Stridsvogn med snabel spredte død og ødeleggelse

På 500-tallet f.Kr. introduserte inderne et nytt, fryktinngytende våpen på slagmarken: krigselefanten. Det flere tonn tunge dyret fungerte som en levende stridsvogn og tvang verdens hærer ut i et uvanlig våpenkappløp.

På 500-tallet f.Kr. introduserte inderne et nytt, fryktinngytende våpen på slagmarken: krigselefanten. Det flere tonn tunge dyret fungerte som en levende stridsvogn og tvang verdens hærer ut i et uvanlig våpenkappløp.

Bridgeman

«Gale av smerte raste de fremover mot både venner og fiender, herjet rundt og trampet ned og drepte dem på alle tenkelige måter».

Slik beskriver den greske historikeren Arrianos europeiske soldaters første direkte kamp med en hær utstyrt med krigselefanter. Det skjedde i år 326 f.Kr., da Aleksander den stores makedonske styrker ved elva Hydaspes, som i dag heter Jhelum, i Pakistan tørnet sammen med en stor indisk hær.

Inderne var tallmessig underlegne, men trumfkortet deres var 200 veltrente krigselefanter, som med sine gigantiske føtter tråkket ned alt som kom i deres vei. Soldater og hester ble i kampens hete forvandlet til en ugjenkjennelig, blodig smørje.

Skrik fra de sårede blandet seg med den gjennomtrengende lyden elefantene utstøtte når de braste med hele sin tyngde inn i de tette makedonske formasjonene.

Kom tett på den firbeinte stridsvognen

Tapene var fryktelige, men til slutt klarte de tallmessig overlegne makedonerne å nedkjempe de fryktinngytende mastodontene. Umiddelbart etter slaget avbrøt Aleksander den store felttoget.

Ryktet fortalte at andre indiske krigsherrer hadde flere tusen elefanter, og Aleksanders menn var skrekkslagne ved tanken på at de igjen skulle kjempe mot en så fryktelig fiende. Selv ikke Aleksander den store kunne overtale dem til å fortsette.

Asiatiske elefanter var best

Historikerne vet ikke nøyaktig når mennesket for første gang brukte elefanter i krig, men de eldste vitnesbyrdene stammer fra rundt 500 f.Kr.

Særlig i Asia ble elefanter i stort antall fanget inn og trent opp til krig, men også de noe mindre afrikanske skogselefantene viste seg egnet til kamp. Derimot var verdens største elefanter, de afrikanske savanne-
elefantene, helt umulige å temme, og kunne derfor ikke brukes i krig.

Inderne foretrakk å trene opp hann-elefanter, fordi de både var større og mer aggressive enn hunnene. Det krevde imidlertid mange års tålmodig arbeid å gjøre en elefant klar til krig.

Først måtte den falle til ro. Det skjedde ved å la den stå bundet i nærheten av andre elefanter som alt var temmet. Deretter måtte den venne seg til å ha en rytter på ryggen – av inderne kalt en mahout. Indiske mahouter sto spesielt høyt i kurs, for de kunne kunsten å forvandle en elefant til et frådende uhyre.

Forvandlingen skjedde trinn for trinn: Først ble elefanten tilvent høye lyder fra for eksempel trommer eller rop. Små stikk fra sverd og spyd skulle dessuten lære den å tåle smerte.

Til slutt ble det ellers så fredelige dyret lært opp til å angripe, både andre elefanter, hester og mennesker, vanligvis i form av dukker. I blant ble kolossene også trent til å slå inn porter i festningsverk med de solide hodene sine.

I India kan besøkende i dag se porter med anti-elefant-pigger.

©

Sylkvasse pigger holdt elefantene unna

I tillegg til direkte kamp ble elefanter brukt som levende rambukker når en festning skulle stormes. Det var ikke mange porter som kunne stå imot støtene fra en rasende elefant, så i stedet begynte særlig inderne å utvikle motvåpen: sylskarpe metallpigger, plassert i «elefanthøyde».

En elefant som stanget pannen mot dem kunne bli sittende fast eller bli alvorlig såret. For å imøtegå de sylskarpe portene trente inderne i stedet elefanter i å slå inn portene med rambukker av tre.

Elefantens bevegelser ble styrt av mahouten, enten ved tilrop, eller ved at han brukte føttene til å variere trykket mot elefantens hode. Det siste var særlig nødvendig under et slag, da selv høye rop druknet i mengden av lyder. Mahoutene brukte også en stav med en kraftig krok – en såkalt ankus – til å styre det store dyret.

For virkelig å forvandle elefanten til en krigsmaskin ble det noen ganger festet skarpe sverd på støttennene. Dessuten lot inderne elefantene bære en lang kjetting med snabelen. Et eneste slag med kjettingen kunne være dødelig.

Elefantene fikk vin før slaget

I begynnelsen satt mahouten rett på dyrets rygg, men med tiden plasserte inderne store saler, kjent som howdah, på elefantryggen. Salene ble senere videreutviklet til veritable tårn, spent fast med remmer rundt buken.

På gamle tegninger kan det være opptil 14 ryttere på ryggen av en enkelt elefant, men det er trolig en overdrivelse. Tre-fire krigere, utstyrt med lange spyd, kasteskyts eller pil og bue, var etter all sannsynlighet det mest typiske.

Før et slag ble elefanten hisset opp for at den skulle bli så aggressiv som mulig. Høye lyder eller musikk virket ofte, men det beste trikset var å få dyret godt og grundig beruset – etter en god slurk vin var den klar til å gå berserk.

