak til en stormakt i Midtøsten, men han drømte også om å gjøre Irak til en romnasjon.

Det var i hvert fall den forklaringen Bull og sønnen fikk i møtet med Iraks minister for militær-industriell produksjon, Hussein Kamel, i januar 1988.

Irakerne kjente til HARP-prosjektet og ønsket nå at Bull skulle fortsette prosjektet i Irak slik at de kunne skyte satellitter på opptil to tonn ut i verdensrommet.

Gerald Bull trodde nesten ikke sine egne ører:

«Dere får råd til å bombardere himmelen med satellitter og gjøre oppskytinger for hvert eneste land i Midtøsten», utbrøt han begeistret.

Men på flyet hjem uttrykte sønnen bekymring for prosjektet. Han fryktet at mange ville se på kanonen som et våpen som kunne bombe byer og land på enorm avstand.

Men Gerald Bull avfeide sønnens bekymringer.

«Straks etter oppskytingen vil hver eneste sofistikert militærmakt i verden kjenne kanonens nøyaktige plassering», påpekte han.

Faren mente at siden kanonen ikke kunne flyttes, ville den derfor bli bombet sønder og sammen dersom den ble brukt som våpen.

Michel ga opp å diskutere. Faren hadde en egen evne til å lukke øynene for alle faresignaler når det dreide seg om hans livsprosjekt.

Men skal man tro ministeren Hussein Kamel, som senere flyktet til Jordan, var det grunn til bekymring.

«Superkanonen var tenkt brukt til angrep over store avstander og til å skyte ned spionsatellitter», sa han etter flukten.

Men for den 61 år gamle Bull var det nå eller aldri – uansett hva følgene ble. I et brev til en kollega innrømte kanadieren at alderen plaget ham:

«Etter hvert som jeg blir eldre, ser alt ut til å ta lengre tid, og uker føles som dager.»

Israelerne oppdaget superkanonen

Bulls kontrakt med Iraks militære lød på 25 millioner dollar for utviklingen av to superkanoner med navnet Big Babylon samt den litt mindre prototypen Baby Babylon. Det var imidlertid én betingelse: Bull måtte samtidig hjelpe irakerne med å styrke landets artilleri.

Allerede i mai 1988 sto den 45 m lange Baby Babylon ferdig. I teorien kunne kanonen fyre av prosjektiler over en avstand på opptil 750 km.

Komponentene til de to Big Babylon-kanonene ble bestilt hos forskjellige produsenter i Europa. De fikk vite at delene bl.a. skulle brukes i Iraks oljeindustri.

I virkeligheten skulle de enorme stålrørene settes sammen for å danne den største kanonen verden noen gang hadde sett. Med en lengde på 156 m og en vekt på 1665 tonn skulle kanonløpet sende en ladning på to tonn ca. 1000 km opp i luften.

Hvordan Bull rent praktisk ville gi den tonntunge ladningen tilstrekkelig hastighet til å nå langt nok ut i verdensrommet, holdt han hemmelig.

Men sommeren 1988 endret alt seg for Iraks diktator. Saddam Hussein ble nødt til å inngå en våpenhvile med Iran, og i stedet begynte han å rasle med sabelen overfor Israel.

Dermed la Irak seg ut med USA, som ellers hadde støttet landet i krigen mot Iran. Derfor satte israelerne alt inn på å kartlegge Iraks våpenprogrammer. Dette fikk de amerikansk oppbakking til.

Og det satte dem på sporet av Gerald Bull.

Mossad drepte trolig Bull

Gerald Bull var fullt klar over Saddam Husseins stadig mer problematiske situasjon. Men kanonmakeren var nå så nær målet at han ikke kunne gi opp.

Han opprettet et virvar av skallselskaper i Europa og Asia for å dekke sporene sine og tilbrakte praktisk talt all sin tid på å reise mellom de forskjellige landene. I et brev til en gammel kollega fra HARP-tiden innrømmet han i mai 1989 at reisingen var en plage.

«Jeg bor i fly. Mine sekretærer, som holder styr på mine bevegelser, har regnet ut at jeg de siste fem årene på årsbasis ikke har oppholdt meg mer enn 60 dager i noe land», skrev Bull.

«Det gjør meg berettiget til oppholdstillatelse i skyene», konkluderte han ironisk.

Det var imidlertid tydelig at hver bevegelse han gjorde, ble overvåket. Under de mange flyvningene «forsvant» bagasjen hans og ble først «funnet» dager senere. Ting tydet også på at noen hadde gjennomsøkt leiligheten hans i Brussel.

Til tross for alle advarslene fortsatte Bull ufortrødent til han en regnværsdag i mars 1990 ruslet bortover korridoren til leiligheten sin for siste gang. Da politiet kom frem, lå den kanadiske ingeniøren med den store visjonen på dørstokken til leiligheten sin. Det satt fem prosjektiler i den livløse kroppen.

Gjerningsmennene ble aldri funnet, men det er mye som tyder på at israelske Mossad-agenter sto bak. Det mente iallfall Saddam Hussein, som noen dager etter attentatet truet Israel med kjemiske våpen og i samme slengen nevnte Gerald Bull:

«Det blir snakket om at Iraks etterretningstjeneste har forgreninger over hele Europa. Men ingen snakker om denne kanadiske borgerens menneskerettigheter. Etter at han kom til Irak, drepte de ham.»

Fem måneder senere invaderte Saddam Husseins styrker Kuwait. Da den amerikanskledede koalisjonen drev de irakiske styrkene ut av det okkuperte landet i februar 1991, påla FN Irak å la våpeninspektører inspisere det irakiske våpenarsenalet.

Blant funnene var deler til Bulls superkanon, som straks ble ødelagt. Et enkelt ledd av superkanonens løp har imidlertid overlevd og står i dag utstilt i England som et minne om hvordan skyhøye ambisjoner kan rase sammen hvis man mister sitt moralske kompass underveis.