En rasende elefant kunne lett kaste en hest med rytter overende før den uten å nøle trampet dem i hjel. Med den kraftige snabelen grep den tak i de hjelpeløse fiendene og knuste dem mot trær, murer, eller det som ellers fantes i umiddelbar nærhet.

Som regel kjempet elefantene mot ryttere og fotfolk, men det hendte også at de kjempet mot andre elefanter. Aller mest nytte for seg gjorde de i kamper mot kavaleri.

Hester er av natur redde for elefanter, og ofte kunne bare lukten være nok til at hestene fikk panikk. Dermed kunne i realiteten et helt ka­valeri gå i oppløsning før slaget overhodet var kommet i gang.

Men de store dyrene kunne også få panikk selv, for eksempel på grunn av smerte, og panikken kunne spre seg så fort at alle elefantene ble ustyrlige og knuste både venner og fiender i flukten.

Men blant krigsherrer i Asia var tilliten til de livsfarlige dyrene likevel enorm: «En hær uten elefanter er like ubrukelig som en skog uten løver», het det seg.

Brennende griser skapte panikk

Etter makedonernes møte med krigselefantene i slaget ved Hydaspes i år 326 f.Kr. bestemte de seg for å anskaffe seg noen eksemplarer selv. Og snart ble krigsvåpenet utbredt i store deler av middelhavsområdet. Konsekvensen ble et veritabelt våpenkappløp mellom nasjoner med og uten elefanter.

Den tykke huden til elefanten gjorde at den fikk ord på seg for å være usårlig. Det fins beretninger om elefanter som ble truffet av over 80 piler uten å ta særlig skade, og til og med kraftige sverdhogg prellet ofte av. Men selv elefanter på flere tonn har sine svake punkt, så ofte gikk fienden inn for å skade elefantens øyne eller føtter.

En yndet metode var å spre skarpe gjenstander på bakken. Dersom en elefant tråkket med hele sin enorme vekt på en metallpigg, satt piggen så fast at dyret var satt effektivt ut av spill. Derfor var en kampelefant alltid omgitt av fotfolk som særlig skulle beskytte dyrets føtter og bein.

Den tykke huden ble dessuten ofte beskyttet av lærplater eller stoffplater med innvevde metalltråder, og det hendte at elefanten ble ikledd hele rustninger.

På 1200-tallet plasserte mongol-herskeren Kublai Khan kjempetårn på elefantene sine.

© Scanpix/AKG

Derfor ble det hele tiden utviklet nye typer våpen, blant annet dype dyregraver. Romerne, som i år 280 f.Kr. led et knusende nederlag mot krigselefantene til den greske kong Pyrrhos, utviklet dessuten et avansert, biologisk våpen.

De oppdaget nemlig at elefanter får panikk når de hører grisehyl. Så da romerne barket sammen med kong Pyrrhos igjen fem år senere, hadde de perfeksjonert sitt hemmelige våpen.

Ifølge de antikke kildene smurte soldatene et stort antall griser inn med et tykt lag fett, satte fyr på dem og drev dem deretter, hylende av smerte, mot fienden. Det sendte Pyrrhos' ellers så uovervinnelige mastodonter på vill flukt.

37 elefanter krysset Alpene

Til tross for sitt oppfinnsomme anti-elefantvåpen innså romerne til slutt at de var nødt til å gjøre som sine fiender: skaffe seg kampelefanter.

Gang på gang hadde de firbeinte, terrenggående stridsvognene påført dem ydmykende nederlag, og i 216 f.Kr. fikk romerne nok en gang kjenne på hjelpeløsheten, da Kartagos berømte feltherre Hannibal – godt hjulpet av 37 krigselefanter – angrep Italia fra en helt uventet kant.

Hannibal og elefantene hans greide nemlig å forsere Alpene under en 15 dager lang marerittaktig marsj. I slaget som fulgte vant Hannibal en kjempeseier over en stor romersk hær, blant annet takket være de veltrente krigselefantene sine.

Turen over Alpene hadde imidlertid tappet de gigantiske dyrene for så mye krefter at den ene etter den andre døde etter slaget.

De neste 150 årene spilte elefanter en viktig rolle i de romerske hærene. Men det var komplisert å få forsyninger av nye elefanter, for de måtte skaffes helt fra India eller Afrika, og rundt år 50 f.Kr. sluttet romerne å bruke dem.

Før det hadde feltherren Julius Cæsar hatt en krigselefant med seg helt til England, der den skal ha skremt de lokale kelterne fra sans og samling under den romerske invasjonen.

Kanonen endte krigselefantens liv

I Asia fortsatte bruken av krigselefanter. Enkelte fyrster hadde flere tusen dyr i hærene sine, og selv da det begynte å dukke opp skytevåpen fortsatte elefanter å være det ultimate våpen.

Skudd fra de tidligste geværene var ikke kraftige nok til å såre de tykkhudete gigantene.

Men da de store kanonene dukket opp på slagmarkene på 1500-tallet, markerte det begynnelsen på slutten. Et eneste kanonskudd kunne sette en elefant ut av spill, og en elefant var et enkelt mål.

Ikke desto mindre fortsatte en rekke land i Sørøst-Asia å bruke det tunge dyret i kriger helt opp til slutten av 1800-tallet. Da franskmennene kom i kamp med lokale styrker under invasjonen av Vietnam i 1885, ble de angrepet av krigselefanter, som ifølge de imponerte franskmennene fortsatte å angripe selv etter å ha blitt truffet av en hel skuddsalve.

Selv under Vietnamkrigen for 30-40 år siden spilte elefanter en viktig rolle – imidlertid bare som pålitelige, terrenggående transportdyr.